Jo Christian Oterhals (oterbloggen)

I Göteborg i morgen

Det er en uvanlig vakker sommer-lørdag i Oslo, og de fleste normale mennesker i min gate er ute i hagen og griller.

Som for å understreke at normalitet ikke er noe for meg, så sitter jeg i sofaen og småflikker på en presentasjon jeg skal holde i Göteborg i morgen. Der avholder World Association of Newspapers en konferanse, og jeg har blitt bedt om å si noen ord om Nettby. Det har jeg tenkt å gjøre - om jeg finner lokalet. Jeg skal kjøre bil dit (avfart kl 0500). Jeg har aldri vært i Gøteborg før, med mindre man regner med en gang jeg måtte bytte tog der. Jeg har derfor som strategi å komme meg til Gøteborg sentrum, parkere bilen et passende og ta drosje fram til målet i stedet for selv prøve å navigere meg fram (jeg har som dere forstår ikke GPS i bilen).

Det sies at ca 400 stykker er påmeldt konferansen. Men jeg regner ikke med at spesielt mange kommer for å høre meg. Ikke bare er det flere parallelle tracks når jeg skal i ilden, men konferansen blir ikke offisielt åpnet før mandag. Jeg går derfor ut fra at mange bruker søndagen som reisedag.

Åpningen er ellers ved selveste kong Carl Gustaf. Akkurat det ergrer meg forsåvidt litt: At når jeg først kjører en 3-4 timer til Göteborg, så belønnes ikke den innsatsen med at jeg får møtt statsoverhodet der borte.

Slik var det ikke i før i tiden! I fjor foredro jeg på en IFRA-konferanse i Manila, og da inviterte presidenten meg på middag om kvelden. Meg og 430 andre, riktignok. Og når sant skal sies satt det vel kanskje ca 427 mennesker mellom meg og henne. Men likevel: Bortsett fra at hovedretten var frityrstekt hel due, med både nebb og klør intakt, var det litt stas å bli gjort stas på slik. Så barnslig er jeg at et bilde fra denne seansen har vært bakgrunnsbilde på PC-en min et års tid, så det hadde vært gøyalt å bytte bildet av Gloria Macapagal-Arroyo og meg med ett av Carl Gustaf og meg. Men det får forbli en ambisjon for fremtiden.

Om du er like u-normal som meg og leser dette lørdag kveld, og du er på denne konferansen i morgen: Si hei når vi møtes!

Sorrig og glæde de vandrer til hobe (om manuelt arbeid, klaging og salmer)

Det skrev Thomas Kingo i sin berømte salme, ca. 1670. Mitt forhold til United Airlines kan etter USA-turen tidligere i vår, sies å kunne beskrives på samme måte.

Etter tumultene på Chicago O'Hare, har United besluttet å donere en reisesjekk på $200 til meg. Dette dekker på ingen måte de faktiske utgiftene jeg hadde ved forsinkelsen, men så er det heller ikke penger i erstatning for forsinkelsen jeg har fått. Det jeg har fått er en slags plaster på såret for mitt møte med udiplomatisk og firkantet bakkepersonell.

Jeg vet ikke om jeg har klagd på noe i hele mitt liv, men denne gangen gjorde jeg det - og fikk altså en reisesjekk jeg sikkert aldri får brukt i erstatning (reisesjekken kan kun brukes hos United og bare som rabatter på en billett). Men det gjorde meg faktisk litt fornøyd likevel.

Konvolutten sjekken kom i, bekreftet derimot en fordom jeg har opparbeidet meg om United: Nemlig at de jobber manuelt og ineffektivt når de kan (jeg raljerte litt om bl.a. bagasjehåndteringssystemene deres, eller mangelen på system, i denne posten).

For reisesjekken inni konvolutten var skrevet ut av en printer, og sjekken var merket IBM. Så der har de fått det til. Utenpå konvolutten, derimot, hadde et menneske - et ekte menneske! - ført på navnet og adressen min med penn. Nå er det mulig at dette er ment å være en rørende gest, men for meg sier det bare noe om at noen ganger er mennesker billigere enn datamaskiner. Fremdeles.

