Jo Christian Oterhals (oterbloggen)

SF Dag 2: Om naturlige forutsetninger

Facebook:

Klappstoler hos Facebook:

Åpenhet også om tall:

Hei Asle!

En hilsen fra (nesten)-Macca

Dag 2 var en lang vegg-til-vegg-dag, fylt med aktiviteter fra tidlig morgen fram til ca. leggetid. I dag har jeg ikke tenkt å gå i detaljer rundt dagens programposter, med unntak av noen ord om Facebook og Digg (kommer senere). Det er ikke fordi det ikke er noe å fortelle fra de forskjellige, men fordi ørene mine trolig er stilt inn på en bestemt frekvens for tiden. Jeg hører det jeg vil høre, og for meg ble det slik at disse fire-fem foredragsholderne på hver sin måte elaborerte rundt det samme temaet: Hvilke naturlige forutsetninger som må til for at innovasjon skal blomstre.

Det er jo innlysende når man tenker på det, men dagens møter slo hver på sin måte fast at innovasjon ikke kan vedtas. Man kan ikke bygge IT-Fornebu og bestemme at her skal det skje: At her skal innovasjon foregå. Sånn fungerer trolig ikke virkeligheten. Før man kommer så langt kreves det gode utdanningsinsitusjoner, risikovillig kapital, et par-tre suksesshistorier som avler nye suksesshistorier, osv.

Jeg tror ikke at vi som er med på denne turen er nok til å få dette til å skje hjemme. Men vi kan i det minste prøve å gjøre vårt for å skape noen slike forutsetninger. Men slike aktiviteter er jo bare en av mange, mange faktorer som skal på plass for at det skal oppstå en dynamikk rundt dette med innovasjon.

Facebook og Digg
Etter den noe striglede opplevelsen hos YouTube, ble Facebook for meg en svært positiv overraskelse. Vi ble tatt i mot personlig av Net Jacobsson, mannen som skulle holde seansen for oss. Det var ingen NDAs å signere, og lokalene vi kom inn i var temmelig low-key (etter det jeg forstod hadde ikke Facebook plass hos seg selv til å ta i mot så store grupper). Det var pinnestoler satt fram til oss og et vaklevorent lerret var satt opp langs en vegg. Net fikk prosjektoren til å virke umiddelbart, og geleidet oss gjennom en kort presentasjon.

I selve presentasjonen var det i og for seg ikke mye nytt, men i spørsmål-og-svar-runden etterpå var han svært åpen og likefrem. Facebook fremstår kanskje som litt innadvente, i alle fall når man ser presentasjoner og intervjuer med Mark Zuckerberg. Men seansen med Net var ikke innadvent.

Digg hadde samme problem som Facebook: Det var heller ikke plass hos dem til å ta i mot 30 mennesker, så de kom til hotellet vårt. Også de fortalte mye og var åpne i spørsmål-og-svar-rundene. Felles for både Digg og Facebook var at de egentlig ikke fortalte noe de ikke skulle fortelle, og kanskje heller ikke noe vi ikke visste fra før. Men de lot oss aldri få inntrykk av at de ikke kunne fortelle oss det. Sånn sett var dette bra turnert fra begge selskapene.

Det som var interessant å høre om begge selskapene var at de begge hadde startet et stykke herfra. Facebook på østkysten og Digg i Los Angeles. Men begge selskapene relokaliserte hit, og jeg antar det går på at det her er lettere å tiltrekke seg både mennesker og kapital. Som det ble sagt i en annen seanse først på dagen, så liker venturekapitalistene at investeringsobjektene deres ikke er mer enn en biltur unna. Så her har vi ett av eksemplene på naturlige forutsetninger som må oppfylles for å lykkes. Som jeg pleier å si: Som regel er det enklere å tilpasse seg verden, enn å håpe på at verden tilpasser seg deg.

Restaurantcruise
Dagen ble avsluttet med et såkalt restaurantcruise i bukta her. Det hadde vært relativt høye bølger og noe vind tidligere på dagen, så mens vi spiste lå kapteinen i le. Da maten var fortært tok han oss ut til Alcatraz. Da hadde mørket imidlertid falt på, og vi så ikke så mye av verken fengselet der ute eller sjøløvene som hadde lagt seg til for å sove på flytebryggene inne i småbåthavnen (nok en nær-byen-naturopplevelse). Derimot var det fint å se byen lyse opp sjøsiden da det ble riktig mørkt. Om man liker storbyer eller ikke, så tror jeg de fleste må innrømme at akkurat det er et skue i særklasse.

