Som et barn av 80-tallet var det ikke til å unngå at VHS-klassikerne Rambo I, II og III ble en del av den kulturelle grunnpakken. Selv om jeg i ettertid ikke kan si annet enn at kanskje bare eneren har varige kvaliteter (den er til gjengjeld en veldig god og usedvanlig effektivt fortalt actionfilm), var det ikke til å unngå at jeg bare var nødt til å gå på kino og se Rambo.
Filmen er som seg hør og bør i denne serien både humørløs og blodig, og historien er syltynn (og den vil trolig fremstå som komplett ubegripelig for de som ikke har sett noen av de første). Men den er godt fortalt, klippet og filmet. Det beste trikset i filmen er likevel måten Sylvester Stallone har aldret Rambo på. John Rambo fremstår her på en måte som virker logisk for en uvirkelig figur som dette: Han er tyngre, mer rynkete og mer gretten enn før. Der han tidligere sprang til verks, bruker han nå usedvanlig lang tid på å bestemme seg før han kvester noen. Men når han først setter i gang, ender han fort med høyere bodycount enn han må ha gjort i noen av de tre første. Som det sømmer seg en aldrende herre, begår han mesteparten av drepingen fra lasteplanet på en bil. Han løper altså ikke rundt som han gjorde før, men effektiviteten er det ingenting å si på.
Likevel har dette har blitt den nest beste Rambo-filmen (First Blood er fremdeles nr 1), og fremstår i det store og hele nesten som en god film. Og "nesten" er mer enn godt nok for VHS-klassikere som dette.
Med andre ord: Jeg er positivt overrasket. En verdig avslutning på serien, det her, og trolig et fint tilskudd i Stallones pensjonsfond.
