Jo Christian Oterhals (oterbloggen)

Så Rambo i dag og ble positivt overrasket

Som et barn av 80-tallet var det ikke til å unngå at VHS-klassikerne Rambo I, II og III ble en del av den kulturelle grunnpakken. Selv om jeg i ettertid ikke kan si annet enn at kanskje bare eneren har varige kvaliteter (den er til gjengjeld en veldig god og usedvanlig effektivt fortalt actionfilm), var det ikke til å unngå at jeg bare var nødt til å gå på kino og se Rambo.

Filmen er som seg hør og bør i denne serien både humørløs og blodig, og historien er syltynn (og den vil trolig fremstå som komplett ubegripelig for de som ikke har sett noen av de første). Men den er godt fortalt, klippet og filmet. Det beste trikset i filmen er likevel måten Sylvester Stallone har aldret Rambo på. John Rambo fremstår her på en måte som virker logisk for en uvirkelig figur som dette: Han er tyngre, mer rynkete og mer gretten enn før. Der han tidligere sprang til verks, bruker han nå usedvanlig lang tid på å bestemme seg før han kvester noen. Men når han først setter i gang, ender han fort med høyere bodycount enn han må ha gjort i noen av de tre første. Som det sømmer seg en aldrende herre, begår han mesteparten av drepingen fra lasteplanet på en bil. Han løper altså ikke rundt som han gjorde før, men effektiviteten er det ingenting å si på.

Likevel har dette har blitt den nest beste Rambo-filmen (First Blood er fremdeles nr 1), og fremstår i det store og hele nesten som en god film. Og "nesten" er mer enn godt nok for VHS-klassikere som dette.

Med andre ord: Jeg er positivt overrasket. En verdig avslutning på serien, det her, og trolig et fint tilskudd i Stallones pensjonsfond.

Hvordan kontrollerer vi nett-debattene?

Det har vært en del skriverier om nett-debatter i det siste, etter at Stig Inge Bjørnebye vant over Agderposten i PFU. NRK har en oppsummering av problemstillingen her.

Selv om man skal ta problemene rundt nett-debatter på alvor, synes jeg det støver litt av de holdningene som går på at begrensninger, redigering og kontroll -- alle som en, i denne konteksten, negativt ladede begreper -- er det som skal løse problemet med for fri diskurs.

Howard Owens blogger godt om veldig mye, og trolig uten at han kjenner den norske debatten i det hele tatt har han i dag skrevet et innlegg hvor han forklarer hvorfor nettaviser vil fortsette å famle i møtet med leseraktiviteter som debatt.

Hans enkle spørsmål er: Hvorfor er blogg-diskusjonene ofte (tilsynelatende) mer kvalitetspreget enn diskusjonene som foregår innenfor rammene av nettavisene? Det er i alle fall ikke overvåkningssystemene kvalitetsforskjellen bunner i.

Jeg tillater meg selv å sitere en god porsjon av innlegget hans:

I would say, primarily because blogs get the close attention of their owners. There is little opportunity for trolls to get a foothold on a well-run blog. Most blog owners apply high standards for the conduct they will allow. They monitor closely. They participate in the conversation. In other words, they are actively engaged and involved. They are owners.

How involved are reporters and editors involved in participation on their web sites?

Not much.

And until we fix that weak link in our participation strategy, we will continue to struggle with developing the kind of online community our newspaper communities deserve.

Det er i den enden vi bør begynne her hjemme også. Kultivering framfor begrensning.

That's rock n' roll (not!)

Husker dere OMO-reklamen med trommeslageren i "Black Snakes" som ble kastet ut, fordi sceneklærne hadde blitt bleket i vask?

- Look, man. It's just not working out.
- We call us Black Snake 'cause we like black, and you're more like...
- Charcoal!
- Yeah, charcoal...

- So that's it then! I'M OUT?

- Sorry, mate. That's rock n' roll!