En forklaring til bildet av meg og Apple-logoen
En forklaring til det siste bildet: Jeg har en kollega som pleier å si han vender seg til Macca i bønn når Steve Jobs holder en Keynote og sånne ting. Så dette er et bilde tatt spesielt for ham: Jeg er riktignok ikke i Cupertino (Macca), men jeg er ved Apple Store i Palo Alto -- så nært jeg kan komme denne gangen, tror jeg. Vær så god, Asle!

Annet, 29.04.2008:
Frokost:
Egg og bacon, frukt, grapefruktjuice og kaffe

Lunsj:
Asiatiskinspirert buffet

Middag:
Buffet med roastbiff og en kalkungryte i sentrum

USA Todays førsteside:
Dødsfall i forbindelse med fyllekjøring har økt med 13 % etter at røykeloven ble vedtatt. Det viser seg at røykere kjører langt avgårde for å finne barer hvor røyking er tillatt, med det resultat at de drikker mer når de først er der og i noen tilfeller dør i trafikken på vei hjem. Det er både interessant at noen forsker på korrelasjonen, og tragisk at det skjer. Men hadde jeg vært Jarle i Åpen Post nå, hadde jeg øyeblikkelig sett at dette bare var en meget godt lagt plan for å bli kvitt de få røykerne som er igjen her i California. Så paranoid er jeg imidlertid ikke. Ennå.

SF Dag 1: Offisiell programstart + taushetserklæringer

Taushet er gull: Tatt i smug, publisert i frykt :-)

"Jeg kan si det til deg, men da må jeg drepe deg." Ikke vet jeg om denne filmreplikken noensinne er brukt i en film, eller om vi bare tror den har blitt brukt. Jeg føler likevel at YouTube gjør replikken levende og relevant for meg: Under besøket der, hvor vi strengt tatt ikke hørte noe vi ikke visste fra før, måtte jeg signere på en NDA og love å ikke fortelle noe videre for å få lov til å komme inn. Om dette også dekker det jeg visste før jeg kom inn døren, er derimot usikkert.

Men nå går jeg for fort fram. La oss begynne med en praktisk detalj: Du trenger ikke lese skriveriene mine om du egentlig er interessert i referatene fra møtene. Om (f.eks.) en rar frosk sitter i et blomsterbed utenfor et møtelokale, risikerer du at min neste bloggpost vil handle om akkurat den frosken. Om du derimot ønsker forutsigbarhet og mer seriøse referater fra seansene, blogger Øvind Mangerud referater her.

Godt å få det av hjertet! Da rusler vi videre.

Nattelivet i San Francisco
De som kjenner meg vet at jeg ikke kan skryte på meg at jeg er en partyløve. Så nattelivet i San Francisco, slik det tradisjonelt defineres, vet jeg lite om. Jeg får med meg mye av natta likevel, for hver eneste morgen har jeg våknet rundt fire. Da er det naturlig nok svart som natta ute, og alt jeg ser fra senga er en roterende neonstjerne på en nabobygning.

Fra jeg våkner tar det ca to timer til sola står opp. I den perioden sitter jeg stille ved pulten her, uten egentlig å se ut vinduet, og hører byen våkne. Det er på sitt merkelige vis en nesten meditativ opplevelse. Etterhvert som morgenen skrider fram, begynner ryggelydene fra brødbilene og håndkleleveransene å fylle det nattlige lydbildet. Og når dagslyset begynner å ta grep kommer også lydene fra sykebilene, politibilene og brannbilene. Men når man ikke ser disse tingene, bare hører dem, er det som man lytter til en modernistisk musikkmontasje på en litt ukurant sendetid på P2. Ikke noe du ville kjøpt på CD med andre ord, men interessant i små porsjoner.

Når klokka er halv sju, er magien borte og byen er mer eller mindre våken. Det stemmer godt overens med at frokostsalen har åpnet, og dagen kan begynne på ordentlig.

Visjonene
Hvem er Silicon Valleys visjonære? Hvem er filosofene i dette teknologi- og dollardrevne området? Jeg tror det må være venturekapitalistene.

En dag med et både tettpakket og interessant program, åpnet på topp med besøk av Geoffrey Yang, partner i venturekapitalfirmaet Redpoint Ventures. Han gjorde rede for tankesettet rundt venturekapital-investeringer, og gikk overraskende åpent og ærlig inn på hva han trodde var "the next big ting". Sannsynligvis var han så åpen og ærlig fordi han visste de færreste av tilhørererne hadde kapital til annet enn ølet de skal drikke de fire neste dagene, og som sådan aldri ville kunne konkurrere med ham om godbitene uansett.

