Gull av gråstein: En guide for ikke-alkymister (en bloggpost om bl.a. Yahoo)

Med en 17. mai preget av 3 grader og sludd og en erkjennelse av at italienske dresser er skapt for helt andre klimaforhold enn dette, kan man like godt bruke tiden sin på å tenke på Yahoo som på noe annet. Eller rettere sagt: Dette er et godt påskudd for å si at 17 mai er like god dag som noen annen til å lære mer om den amerikanske kyniker-kapitalisten Carl Icahn (Wikipedia).

Jeg liker å tro at de fleste som kaster bort tid med denne bloggen er nerdete nok til å ha fått med seg at Carl Icahn har ervervet 4 % av aksjene i Yahoo. Dette skjer samtidig som en annen konstellasjon, som man ikke helt vet hvorvidt er i allianse med Icahn eller ikke, har ervervet 3,5 % av aksjene. Denne makten vil Icahn bruke til å kaste Yahoo-sjef Jerry Yang og hele styret.

• Yahoo Finance har en god video om dette. Videoen er godt skjult til venstre på siden, rett under Tech Ticker-logoen.
• Bloomberg har noe bakgrunnsinfo som kan være grei å ha med seg før man hopper på videoen med Henry Blodget & co.

Icahn har blitt kjent for å kjøpe opp selskaper som yter suboptimalt, og selge ut de velfungerende delene av selskapet -- selve godbitene -- til kjernen står strippet igjen. Det er salget av godbitene som gjør det mulig å for Icahn å tjene gode penger på et tilsynelatende dårlig kjøp. I Yahoo-tilfellet er det påfallende hvor relativt sett lite man trenger å eie (til tross for at det er dyrt å kjøpe selv en liten eierandel i et selskap som Yahoo) for å bli en maktfaktor i et slikt spill.

Første gang jeg hørte om Icahn var i oktober 2005, da han lagde mye støy rundt Time-Warner. Her brukte han en tilsynelatende ørliten eierandel på 3 % til å lage mye lurveleven og kreve AOL og Time-Warner fisjonert/splittet (igjen: et godbit-salg). Mediemessig kunne det hele minne litt om hvordan Petter Stordalen og Øyvind Stray Spetalen holdt på rundt Norske Skog i tiden med bråk rundt Union, selv om deres mediestrategi var noe mer preget av provinsielle innslag enn Icahns. Den gangen lyktes ikke strategien for Icahn, og det hele nådde en midlertidig konklusjon ved at Google gikk inn og kjøpte 5 % av AOL. I Yahoo-spillet nå handler ikke støyen om at han vil selge godbiter, men mediemessig og metodemessig er det ganske likt Time-Warner-perioden såvidt jeg kan se.

Men her kommer det som er virkelig fascinerende: Det er ikke engang sikkert at Icahn eier 4 % av Yahoo. Kanskje han bare egentlig eier 0,67 % som ser ut (og oppfører seg) som 4 %. Yahoo Finance (ironisk nok) forklarer hvordan det kan ha seg på en grei måte. Det hele handler om å kontrollere salgs- og kjøpsoopsjoner. Vi har hjemlige eksempler på dette også, men dimensjonene i tilfellet Yahoo er helt annerledes.

Nettopp derfor er det interessant å observere spillet i en situasjon som Yahoo er oppe i nå. Og fordi det er de siste 50 års kaldeste 17. mai har vi jaggu det tid til å gjøre det også!

God feiring videre til alle som leser dette på selveste 17. mai.

Comments

[Bjørn]

Interessant :-) .. her i Stavanger hadde vi forresten en nydelig 17nde mai i solen ;-)