Jo Christian Oterhals (oterbloggen)

Mer om virtuell død

Jeg har nevnt denne saken ved en tidligere anledning, men her er litt utfyllende informasjon: Det er ikke hver dag død møtes med latter og glede. Men det var nettopp det som skjedde da karakterer i den virtuelle spillverdenen World of Warcraft (nå føler jeg meg gammel når jeg formulerer meg på en slik klønete måte!) plutselig begynte å dø. Så langt er denne teksten mer eller mindre identisk, innholdsmessig, med det jeg skrev sist. Men Robert Strohmeyer i Wired har gravd litt dypere i saken:

Warcraft Plague runs amok [GADGETEER, WIRED BLOGS]

Det viser seg at en oppgradering for å introdusere noen nye områder (huler) til spillet, også introduserte en "boss" (en skurk sterkere enn de fleste), som kastet en forbannelse over spillere som ga spillerne 280 skadepoeng. Så langt ikke noe uvanlig. Det som var uvanlig, derimot, var at disse skadepoengene smittet over på andre spillere når man var ferdig med hulen. Og de smittede smittet videre, osv. I en utrolig -- for meg -- art imitates life-aktig utvikling, falt snart hele virtuelle samfunn sammen for pesten. Kun de sterkeste overlevde, men nye og svake spillere døde som fluer.

Nå har utgiveren Blizzard rettet feilen og også gjenopprettet skaden. Men når man ser følgende sitater kan man jo bare lure på hvorfor:

One 14-year-old Orc told me openly of the incident: "Humans were dying left and right. We just laughed and laughed."

Det ser med andre ord ut til at "reality" er underholdende også her i "virtual reality". Jeg velger å se på denne buggen som en kulturelt fenomen, og vil finne det merkelig om ikke noen velger å utnytte slike fenomener som en del av spillopplevelsen.

Teknologien bak MSN Search

Mange har sikkert lest en del om teknologiene bak Google, men her er den første lengre artikkelen jeg har lest om teknologiene som ligger bak MSN Search og Ask Jeeves.

Ask Jeeves and MSN Search Engine Technology Comparison [SEARCH ENGINE JOURNAL]

Selv om jeg ikke egentlig forstår mye av hvordan dette fungerer, må jeg jo si at MSN Search-teknologien høres kul ut. En søkemotor som lærer og er selvreparerende? Neurale nett? En søkemotor som av seg selv og over tid bare vil bli bedre og bedre? Det er noe Skynet/Terminator over det hele, og det er vel noe av det som gjør at det høres kult ut. Spørsmålet er selvsagt når MSN Search ("Project Underdog") oppnår selvbevissthet og innser at dens eneste håp om overlevelse ligger i å utslette menneskeheten. Eller Google, i det minste.

Hva er størrelse, egentlig?

Helge Birkelund i MSN har liten tro på Schibsted Søk, og spesielt samarbeidet med FAST og Sensis om en "Billig Google".

dn.no - Ingen tro på Schibsted Søk [DAGENS NÆRINGSLIV]

Jeg er ikke så opptatt av at Helge Birkelund dømmer oss nord og ned.  Det er han ikke alene om, og sånn sett er ikke artikkelen spesielt interessant.

Det jeg derimot merker meg er vinklingen hans på hvem som er størst på søk i Norden.  Men hvordan måler man størrelse?  Det kommer helt an på hva man legger til grunn.  Størrelse kan måles som a) omsetning generelt, b) annonseomsetning, c) annonseomsetning isolert til søk, d) antall brukere per uke eller e) antall brukere på søk alene pr dag eller uke.  Grunnen til at jeg er usikker på hva han legger til grunn er at han er sitert litt annerledes på ITAvisen.biz enn på DN.no).

Personlig tror jeg (og dette er en personlig betraktning) at MSN er minst eller liten på minst ett av disse områdene i Norge/Norden, og at Google er størst på de samme.  Men dette handler selvsagt om synsvinkel og lite annet.

Lag din egen søkemotor

Nå: Denne nyheten er mer interessant enn den dølle, litt nerdete tittelen skulle antyde. Det hele handler (på en måte) om Web 2.0. Hvis du ikke har hørt begrepet Web 2.0 før, pugg det nå. Du kommer til å høre mye, mye mer om det i tiden som kommer. Men først: Ta en titt på Rollyo.

ROLLYO [ROLLYO.COM]

Basisideen i dette ganske unike søkeproduktet er enkel: Det er noen nettsteder du stoler mer på enn andre. Hvorfor ikke lage spesialiserte, avgrensede søk som bare søker i disse? Spesialsøkene dine -- såkalte searchrolls -- kan deles med andre eller holdes privat bare for deg.

Det tok meg ca. 30 sekunder å opprette en searchroll som søker kun i norske riksdekkende nettaviser. Prøv det obligatoriske Britney Spears-søket i min searchroll.

Jo, et unikt produkt. Jeg vet imidlertid ikke hva som ville ha fått meg til å bruke dette fast. Med en eller annen form for sosial komponent -- deling, vennekretser, osv. -- kunne det kanskje vært noe.

Det jeg derimot finner interessant med dette er at dette er nok et eksempel på Web 2.0, som i sin enkleste form er at man tar innhold fra ett nettsted (Yahoo! Search i dette tilfellet) og presenterer det på en helt ny og uventet måte. Dette vil vi få se mye mer av i tiden som kommer; alle de store har nå API-er (programmeringsgrensesnitt) som enhver kan benytte seg av nettopp for denne formen for miksing og triksing med innholdet sitt. De vet sannsynligvis ikke helt hvordan de skal tjene penger på dette her og nå, men er nok bombesikker på at de vil tjene på å la andre være kreative på sine vegne etterhvert.

Google med rubrikksøk?

Om det er sant, og hvilken form det vil anta, vet jeg ikke.  Men Classified Intelligence rapporterer at Google forsøker å inngå avtaler med nettsteder med rubrikkannonser.  Selv ser jeg dette som ikke usannsynlig, og det går i alle fall godt inn i Googles strategi om å indeksere all verdens informasjon og gjøre det lett tilgjengelig.

Classified Intelligence Announces That Google Shops for Classified Providers [BUSINESSWIRE]

Spørsmål andre har stilt i denne forbindelsen er hvorvidt rubrikknettstedene vil vurdere trafikkøkningen Google vil gi dem som mer verdifullt enn det de gir fra seg (det de gir fra seg er blant annet kontroll og merkevarestyrke). Uten å kunne noenting om rubrikkmarkedet i USA, annet enn at jeg antar det er mer diversifisert enn her hjemme, vil jeg tro at de fleste rubrikkaktører med unntak av Craigslist (ubegripelig stygg og ubegripelig populær, som Google selv altså) vil tjene på det.

Oppdatering: John Battelle er som vanlig mer innsiktsfull enn meg, og viser til Oodle.  Merk dere hva som er grunnleggeren, Craig Donato, sin drivkraft for å lage noe sånt: Brukerfokuset.  Det virker heller ikke som han har spurt veldig mye om lov fra aktørene; han bare crawler sitene og gjør det.  Nok et eksempel på Web 2.0, som nevnt i en annen posting her i dag.