Yang mener kort sagt at vi har gått gjennom stadier på nettet, fra directory (Yahoo) via search (Google), lifestyle (MySpace), communication (Facebook) - og at up and coming nå er activity. Produkter som, med hans ord, er online-ekvivalenter til "going with your friends to the mall, and do something". Med Facebook og den type produkter kan du kommunisere med vennene dine, men i neste fase må vi kunne gjøre aktiviteter sammen, til bestemte tider [han brukte begrepet Swarming om dette, noe som vi kanskje fra før av kjenner best som Slashdot- eller Digg-effekten] -- enten det er shopping, spill eller lavterskel-online-verdener.

Det overraskende var også at Yang greide å være relevante for oss relativt nedstøvede norske mediefolk, ved at han gikk inn på spørsmålene rundt sosiale media og kvalitetsbegrepet rundt disse. For selv om han fra et økonomisk perspektiv så verdien i at innholdskosten er omtrent null i sosiale medier, så var han klar på at man måtte ha redaktører/moderatorer også her. Nettopp for å kultivere og frembringe det beste.

Det eneste jeg ikke helt trodde på, var svaret han ga på spørsmålet jeg blogget om i går: Mister venturekapitalistene sin relevans, når web 2.0-selskapene trenger så lite penger at nærmest hvemsomhelst kan være med å funde dem? Han avviste problemstillingen som merkelig, fordi han så det som positivt at han kunne gå inn med mindre penger og få enda høyere returnrate på det han går inn med enn normalt. Sånn sett har han sikkert rett, men jeg kan ikke unngå å tenke at han da tross alt må møte mye mer konkurranse om investeringsobjektene nå enn han gjorde før, og at han vil trenge enda flere objekter enn tidligere for å få liv i de to milliarder dollarene han bestyrer i fondet sitt.

Men han virket altså ubesværet av dette. I det store og hele var det hele en svært lærerik seanse, og dette er det jeg sitter igjen med i bakkant:

Selv om de fleste av oss ikke har 2 milliarder vi skal plassere, så tror jeg systematikken og tankesettet denne bransjen legger til grunn når de velger prosjekter, har elementer vi alle burde adaptere når vi velger våre utviklingsprosjekter. Det smerter ekstra for disse guttene her å velge feil, fordi det er deres egne penger de plasserer. Men det er også derfor det er disse litt kjedelige mennene som kanskje er dalens egentlige visjonære: Det er de som til syvende og sist bestemmer hvilken vei verden skal utvikle seg, fordi det er de som gir pengene som skal til.

Selvfølgelighetene
YouTube var venturekapitalistens rake motsetning hva visjon angår. Nå er det mulig at seansen var bedre enn jeg husker den som, men kynismegiret mitt slo inn for fullt allerede i lobbyen da disse to tingene skjedde:

1. Vi måtte registrere oss for å komme inn. I og for seg ikke uvanlig, men i tillegg måtte vi signere på en NDA for å få komme inn. Man tror at et selskap som YouTube handler om åpenhet og deling, men allerede i lobbyen ble det klart at åpenhet og deling har en grense også for YouTube.
2. Da jeg tok opp mobiltelefonen for å knipse et bilde av en NDA-signering, ble jeg gjort høflig men bestemt oppmerksom på at fotografering var forbudt i lobbyen. Jeg vet ikke om jeg nå bryter NDA-en min, men jeg kan avsløre at lobbyen hadde seks sofaer og to bord, samt en pult som resepsjonisten satt bak. Dette kunne man altså ikke fotografere.

Nå bryter jeg sikkert taushetsplikten min, men mens vi ventet på å få komme videre inn kikket jeg litt på en storskjerm med YouTube-nyheter fra Google News. Det interessante var Google News' festlige sammenstillinger av artikler: Den første saken handlet om en biskop som bruker YouTube til å advare unge mot Internetts farer, den andre en artikkel om at Scientologikirken nå har fått sin egen YouTube-kanal for å spre budskapet sitt. Biskopens YouTube-kanal · Scientologenes YouTube-kanal. Den ørlille ironien her er at det andre kanskje er noe av det den første indirekte advarer mot.

Dette er vel ellers det jeg synes jeg kan si om besøket, da jeg altså er bundet av en NDA. Jeg kan bekrefte at det ble holdt et foredrag, at noen nok syntes innholdet var interessant og at man selv i high-tech-selskapet YouTube (nå Google) strevde med å få laptopen til å fungere med prosjektoren. Kort sagt kan jeg vel oppsummere besøket med å si at om du virkelig er interessert å lære om YouTube, så kan du lese Wikipedia-artikkelen om dem.

Nå skal det sies at jeg ikke tror dette blir den siste NDA-en jeg skal signere, med åpenhetsforkjempere som Google, Digg og Facebook på besøkslisten i dagene fremover.

Annet, 27.04.2008:
Frokost:
Omelett, appelsinjuice og kaffe

Lunsj:
Allergitabletter og vann
(Et allergiangrep under Yangs foredrag ga meg muligheten til å oppsøke både et apotek og en Apple Store i Palo Alto)

Middag:
Grillet artisjokk og Gnocchi Prosciutto med fløte- og trøffelsaus.