Med en manager som sørger over hvor dårlig artistene behandles i disse digitale tider, og tenker høyt om hvem som kan saksøkes i sakens anledning, er det jaggu ikke mye rock'n roll over U2 for tiden heller. Legitime synspunkter, selvsagt, men det er litt... charcoal?

Yeah, charcoal.

Mer om mellommenn

Bare på den korte måneden siden jeg begynte å blogge igjen, tror jeg ett av mine mest brukte mindre vanlige ord her, er mellommenn: Jeg har adoptert uttrykket fra en kollega, som hevder at å havne i mellommanns-posisjonen ofte er det beste som kan skje. Der er det mye fløte som kan skummes.

Og her er en av dem: Noe som heter Rubicon har fått 15 millioner USD i funding. Deres forretningside er at i stedet for at du skal prøve å finne et annonsenettverk som yter best på akkurat ditt nettsted, så kan du signe opp hos dem i stedet. Så prøver de å finne hvilket av 300 forskjellige annonsenettverk som gir akkurat deg mest inntekter, og tar en andel av inntektene som takk for hjelpen.

Så der har vi det altså: En annonsenettverksaggregator. I Norge er det færre nettverk å velge mellom, så et slikt produkt har kanskje ikke noe for seg her. Men i land som USA, hvor underskogen av nettverk er tett, må dette være en interessant løsning for mange publishere.

Mer informasjon om Rubicon her. Ta deg tid til å se videoen (under tittelen "Check this out!"). Den gir et bedre (og mer imponerende) inntrykk av tjenesten enn jeg greier skriftlig.

Nå kan du bruke Facebook-applikasjoner overalt (i teorien)

Allfacebook skriver om en tilsynelatende liten Facebook-lansering: De har nå laget et JavaScript-bibliotek som lar tredjepartssiter bygge applikasjoner (av Facebook-typen) som bruker Facebook for relasjonene/bruker-håndteringen. Dette er et JavaScript-bilbiotek, så ingen serversidekoding skal være nødvendig. (Facebooks utviklerblogg med mer info)

Tilsynelatende er ikke dette allverden å bli entusiastisk for, men hva det betyr er at enhver i teorien kan putte Facebookapplikasjoner inn i en html-side. I utgangspunktet er dette tilsynelatende ikke noe Facebook kan tjene direkte på, men om dette sprer seg er det innlysende at Facebook-plattformen vil bli mer og mer vanskelig å se bort fra for applikasjonsutviklere -- og det vil bli mindre og mindre grunn til å bygge applikasjoner mot andre API-er enn nettopp Facebooks. Dette kan gi Facebook en svært viktig mellommannsposisjon.

Man kan jo også bare spekulere i hva som skjer om Facebook begynner å avkreve en "mellommannsavgift" av annonseinntektene på alle disse applikasjonene, noe jeg var innom i forrige uke i posten "Den nye portalen".

Oppdatert: Jeremiah Owyang blogger veldig godt om mye innenfor sosiale medier, og han har allerede skrevet en forklaring på hvorfor dette er viktig for deg (som driver et nettsted).

Tollvesenet fortollet meg feilaktig -- har jeg en sjans mot overmakten?

Jeg kjøper alt for mange DVD-filmer på nettet, men pleier ikke å ha trøbbel med tollvesenet -- annet enn når jeg ber om det selv. Dvs. jeg holder meg for det meste under 200-kronersgrensen, med mindre jeg absolutt må kjøpe noe som er dyrere.

Men som oftest er jeg for gjerrig til å gjøre det. Derfor gledet det meg stort da Amazon.com i jula hadde en "Kjøp 2 Blu-Ray-filmer", få den ene gratis-promotion. For meg betydde det at jeg for rundt 150 kroner (inkl frakt) kunne få to Blu-Ray filmer til en totalpris som var mindre enn det en ville kostet meg i butikk i Oslo. Så jeg slo til.

