Tatt i smug, publisert i frykt :-)Men nå går jeg for fort fram. La oss begynne med en praktisk detalj: Du trenger ikke lese skriveriene mine om du egentlig er interessert i referatene fra møtene. Om (f.eks.) en rar frosk sitter i et blomsterbed utenfor et møtelokale, risikerer du at min neste bloggpost vil handle om akkurat den frosken. Om du derimot ønsker forutsigbarhet og mer seriøse referater fra seansene, blogger Øvind Mangerud referater her.
Godt å få det av hjertet! Da rusler vi videre.
Nattelivet i San Francisco
De som kjenner meg vet at jeg ikke kan skryte på meg at jeg er en partyløve. Så nattelivet i San Francisco, slik det tradisjonelt defineres, vet jeg lite om. Jeg får med meg mye av natta likevel, for hver eneste morgen har jeg våknet rundt fire. Da er det naturlig nok svart som natta ute, og alt jeg ser fra senga er en roterende neonstjerne på en nabobygning.
Fra jeg våkner tar det ca to timer til sola står opp. I den perioden sitter jeg stille ved pulten her, uten egentlig å se ut vinduet, og hører byen våkne. Det er på sitt merkelige vis en nesten meditativ opplevelse. Etterhvert som morgenen skrider fram, begynner ryggelydene fra brødbilene og håndkleleveransene å fylle det nattlige lydbildet. Og når dagslyset begynner å ta grep kommer også lydene fra sykebilene, politibilene og brannbilene. Men når man ikke ser disse tingene, bare hører dem, er det som man lytter til en modernistisk musikkmontasje på en litt ukurant sendetid på P2. Ikke noe du ville kjøpt på CD med andre ord, men interessant i små porsjoner.
Når klokka er halv sju, er magien borte og byen er mer eller mindre våken. Det stemmer godt overens med at frokostsalen har åpnet, og dagen kan begynne på ordentlig.
Visjonene
Hvem er Silicon Valleys visjonære? Hvem er filosofene i dette teknologi- og dollardrevne området? Jeg tror det må være venturekapitalistene.
En dag med et både tettpakket og interessant program, åpnet på topp med besøk av Geoffrey Yang, partner i venturekapitalfirmaet Redpoint Ventures. Han gjorde rede for tankesettet rundt venturekapital-investeringer, og gikk overraskende åpent og ærlig inn på hva han trodde var "the next big ting". Sannsynligvis var han så åpen og ærlig fordi han visste de færreste av tilhørererne hadde kapital til annet enn ølet de skal drikke de fire neste dagene, og som sådan aldri ville kunne konkurrere med ham om godbitene uansett.
Yang mener kort sagt at vi har gått gjennom stadier på nettet, fra directory (Yahoo) via search (Google), lifestyle (MySpace), communication (Facebook) - og at up and coming nå er activity. Produkter som, med hans ord, er online-ekvivalenter til "going with your friends to the mall, and do something". Med Facebook og den type produkter kan du kommunisere med vennene dine, men i neste fase må vi kunne gjøre aktiviteter sammen, til bestemte tider [han brukte begrepet Swarming om dette, noe som vi kanskje fra før av kjenner best som Slashdot- eller Digg-effekten] -- enten det er shopping, spill eller lavterskel-online-verdener.
Det overraskende var også at Yang greide å være relevante for oss relativt nedstøvede norske mediefolk, ved at han gikk inn på spørsmålene rundt sosiale media og kvalitetsbegrepet rundt disse. For selv om han fra et økonomisk perspektiv så verdien i at innholdskosten er omtrent null i sosiale medier, så var han klar på at man måtte ha redaktører/moderatorer også her. Nettopp for å kultivere og frembringe det beste.
Det eneste jeg ikke helt trodde på, var svaret han ga på spørsmålet jeg blogget om i går: Mister venturekapitalistene sin relevans, når web 2.0-selskapene trenger så lite penger at nærmest hvemsomhelst kan være med å funde dem? Han avviste problemstillingen som merkelig, fordi han så det som positivt at han kunne gå inn med mindre penger og få enda høyere returnrate på det han går inn med enn normalt. Sånn sett har han sikkert rett, men jeg kan ikke unngå å tenke at han da tross alt må møte mye mer konkurranse om investeringsobjektene nå enn han gjorde før, og at han vil trenge enda flere objekter enn tidligere for å få liv i de to milliarder dollarene han bestyrer i fondet sitt.