USA Todays førsteside:
Hvis du kan bevise at du ikke står på en "terrorist watch list", kan du få forenklet behandling i sikkerhetskontrollen på amerikanske flyplasser. Dette er en søt liten historie, fylt til bredden med absurditeter og selvmotsigelser. For leser man en slik sak med skråblikket på, er det vanskelig å ikke gjøre seg noen tanker om ikke det egentlige terrorproblemet handler om de man ikke vet noenting om? De som ikke står på en liste?

SF Dag 0: Vin og øl + venturekapital og bakgater

Golden Gate og meg:

Rådhuset i Sonoma:

Klappe(r)slanger:

Slik det alltid ender:

Om du noensinne skulle havne på reise sammen med meg, så kan du først som sist legge deg tre ting på minnet:

1. Jeg er en veldig dårlig forberedt turist.
2. Jeg finner aldri de kule utestedene (noe som kan ha med punkt 1 å gjøre).
3. Jeg stoler på at noen andre enn meg selv følger med på kartet (noe som kanskje også kan ha med punkt 1 å gjøre).

Om du liker turer hvor alt er laina og tilrettelagt, finnes det derfor bedre reisepartnere å sette sin lit til enn meg. Om du derimot liker folketomme barer, kan du stole på at jeg er mann for å finne en. Men alt dette kommer vi tilbake til.

Etter frokost i går, bar det avgårde med minibuss (som her underlig nok ble kalt Megabus) til to vingårder utenfor byen et sted. På veien lot jeg meg fascinere av at himmelen tilsynelatende var full av hauker, og for første gang i mitt liv så jeg en ørn gå inn for landing -- med en hare i klørne. Du venter liksom ikke at naturopplevelsene skulle stå i kø bare noen kilometer fra parkeringsplassen ved Golden Gate Bridge. Alt dette skulle vise seg å ha sin (u)naturlige forklaring, men det kommer vi tilbake til litt senere.

Som om ikke det var nok, lå dagen an til å bli uventet varm. På én måte var det ergelig (alle mine lette klær lå i en bag som befant seg ett eller annet sted i USA), men som på en annen måte var svært velkomment. Etter å ha oppholdt meg noen timer i hotellets nesten neglesprettutløsende airconditioning uten å greie å finne avknappen for anlegget, var sommervarmen svært velkommen.

Champagne med Las Vegas-vri
Første stopp var Domaine Carneros, en produsent av musserende viner. Det mest fascinerende med stedet var ikke produktet deres (selv om det smakte ypperlig, med unntak av rødvinen), men bygningen de holdt til i. Fascinasjonen er en sånn Las Vegas-type fascinasjon, for bygningen var en eksakt replika av Taittinger-familiens landsted i Frankrike.

Det logiske rasjonalet for hvorfor man i 1989 setter seg fore å bygge en bygning som sten for sten kopierer en forlengst død arkitektonisk retning fra et annet land, vet jeg ikke om de kan gjøre rede for selv en gang. I alle fall fortalte ikke deres 12-minutters introduksjonsvideo noenting om det. Det den kunne fortelle, derimot, var at Domaine Carneros på den tiden hadde blitt kjøpt opp av Taittinger-familien, som også er en stor champagne-produsent fra Frankrike. Så det ligger vel noe der. Litt tacky på en måte, men unektelig også storslagent tenkt og gjennomført.

Sonoma og venturekapitalisme
Midt på dagen fulgte en totimers stopp i Sonoma, en pittoresk og vakker liten by spør du meg. Jeg mente jeg visste noe om dette stedet før jeg kom dit, men det slo meg etterhvert at det jeg tenkte på var Sona, fengselet hvor Prison Break-guttene er i sesong 3. Se også punkt 1, over.

Uansett var stedet veldig pent. Jeg ruslet alene rundt i byen en times tid, og utforsket smug og bakgårder med små butikksentre. Ingen av disse var verken store eller oppsiktsvekkende på annen måte. Men de var svært sjarmerende. I ett av disse stoppet jeg for å lese på skiltet med oversikt over butikkene som fantes der inne, og da slo det meg nok en gang at jeg ikke var hjemme lenger: Nederst kunne jeg lese at denne handlegaten var finansiert av Sequoia capital (tidlig inne i Google og Yahoo). Det er kanskje som om kafeene i Drøbak skulle vært finansiert av Northzone.