I dag kom pakken i posten. Dvs hentelappen kom. Og der blir jeg avkrevd kr. 160,- for å hente ut pakken. 63 kroner i mva og 97 kroner i forenklet tollbehandling. Trolig har misforståelsen skjedd fordi Amazon først forteller hva varene er verdt før de trekker fra rabatten. Som dere ser av Amazons ordrebekreftelse trekker de av 112 kroner i rabatt.

Det hele har resultert i at jeg er for irritert til å gidde å hente pakken ennå. Og for lat til å Google for å finne svar på mine to spørsmål: Er det hva jeg faktisk har betalt eller hva innholdet er verdt som skal ligge til grunn for fortollingen? Og: Jeg regner med at man her faktisk må betale først, og så deretter klage? Det er ingen grunn til å tro at man kan klage først, få medhold og så få pakken utlevert gratis?

Jeg er 35 år og tjener godt nok til at dette ikke burde bry meg. Men slike småting som dette har fremdeles alle ingredienser ved seg til å ødelegge kvelden for meg.

Heath Ledger på spansk = Tom Cruise?

Det er nesten deilig å se at allmektige Google innimellom gjør helt menneskelige feil (rent bortsett fra at deres menneskelige feil trolig er helt maskinell i akkurat dette tilfellet): Gawker har oppdaget at Googles engelsk til spansk-oversetter, bytter navnet Heath Ledger med Tom Cruise.

Per 24.1.2006 kl 17.37 stemmer dette fortsatt: I'll miss Heath Ledger oversettes til "Voy a perder Tom Cruise".

Hadde det ikke vært for at Heath Ledger døde natt til i går, er vel ikke dette noe mange ville brydd seg med. Men feilen er snodig uansett.

Google har en statistisk tilnærming til maskinoversettelse, i motsetning til gamle travere som Babelfish som er regelbaserte. Google sammenligner tekstmasser som eksisterer i original og i oversettelse, og prøver å lage automatiske regler ut fra statistikk på hvordan ord og fraser skal oversettes. Språk reduseres dermed på sett og vis til matematikk.

Hvilke spanske tekstkorpus de har tatt for seg som så systematisk bytter Heath Ledger med Tom Cruise, vet jeg ikke. Jeg har allerede funnet én post fra en av nettets sedvanlige konspiratorikergalninger, og han anklager scientologene for å ha tatt livet av Ledger. Siden Tom Cruise er verdens mest kjente scientolog, vil jeg anta at den teorien får påfyll etter Googles oversetter-tabbe :-)

Oppdatert kl. 23:07: Google oversetter nå Heath Ledger med Heath Ledger.

Ville du investert i... en skjermsparer?

Verden vil bedras. Eller så er det bare jeg som går i utakt med verden.

Ifølge Techcrunch lanseres i dag tjenesten Chirp. Det de har laget er kort og greit en skjermsparer som henter feeder fra "sosiale nettsteder" som Flickr og Facebook. Til Techcrunch sier direktøren i Chirp at formålet er at man skal kunne holde seg oppdatert om hva vennekretsen driver med uten å måtte logge seg inn på flere nettsteder samtidig. (Utfyllende info her)

Hvorfor noen velger å investere penger i et selskap som lager en skjermsparer, er for meg en gåte. Å holde kontakt med vennekretsen er i høyeste grad en aktivitet, mens hele forutsetningen for at en skjermsparer skal slå inn er inaktivitet. Skjermspareren slår i grunnen først inn når brukeren ikke er tilstede ved datamaskinen. For at denne skjermspareren skal være nyttig forutsettes det nærmest at brukeren er interessert i å sitte foran datamaskinen sin og vente til skjermspareren slår inn for å følge vennekretsens aktiviteter.

Da kan man like gjerne se på TV.

På den annen side er det en edel tanke å lage et produkt som er "samlesiden", så å si et dashboard over dine sosiale nettsteder. Det kunne vært en nyttig (og potensielt inntektsbringende) webapplikasjon. Forhåpentligvis er det der Chirp planlegger å ende opp. Men ender dette i en skjermsparer, antar jeg at mange vil føle seg litt lurt.