Jeg har sladdet hjemmeadressen min. Ikke fordi at jeg ikke tror den allerede finnes i enhver telefonkatalog på nettet, men fordi at jeg føler det bør være en viss barriere for å bli min pennevenn :-)

En fin onsdagsmorgen som denne burde for øvrig alle ta seg tid til å lese hele teksten setningen i tittelen er en del av. De første linjene er slik:

Sorrig og glæde de vandre til hobe,
lykke, ulykke de gange på rad,
medgang og modgang hinanden tilråbe,
solskin og skyer de følges og ad

1600-talls-salmer blir man glad av, selv når man ikke tror overvettes på innholdet i dem. De er skrevet med en helt usedvanlig intensitet at selv de gangene de er litt dystre, som denne faktisk er, så er de oppmuntrende på sitt vis. For: Oppmuntring er noe jeg trenger i dette øyeblikk, nå når jeg sitter hjemme og venter på håndverkere som allerede er to dager forsinket.

Bloggjubileum i dag

Da jeg postet forrige innlegg, så jeg plutselig at jeg var midt oppe i et jubileum: Det var min post nummer 300. Sånt noe setter en jo gjerne i et retrospektivt humør, så jeg benyttet anledningen til å kikke på hva jeg har skrevet om ved ulike milepæler.

• #300: Cloud Computing: Litt mer om cloud computing (i dag)
• #250: Digital Entertainment: Mer DRM-paranoia (noe overdrevet, men interessant) (februar 2008)
• #200: Søk: Sesam inne på topp 20 (januar 2006)
• #100: Søk: Podcastsøk (oktober 2005)
• #1: Søk: Google patenterer RSS-annonser (august 2005)

Man kan vel trygt si at jeg holdt meg mer til ett tema i begynnelsen enn jeg gjør i dag.

Litt mer om cloud computing

Jeg skrev for litt tilbake om et møte jeg hadde med en cloud computing-frelst (eller evangelist, alt ettersom hvordan du ser det) i San Francisco. Etter dette har jeg blitt mer interessert i temaet selv også.

Denne posten er ikke noe annet enn de mest interessante tingene om temaet jeg har lest i det siste:

• Cloud Computing: So you don't have to stand still (New York Times)
• The New York Times Archives + Amazon Web Services = TimesMachine (OPEN - en New York Times-blog om teknologien de selv utvikler)
• Amazon Web Services Blog (Amazons blog om sine egne tjenester)

En ting jeg har tenkt en del på i det siste (en del = mer enn et minutt) er at tjenester som hhv lagring og CPU løser to av problemene med å bygge storskala webapplikasjoner, men at Amazons webtjenester så langt jeg har skjønt ikke løser den tredje viktige: Caching/innholdsspredning og båndbredde.

Så når vil Amazon mene de trenger et content delivery network for å være komplett?

Det er ikke ofte jeg ønsker at jeg hadde vært Per Olaf Lundteigen, men i kveld er jeg nære på

Vannverket stengte vannet hjemme hos meg kl 22 i kveld. For å spyle rørene eller noe sånt.

Det er på slike kvelder at den store politiske tenker Per Olaf Lundteigens utsagn om å ha stor nok tomt til "vedstabel, kjøkkenhage, campingvogn og mulighet til å pisse opp etter veggen uten å sjenere naboen" *) gir mening for meg.

I morgen, når vannet er tilbake og jeg må ut for å klippe plenen, regner jeg med at jeg er glad for at min tomt ikke er av den dimensjonen likevel.

*) Dette sa han da han skulle beskrive hvor stor en tomt måtte kunne være uten å utløse eiendomsskatt.

123-meme

Nå er jeg med på noe jeg ikke aner hva er, men jeg er blitt ufordret til noe som kalles 123-meme av Hans Petter. Jeg vet ikke hva jeg er med på nå, men antar det er en slags kjedebrev? Hans Petter forklarer reglene slik:

1. Ta opp boka nærmest deg
2. Åpne side 123
3. Finn den femte setningen…
4. …og publiser de neste tre setningene
5. Tagge (pinge) fem andre bloggere og fortell hvem som pinget deg

Boka nærmest meg nå er Røff guide til samtidslitteraturen av Marta Norheim, en bok jeg på en måte har fått av Hans Petters søster. Marta Norheim er en behagelig kritiker å lytte til på radio, men jeg har aldri merket meg at setningene hennes er så lange som de jeg tastet inn her.