Men han virket altså ubesværet av dette. I det store og hele var det hele en svært lærerik seanse, og dette er det jeg sitter igjen med i bakkant:
Selv om de fleste av oss ikke har 2 milliarder vi skal plassere, så tror jeg systematikken og tankesettet denne bransjen legger til grunn når de velger prosjekter, har elementer vi alle burde adaptere når vi velger våre utviklingsprosjekter. Det smerter ekstra for disse guttene her å velge feil, fordi det er deres egne penger de plasserer. Men det er også derfor det er disse litt kjedelige mennene som kanskje er dalens egentlige visjonære: Det er de som til syvende og sist bestemmer hvilken vei verden skal utvikle seg, fordi det er de som gir pengene som skal til.
Selvfølgelighetene
YouTube var venturekapitalistens rake motsetning hva visjon angår. Nå er det mulig at seansen var bedre enn jeg husker den som, men kynismegiret mitt slo inn for fullt allerede i lobbyen da disse to tingene skjedde:
- Vi måtte registrere oss for å komme inn. I og for seg ikke uvanlig, men i tillegg måtte vi signere på en NDA for å få komme inn. Man tror at et selskap som YouTube handler om åpenhet og deling, men allerede i lobbyen ble det klart at åpenhet og deling har en grense også for YouTube.
- Da jeg tok opp mobiltelefonen for å knipse et bilde av en NDA-signering, ble jeg gjort høflig men bestemt oppmerksom på at fotografering var forbudt i lobbyen. Jeg vet ikke om jeg nå bryter NDA-en min, men jeg kan avsløre at lobbyen hadde seks sofaer og to bord, samt en pult som resepsjonisten satt bak. Dette kunne man altså ikke fotografere.
Nå bryter jeg sikkert taushetsplikten min, men mens vi ventet på å få komme videre inn kikket jeg litt på en storskjerm med YouTube-nyheter fra Google News. Det interessante var Google News' festlige sammenstillinger av artikler: Den første saken handlet om en biskop som bruker YouTube til å advare unge mot Internetts farer, den andre en artikkel om at Scientologikirken nå har fått sin egen YouTube-kanal for å spre budskapet sitt. Biskopens YouTube-kanal · Scientologenes YouTube-kanal. Den ørlille ironien her er at det andre kanskje er noe av det den første indirekte advarer mot.
Dette er vel ellers det jeg synes jeg kan si om besøket, da jeg altså er bundet av en NDA. Jeg kan bekrefte at det ble holdt et foredrag, at noen nok syntes innholdet var interessant og at man selv i high-tech-selskapet YouTube (nå Google) strevde med å få laptopen til å fungere med prosjektoren. Kort sagt kan jeg vel oppsummere besøket med å si at om du virkelig er interessert å lære om YouTube, så kan du lese Wikipedia-artikkelen om dem.
Nå skal det sies at jeg ikke tror dette blir den siste NDA-en jeg skal signere, med åpenhetsforkjempere som Google, Digg og Facebook på besøkslisten i dagene fremover.
Annet, 27.04.2008:
Frokost:
Omelett, appelsinjuice og kaffe
Lunsj:
Allergitabletter og vann
(Et allergiangrep under Yangs foredrag ga meg muligheten til å oppsøke både et apotek og en Apple Store i Palo Alto)
Middag:
Grillet artisjokk og Gnocchi Prosciutto med fløte- og trøffelsaus.
USA Todays førsteside:
Hvis du kan bevise at du ikke står på en "terrorist watch list", kan du få forenklet behandling i sikkerhetskontrollen på amerikanske flyplasser. Dette er en søt liten historie, fylt til bredden med absurditeter og selvmotsigelser. For leser man en slik sak med skråblikket på, er det vanskelig å ikke gjøre seg noen tanker om ikke det egentlige terrorproblemet handler om de man ikke vet noenting om? De som ikke står på en liste?
Comments