CNET om "den neste" Facebook-skandalen

Mange mener mye om Facebook-applikasjonene: Det er for mange av dem, de er bare irriterende, osv. Selv har jeg lenge ment at brukervilkårene som er knyttet til disse applikasjonene er det som virkelig er problematisk. Helt konkret er det punktet om at du i prinsippet gir fra deg brukerdataene dine til applikasjonsutvikleren jeg har reagert på.

CNET skriver i dag langt og grundig om dette i en bloggpost med tittelen The next Facebook privacy scandal.

Den nye portalen

I ledige stunder har jeg tenkt litt på hvilken nett-trend som overskygget alle andre i året som gikk. Om jeg begynner helt navlebeskuende og ser på journalistikken vi driver med i VG Nett, startet 2007 med den såkalte Valla-saken. I seg selv utgjør denne ikke noe metodisk nytt og markerte heller ingen ny form for journalistikk. Men Valla-saken var med på å etablere erkjennelsen av at nettmediene nå er så kraftige og så mange, at saker kan oppnå både omfang og et omfang av omtale som bare for noen år siden var helt utenkelig. Dette er imidlertid bare en bekreftelse på noe vi har ventet på og er i så måte ingen trend i seg selv.

Derimot tror jeg vi med etableringen av Nettby var nærmere en trend: 2007 var definitivt året for den store fremvoksten og etableringen av sosiale nettverk i de brede lag av befolkningen. Facebook var definitivt den som favnet de bredeste gruppene, og er de som står som det beste eksempelet på dette. Men for meg er det mest interessante med dette ikke at disse nettstedene er sosiale nettverk (det i seg selv er tross alt ikke noe nytt), men at et nettsted som spesielt Facebook på sett og vis viser seg å være den nye portalen.

Bare at portaler nå er noe helt annet enn de var forrige gang "portal" var alle buzzords mor.

Jeg vet ikke om Facebook var de første, men da de valgte å lansere et API for at andre skulle kunne bygge tjenester på toppen av nettstedet deres, snudde de modellen fra det som er vanlig (i den grad tilgjengeliggjøring av API-er er vanlig i det hele tatt): API-et tillot deg å bygge applikasjoner inn i Facebook. Det ga deg ikke først å fremst muligheten til flytte biter av Facebook over på andre nettsteder.

Distinksjonen kan virke subtil, men er viktig: Ved å gjøre dette valgte Facebook i praksis plug-in-modellen vi kjenner fra nettleserne. De kan bygges ut med ekstra funksjonalitet gjennom at man laster ned og installerer plugins, f.eks. Flash. Facebooks API er med andre ord laget for at Facebook skal bli bedre, i motsetning til (f.eks.) Google Maps sitt API, som primært er laget for at vi skal bli bedre (jeg har ingen illusjoner om at Google driver med veldedighet, og har ingen tvil om at de vet å kapitalisere på godheten sin etterhvert).

Facebook-applikasjonene er for det meste avsindig irriterende, men noen av dem treffer akkurat sitt publikum. Flixsters applikasjon har f.eks. truffet meg, og er nå nærmest den eneste grunnen til at jeg returnerer til Facebook Der skriver jeg korte anmeldelser av hver eneste film jeg har sett, og etterhvert som jeg har brukt det en del er dette blitt hukommelsen min: Hva syntes jeg egentlig om den-og-den filmen da jeg så den? Jeg er åpenbart ikke alene: Som jeg skrev om i forrige uke, ryktes det nå at IAC (som bl.a. eier Ask.com) har bydd i underkant av 100 millioner USD for Flixster, hovedsaklig på grunn av trafikkveksten Facebook-applikasjonen har gitt dem.