Somme vrengjer mannsrolla og prøver henne på, som Lise i Kryp, andre pariodierer mannsrolla, som Karin i Før du sovner av Linn Ullmann (sjå kap. 3). Medan nokre av kvinnene virrar rundt på nøyaktig same vis som mange av mennene, er det likevel her i kvinnegruppa at vi finn dei figurane som har mest kontroll, klare mål i livet og vilje til å gjennomføre det dei har sett seg føre. Dette siste finn vi hovudsakleg hjå mødrene vi såg på tidleg i kapitlet, dei er i tillegg den gruppa som har jobb.

Sånn på stående fot greier jeg ikke å komme på fem personer å sende dette videre til, så jeg vil sikkert brenne i kjedebrev-Helvete av den grunn. Jeg brenner nok litt ekstra fordi jeg ikke vet hva tagge-pinge er heller.

Men jeg prøver meg med to kolleger: Jeg sender fakkelen videre til Hilde og Christer.

Og ikke minst: Skulle en av Søstrene Ljunggren, av en eller annen besynderlig grunn, lese denne bloggen... Dere er begge utfordret!

Fire av fem... det er vel ikke verst sent på en ukreativ onsdagskveld?

Please be evil

Husker dere det helvetes levenet som oppstod da Yahoo bidro med opplysninger som førte til arrestasjon av kinesiske menneskerettighetsaktivister? Det jeg lurer på er hvorfor Google kan gjøre det samme i India, uten at særlig mange ser ut til å bry seg.

I dag har det kommet fram at Google har hjulpet Indiske myndigheter med å arrestere en person som har uttrykt av han hater Sonia Gandhi. Situasjonen er med andre ord temmelig lik Yahoo-situasjonen fra 2,5 år siden. Folks reaksjoner i dag? Mike Arrington i TechCrunch er opprørt.

Men les gjennom kommentarene til bloggposten hans, og bli forbauset over hvor mye Google slipper unna med blant Mikes lesere i forhold til hva Yahoo gjorde i 2006. Halvparten av kommentarene denne gangen mener at det er riktig av Google å respektere lokale lover, alt annet er imperialisme blir det hevdet. Det blir sikkert baluba blant bloggere om denne saken, men når leserne deres reagerer på denne måten hjelper deres opprørthet så alt for lite.

Kan Google ikke gjøre noenting feil i manges øyne? Hva er magien rundt deres brand, når de nå i praksis kan gjøre det enhver annen ville blitt hudflettet for og slippe unna ikke bare med en skuldertrekning men også med unnskyldninger?

Jeg har lurt på dette før uten at noen hadde gode svar da, og jeg tror egentlig ikke det finnes noen gode svar denne gangen heller. Dette handler om psykologi, tror jeg, og det er ett av så alt for mange felt jeg ikke har greie på.

PS! Det er verdt å merke seg at Indiske myndigheter sier det er lov å hate Sonia Gandhi. Det er bare ikke lov å bruke de formuleringene som er brukt. Lovbruddet har derfor i deres øyne med obskønitet og ikke talefrihet å gjøre. Jeg tviler likevel på at en slik juridisk spissfindighet er årsaken til folks tilsynelatende likegydlighet i sakens anledning.

PS/2! Illustrasjonen her har jeg "lånt" fra Parallel Divergence, treff nummer tre om man søker på Googles bildesøk etter Googles selskapsmotto "Don't Be Evil".

Kontroversen rundt MrBabyMan, verdens mektigste Digg-submitter

Når blir en Digg-bruker for aktiv og for mektig? Sånn ca. nå mener mange, og sier at brukeren heter MrBabyMan. Problemet er at denne brukeren nå er så populær at hans innsendte lenker blir digget av andre brukere, selv om andre mer ukjente brukere har submittet dem først. Dermed blir MrBabyMans popularitet selvforsterkende, og det blir vanskeligere for andre brukere å oppnå samme status som han.

Digg er med andre ord i ferd med å skape et adelskap, og enten må de bestemme seg for om de skal ha et adelskap eller om de skal endre algoritmene for å beholde en viss likhet på stedet.