Jeg gikk en stund og tenkte på hvorfor i all verden det var slik at venturekapital gikk inn i noe sånt. For alt jeg vet kan det hende at dette er veldig vanlig, men jeg forbinder venturekapitalisme med mer sexy saker i utgangspunktet. Men så innså jeg at venturkapitalistene vel er mest opptatt av å plassere penger der de forrenter seg godt, og i så måte kanskje er mindre opptatt av hva produktene faktisk er. Akkurat det fikk meg til å tenke på en Techcrunch-artikkel jeg leste nylig om at venturekapital blir mindre og mindre relevant i en web 2.0-verden. Kanskje handlegater og kjøpesentre er fremtiden for disse, og at bakgatene i Sonoma bare er et forvarsel? tenkte jeg.

Og med slike dype betraktninger surrende rundt i hodet gikk jeg til lunsj.

Lunsj
En advarsel og en anbefaling: Vis ikke kelneren at du er uvitende om amerikansk øl. For å være helt spesifikk... replikken du skal unngå er denne: "Just pick a beer for me, I don't know how they taste anyway" (du kan selvsagt velge å si dette om du virkelig har lyst å vise fram førerkortet ditt).

Jeg har ikke peiling på amerikansk øl, og sa akkurat dette på et sted som heter Mary's i Sonoma. Den høygravide kelneren ble øyeblikkelig mistenksom og repliserte et kort: "I need to see your identification"

Det er første gang på mange år jeg har vist legitimasjon, og det fikk meg til å føle meg ung og ny igjen. Den følldigre serveringsdamen sa seg fornøyd med alderen min, og gjorde da også et veldig godt ølvalg for meg: San Jose Pale Ale. Mørkere enn mye annet her, og virkelig smakfullt.

Hauk over hauk
Etter lunsj bar det videre til vingården Ravenswood, som produserer en del rødvin og noe hvitvin. Den ene hvitvinen deres, en Gewürtztraminer, var relativt god etter mine begreper. Rødvinen, som i hovedsak er produsert på Zinfandel-druer, var grei nok men manglet etter mine begreper en god del karakter. Dette til tross for at Zinfandel-vinene deres hadde vunnet priser som både beste ditt og beste datt.

Karakter hadde derimot guiden mye av. I løpet av en kort halvtime gjorde han rede for utrolig mye jordbruksteknisk rundt druedyrking, og spesielt økologisk druedyrking. Interessant var også mannens bruk av begrepet "predator", rovdyr. Der vi kanskje ville tenkt på ulv og jerv og sånne ting når vi hører ordet rovdyr, brukte han her rovdyr om søte, troskyldige rådyr. Det gir jo mening, på sett og vis: En vinbondes verste fiende er dyr som liker druer. Rådyrene spiser rankene bare for knopper og blomster om de får lov.

Så er spørsmålet da, når man skal drive så økologisk og naturlig som mulig: Hvordan holder man slike skadedyr på avstand? Løsningen var å henge såpestykker i vinrankene -- rådyrene hater lukten av såpe, ble det sagt. Smådyrbestanden, som rotter og mus, ble på sin side holdt nede ved at bøndene bygget oppholdssteder for haukene. Så der var forklaringen på hvorfor himmelen var tett av disse fantastiske fuglene. De hadde blitt oppfordret til det.

I det store skjønte jeg hvor lite jeg skjønner av vindyrking (i tillegg til alt annet jeg kan lite om), så 30 minutter på Ravenswood er vel brukt tid. Kompakt kunnskap levert i ekspressfart!

Øl
Kvelden ble ellers avsluttet på norskt og tradisjonelt vis ved at noen av oss samlet seg i baren Rogue. Dette var en bar uten andre gjester enn oss, og som sådan en bar jeg kunne slumpet til å velge ut selv. Men denne gangen hadde den blitt plukket av andre. Også dette stedet hadde en pale ale (se bildet), og også her var denne drikken veldig god.

Men siden det offisielle programmet begynte dagen etter, rundet de fleste oss av tidlig. Vi måtte være sterke og klare, for dagen etter skulle vi møte YouTube. Ikke at det hadde forandret beslutningen om leggetid for noen av oss, men jeg tror ikke mange av oss hadde trodd at en venturekapitalist, og ikke f.eks. YouTube, skulle bli dagens høydepunkt. Men det ble det.

Mer om det i morgen.

Annet, 26.04.2008:
Frokost:
Speilegg og biff, frukt, appelsinjuice og kaffe

Lunsj:
Penne med brokkoli, en pale ale

Middag:
Lammeskank og (av alle ting) en Zinfandel-rødvin

USA Todays førsteside:
Jeg greide heldigvis å unngå og lese nyheter denne dagen.