På samme måte som jeg har blitt hektet på Flixster, har godt over to millioner mennesker installert Scrabulous, en Scrabble-applikasjon for Facebook. Utgiverene av Scrabble (Hasbro og Mattell) mener den er i strid med copyright-reglene og krever den fjernet. Med 560.000 daglige Scrabble-spillere på Facebook er det sannsynlig at Mattell/Hasbro ser på programmet som et problem (disse menneskene ville ikke komme til å kjøpe spillet deres i butikken) eller så er de ikke i stand til å se muligheten som ligger i dette (en halv million nye brukere blir kjent med et spill de kanskje ikke kjente fra før). Sannsynligvis er begge deler sant. Men årsaken kan også være at Mattell og Hasbro er klokere enn som så, og ser at det viktigste Scrabulous bringer til torgs er trafikk: En trafikk som de selv kunne brukt til å drive fram andre nettaktiviteter og produkter, som de eventuelt kunne tjene penger på. (Mattell/Hasbro burde mao kjøpe Scrabulous av utgiverne i stedet for å slåss mot dem)

Det er noe som skjer her nå som de fleste av oss ikke helt forstår, meg selv inkludert. Men at noe skjer, det er helt sikkert. Sett fra perspektivet over, er Facebook blitt den nye portalen men med en helt ny modell: De bringer publikum til alle disse applikasjonene, samtidig som de beholder publikummet hos seg. Flixster blir verdifulle på ryggen av Facebook, Scrabulous havner på advokatenes radar og nå nylig har Slide -- som lager en slideshow-widget for sosiale nettverk -- fått tilført 50 millioner USD noe som verdsetter selskapet til 550 mill USD. Lykkes en aktør som Slide, så har de skaffet seg så mange brukere på tvers av så mange ulike sosiale nettverk og nettsteder, at de blir det eneste stedet man kan gå for enkelt å kjøpe annonseplass på tvers av alle disse sitene. Skjer det, har Slide skutt gullfuglen. Samtidig er Facebook havnet i en ideell mellommannsposisjon, og kan selge sin andel av de samme sidevisningene til sine annonsører. Så på den måten vinner alle involverte. Spørsmålet er likevel i Slides tilfelle hvorvidt det da er mer lønnsomt å være her -- tilsynelatende nederst i verdikjeden, og på tvers av nettsteder -- enn det er å være Facebook. Og hvis det er det: Vil Facebook fortsette å ha samme hyggelige, inviterende holdning som tidligere eller om de vil begynne å ønske en andel av applikasjonsutgivernes inntekter?

Uansett hva Facebook måtte tenke, er spørsmålet for alle oss andre om dette betyr noe for oss. Finnes det i det hele tatt noen nettsteder som kan emulere hva Facebook har gjort? Jeg er ikke sikker på det selv. Men jeg tror at alle som driver nettsteder med en god del trafikk og publikum, er nødt til å tenke gjennom dette før eller siden. Og jeg tror det er tre spørsmål man må stille seg i 2008:

1. Spørsmålet fra i forfjor: Skal jeg lage API-er slik at andre kan bygge nye ting av mitt innhold, til tross for at det ikke er noen åpenbar businessmodell i det?
2. Spørsmålet fra i fjor: Burde jeg bygge en Facebook-applikasjon som tilgjengeliggjør deler av siten min via Facebook?
3. Årets spørsmål: Burde jeg også åpne nettstedet mitt for at andre skal kunne bygge sine ting inn i mitt?

Jeg vil si såpass som at svaret ikke er åpenbart for noen av disse spørsmålene, og at hvorvidt utfallet er ja eller nei trolig vil variere ettersom hvilken type site man driver. Men jeg tror altså at en av årets trender vil bli at svært mange begynner å snakke om akkurat dette: Selv om den ser svært annerledes ut enn den gjorde i 1999, vil det fremdeles være svært attraktiv å være den store portalen.

Oppdatert fem dager senere: Knowledge@Wharton har publisert en interessant bloggpost som går gjennom mye av det samme som jeg går gjennom her, men de utdyper med uttalelser fra noen Wharton-professorer og bruker begrepet "operating system" om det jeg kaller "portal". Det er også noen sitater fra en av programmererne bak Scrabolous.