På plass i San Francisco

Utsikten fra hotellrommet mitt:

Min frokost:

Sideways

Jeg har akkurat ankommet San Francisco for å være med på New Media Networks studietur her. Temaet i år kan vel løselig oppsummeres som web 2.0, og inkluderer bedriftsbesøk både hos Facebook, YouTube, Digg, Google, Second Life og flere andre (for meg) mer ukjente selskaper. Jeg synes programmet ser veldig spennende ut, spesielt de "ukjente" bedriftene vi skal besøke. Om det er noen høydepunkter underveis, har jeg tenkt å skrive noen ord her etterhvert som de har funnet sted.

Det offisielle programmet starter først i morgen, men jeg har program i dag også: Jeg har meldt meg på en tur til vindistriktene omkring her i dag. Om jeg ikke misforstår er distriktene i knallfilmen Sideways noe lenger sør, men om en time kan jeg sitte i en buss og late som det er det samme distriktet jeg er i. Sideways har jeg for øvrig sett flere ganger, og det anbefaler jeg at du gjør også. Vin og film var en suksesskombinasjon i dette tilfellet.

Ellers er alt som det pleier når jeg reiser litt langt:

1. Bagasjen er forsvunnet, og jeg går fremdeles rundt i de klærne jeg har hatt på meg det siste halvannet døgnet. Bagasjen min kommer "kanskje til lunsj", sir.
2. Jeg bor etter norsk målestokk veldig høyt, og har gleden av utsikt til flere høye hus og et kjøpesenter (Macy's). Skal jeg tro brosjyren har jeg havutsikt også. Fra 28. etasje er utsikten forunderlig lik utsikter jeg har hatt både i Tokyo, Manila, Atlanta, Tel Aviv og andre steder. Det slår meg stadig: Sett fra hotellvinduer, kan verden fremstå som både liten og homogen. Men det varer heldigvis bare til man forlater resepsjonen.
3. Toalettene er helt annerledes utformet enn hjemme. Jeg tenker stadig vekk på mitt ublide førstemøte med en japansk hotelldass. God å sitte på, men ekstremt lite brukervennlig brukergrensesnitt. Det på rommet mitt her, derimot, er enkelt å betjene -- på grensen til low tech. Derimot har det den høyeste vannstanden og den bredeste droppsonen (om man kan kalle det det) jeg noensinne har sett. Jeg tror det skal være mulig å si mye om en nasjons psyke bare ved å studere form på klosettskålen og høyden på vannstanden. Hvor mye nasjonen er opptatt av å studere sin egen avføring, tror jeg til syvende og sist sier noe om dens evne til å fordype seg i hva som helst. Basert på dassen her, om ikke annet, er California et kunnskapsdistrikt.
4. Jeg våknet tre timer før frokost og hadde bare lyst på biff, fordi det er middagstid hjemme - og litt fordi det her faktisk er mulig å få biff og egg til frokost om man vil ha det. Siden dette med biff og egg her er en helt uoppsiktsvekkende kombinasjon, selv på denne tiden av døgnet, gjorde jeg tradisjonen tro (dette er tredje gang jeg er i USA) førstedagsfrokosten min til biff og egg. Bare fordi det er mulig å få det.

Det var det. Da drar jeg på vintur!

Glosebok for emisjoner og oppkjøp

En anbefaling: Om du leser blogger som TechCrunch og paidContent har du kanskje, som meg, lurt på hva underlige begreper som "pre money", "angel investor", "poison pill" og annet mumbo-jumbo betyr.

I så fall er The Glossary of Private Equity and Venture Capital noe for deg. Men vær advart: Noen ganger er forklaringen vel så obskur som begrepet du prøver å få oppklart, som tilfellet er med pre money valuation.

Jeg: Mer populær enn baseball (på en måte)

John Battelle forteller i dag at han via-via-via noen han kjenner osv, fikk vite at han var resultat nummer 1 på Google når man søker etter navnet John. Han slår dermed både en døper, en evangelist, en presidenkandidat og en kjent rockestjerne.

Inspirert av John Battelles suksess, falt jeg for fristelsen av å sjekke hvordan jeg selv ligger an. Til min overraskelse ser jeg denne bloggen nå er nummer 1 når man søker etter "Jo Christian". Langt fra så imponerende som å være nummer en på ett av verdens vanligste fornavn, selvsagt. Dette er kanskje også en utvikling som bare interesserer meg personlig.

Men jeg er veldig fornøyd med å endelig være mer relevant enn et baseballstadion (J.O. Christian Field, som har rykket ned til å bli resultat nummer 4 på Google)!

Du vet du er på en early adaptor-site når IRC er ett av dagens heteste temaer

Jeg abonnerer for øyeblikket på 70 RSS-feeder, og som noen av dere vet er jeg derfor opptatt av alle som aggregerer kunnskap for meg. Målet mitt er på sett og vis å engang bare forholde meg til én super-feed, selv om det sikkert ikke er mulig i praksis. Jeg har med andre ord den omvendte holdningen av ReadWriteWebs Marshall Kirkpatrick, som mener at over-subscribing er tingen. Men jeg er grunnleggende lat og holder derfor på at aggregering i en eller annen form er det de fleste av oss kan ha glede av til hverdags.

En av de aggregerte feedene jeg derfor har satt mest pris på i det siste er RSSmeme sin feed. Av en eller annen grunn synes jeg RSSmeme sitt design er gyselig, så jeg foretrekker feeden -- der er postene også i fulltekst, så den er i grunnen mer nyttig enn tjenesten er i seg selv. Uansett: Dette er en tjeneste hvor du kan melde inn dine "shared items" i Google Reader, og så prøver denne tjenesten å anbefale de mest leste (du trenger ikke selv å dele om du bare er interessert i å lese).

I utgangspunktet er dette en knallidé, fordi du ikke trenger verdens mest avanserte algoritmer for å avgjøre hva som skal vises. Men nettopp derfor er det når poster som dette er anbefalt at du skjønner hvor få early adaptors det er som bruker tjenesten. Og du kan omtrent gjette hvor gamle de er og hva slags interesser de har. Du kan anta at de andre er omtrent som deg selv.

En av dagens toppsaker der altså: En anbefalt IRC-klient.

Så der har jeg det: Med slike anbefalinger er det vel langt fra sikkert at RSSmeme skal bli en tjeneste for de store masser (det, også alt innholdet på arabisk). På den annen side synes jeg faktisk at tjenesten fungerer veldig godt for å finne en og annen "must-read" innenfor det segmentet jeg er interessert i (teknologi/internett). Så om du er 100100 år som meg og de andre RSSmeme-brukerne, så anbefales tjenesten på det varmeste.

Bursdag: Jeg er 100100 år i dag og Facebook husket meg!

Jeg har bursdag i dag, og er som vanlig passe uinteressert i min egen dag. Etterhvert er jeg blitt gammel nok til at jeg synes tellingen kan stoppe. Kanskje nettopp derfor sendte min gamle venn Gjermund meg en epost i dag og påpekte at jeg er blitt 100100 år.

Det er som det heter seg i den gamle vitsen: "Det finnes 10 typer mennesker: De som forstår det binære tallsystemet, og de som ikke gjør det". Jeg forstår det godt nok til å synes at det er litt kulere å ha blitt 100100 år enn det er å ha blitt 36 år.

Omtrent samtidig benyttet Facebook anledningen til å gratulere. Siden det er første gang jeg har bursdag og er Facebook-medlem, ble jeg litt overrasket over å se dette:

Å vise en sånn melding er et svært billig triks fra Facebooks side, selvsagt, men jeg må si at det var litt hyggelig også. Vi som driver med web burde oftere tenke på sånne enkle triks. Jeg kommer i alle fall til å besøke Facebook en gang neste år også, bare for å se om de har husket meg igjen :-)

En runde monopol er over for Bill Gates, som nå er tilbake ved starten

Bill Gates har ofte blitt beskyldt for å drive en monopolistisk virksomhet, men nå er det nesten som om hele karrieren hans har vært en runde på Monopol-brettet. For samtidig som en Gartner-analyse sier at Windows sin fremtid ser dyster ut, har Bill Gates tilsynelatende havnet tilbake på start i sin søken etter fremtiden online.

Og Monopol-metaforen er ikke helt søkt. For dette handler om biler og gater:

Før Microsoft ble Microsoft startet Bill Gates selskapet Traf-O-Data sammen med vennene Paul Allen og Paul Gilbert (Paul Allen grunnla noen år senere Microsoft sammen med Gates, så på sett og vis var Traf-O-Data forløperen til Microsoft).

På den tiden registrerte veimyndighetene mengden av trafikk på veier og i kryss ved at gummislanger i gatedekket forårsaket et lufttrykk når en bil kjørte over dem. Lufttrykket utløste en registrering som ble punchet inn på en papirrull -- rett og slett hulldata.

Disse dataene ble deretter benyttet av veimyndighetene for å avgjøre hvor man skulle sette inn vedlikeholdsarbeid, justere trafikklys, osv. Problemet med dette var fortolkningen av registreringene. Dataene måtte omsettes til brukbare rapporter, og fremstillingen av disse var i all hovedsak en manuell prosess. Med Traf-O-Data prøvde derimot Gates, Allen og Gilbert å lage et mikroprosessorbasert produkt som kunne lese trafikkdata fra papirrullene og automatisk produsere rapporter basert på dataene. Guttene tjente ikke allverden på dette, fordi delstaten valgte å tilby dette som en gratis tjeneste for de lokale veimyndighetene.

Men trafikkdata var likevel det som startet hele Monopol-spillet for Bill Gates.

Derfor hadde jeg stor glede av å lese at et trafikkprodukt 36 år senere reintroduseres i Microsoft. I New York Times-artikkelen Microsoft Introduces Tool for Avoiding Traffic Jams er det likevel klart at man er kommet noen lysår videre siden Traf-O-Data.

Vi er vant til tjenester som forteller oss hvordan vi skal kjøre for å komme fra punkt A til punkt B (Gule Sider har en god en). Men nok en gang prøver Microsoft å analysere trafikkdata: Til forskjell fra mange andre kjørerute-produkter, har Microsoft analysert trafikkmønstre og hvordan trafikken korker på ulike steder til ulike tider, og prøver å foreslå den raskeste kjøreinstruksjonen fra punkt A til B når det er mye trafikk. Litt avhengig av når du skal kjøre er ikke nødvendigvis kortest vei det samme som den raskeste veien i rushtiden.

Dette fungerer foreløpig kun for 77 amerikanske byer, men er du lommekjent i en av dem kan du selv prøve det ut på maps.live.com. Jeg kjenner ingen amerikanske byer godt nok til å se om produktet gir fornuftige rushtidsforslag, men jeg synes det er interessant at de prøver å legge et nytt lag av intelligens inn i et produkt som kjøreinstruksjoner.

Og så er det jo gøyalt da, som sagt, at Microsoft etter 36 år har returnert til røttene. Et utypisk sjarmerende trekk fra den kanten ville vært om de valgte å kalle det nye produktet sitt Traf-O-Data 2, men såpass selvironi har de trolig ikke :-)

PS! Er du interessert i å lese mer om de aller tidligste årene for dataindustrien, anbefaler jeg boken Fire in the Valley. Der finner du historien om Traf-O-Data, og mange, mange andre pionerselskaper fra 70-tallet og tidlig 80-tall. Denne boken er basert på en artikkelserie i Dr. Dobb's Journal, og blir derfor litt preget av gjentagelser til tider. Men den er likevel lesverdig. Denne boken dannet for øvrig grunnlaget for den overraskende severdige filmen Pirates of Silicon Valley, som handler om 20 års rivalisering mellom Steve Jobs og Bill Gates.

Du som Googler meg kikker på feil sted (prøv Sesam)

Trafikken til denne bloggen har økt voldsomt den siste uken. Det handler på ingen måte om at jeg produserer godt innhold, for trafikken øker av samme grunn som at jeg ikke har blogget på flere dager: VG Netts gründerkonkurranse.

I VG Netts artikkel er jeg oppgitt som personen man skal kontakte om man sitter inne med en god idé og grunderånd nok til å skape en ny, suksessrik nett-tjeneste. Åpenbart husker mange navnet mitt og googler dette når de prøver å finne tilbake. At mange havner her er i og for seg hyggelig, men jeg vil tro det for de fleste vil virke som feil sted å havne.

For det er ikke hit de vil, tror jeg. De vil trolig tilbake til VG Netts artikkel.

Så for en gangs skyld må jeg si at det finnes bedre søketjenester enn Google. Eller Startsiden, som noen av dere har brukt. Den påfølgende "tekstreklamen" har ingenting å gjøre med at jeg for noen år tilbake var delaktig i oppstarten av Sesam, men er en forsøksvis nøytral observasjon om at akkurat i slike tilfeller -- søk etter norske navn -- er Sesam flere hakk bedre enn Google.

Prøv selv: Sesam-søk etter meg.

I den grad det er interessant finner dere her ut både hvor jeg bor (pussig nok med muligheten til å sende meg en gave), lenker til denne bloggen og ikke minst: Lenker til nyheter hvor mitt navn har vært nevnt. For øyeblikket er nyhet nummer 1 artikkelen jeg tror de fleste av dere leter etter -- VG-artikkelen om gründerkonkurransen.

Så det var i grunnen det jeg ville si: Er dere nysgjerrige på folk, er Sesam et vel så godt sted å søke som andre, mer åpenbare steder.

PS! Siste treff på resultatlista er forresten en opprørt mail jeg sendte til det jeg da mente var en uopplyst Digi-journalist for 11-12 år siden. Om det var en snedig hevn fra Digi-journalisten skal være usagt, men til min overraskelse ble epostutblåsningen min publisert som en "kommentar". Ah... hva fikk man seg ikke til å si når man var noen år yngre og ikke la bånd på seg! Det må for øvrig sies at hadde journalisten undersøkt hva jeg var student i (informasjonsutdanningen ved medialinja i Volda), så ville han også fort forstått at jeg ikke hadde noen særlig kompetanse til å mene det jeg gjorde. Eller så var det nettopp det han hadde undersøkt.