Det som interesserer meg mest med denne historien er likevel at sosiale nettverk og communitysites nå er blitt så store og så etablerte, at noe slikt som dette faktisk oppfattes som et problem. Vi er midt inne i disse sitenes "coming of age". Dermed er problemet stort nok til at ReadWriteWebs utmerkede gjennomgang av denne noe absurde problemstillingen er så lang, at en evt utskrift vil gå over fire sider (sju om man også tar med kommentarene per kl. 19:51).

Gull av gråstein: En guide for ikke-alkymister (en bloggpost om bl.a. Yahoo)

Med en 17. mai preget av 3 grader og sludd og en erkjennelse av at italienske dresser er skapt for helt andre klimaforhold enn dette, kan man like godt bruke tiden sin på å tenke på Yahoo som på noe annet. Eller rettere sagt: Dette er et godt påskudd for å si at 17 mai er like god dag som noen annen til å lære mer om den amerikanske kyniker-kapitalisten Carl Icahn (Wikipedia).

Jeg liker å tro at de fleste som kaster bort tid med denne bloggen er nerdete nok til å ha fått med seg at Carl Icahn har ervervet 4 % av aksjene i Yahoo. Dette skjer samtidig som en annen konstellasjon, som man ikke helt vet hvorvidt er i allianse med Icahn eller ikke, har ervervet 3,5 % av aksjene. Denne makten vil Icahn bruke til å kaste Yahoo-sjef Jerry Yang og hele styret.

• Yahoo Finance har en god video om dette. Videoen er godt skjult til venstre på siden, rett under Tech Ticker-logoen.
• Bloomberg har noe bakgrunnsinfo som kan være grei å ha med seg før man hopper på videoen med Henry Blodget & co.

Icahn har blitt kjent for å kjøpe opp selskaper som yter suboptimalt, og selge ut de velfungerende delene av selskapet -- selve godbitene -- til kjernen står strippet igjen. Det er salget av godbitene som gjør det mulig å for Icahn å tjene gode penger på et tilsynelatende dårlig kjøp. I Yahoo-tilfellet er det påfallende hvor relativt sett lite man trenger å eie (til tross for at det er dyrt å kjøpe selv en liten eierandel i et selskap som Yahoo) for å bli en maktfaktor i et slikt spill.

Første gang jeg hørte om Icahn var i oktober 2005, da han lagde mye støy rundt Time-Warner. Her brukte han en tilsynelatende ørliten eierandel på 3 % til å lage mye lurveleven og kreve AOL og Time-Warner fisjonert/splittet (igjen: et godbit-salg). Mediemessig kunne det hele minne litt om hvordan Petter Stordalen og Øyvind Stray Spetalen holdt på rundt Norske Skog i tiden med bråk rundt Union, selv om deres mediestrategi var noe mer preget av provinsielle innslag enn Icahns. Den gangen lyktes ikke strategien for Icahn, og det hele nådde en midlertidig konklusjon ved at Google gikk inn og kjøpte 5 % av AOL. I Yahoo-spillet nå handler ikke støyen om at han vil selge godbiter, men mediemessig og metodemessig er det ganske likt Time-Warner-perioden såvidt jeg kan se.

Men her kommer det som er virkelig fascinerende: Det er ikke engang sikkert at Icahn eier 4 % av Yahoo. Kanskje han bare egentlig eier 0,67 % som ser ut (og oppfører seg) som 4 %. Yahoo Finance (ironisk nok) forklarer hvordan det kan ha seg på en grei måte. Det hele handler om å kontrollere salgs- og kjøpsoopsjoner. Vi har hjemlige eksempler på dette også, men dimensjonene i tilfellet Yahoo er helt annerledes.

Nettopp derfor er det interessant å observere spillet i en situasjon som Yahoo er oppe i nå. Og fordi det er de siste 50 års kaldeste 17. mai har vi jaggu det tid til å gjøre det også!

God feiring videre til alle som leser dette på selveste 17. mai.

Slik slår du Google (i fylla, om ikke annet)

Mark Cuban, milliardær og bakmann bak flere Internett-tjenester, fotball-lag, kabel-tv-selskaper, osv., er også en aktiv blogger. Det er ikke ofte du ser milliardærer blogge, men han gjør det -- og han sparer som regel ikke på kruttet. Hans siste innlegg er vel verdt å lese for den som lurer på hvordan man skal slå Google på søk: I starten av sitt siste blogginnlegg antyder han at han drikker "a Bud", selv om innholdet muligens tyder på at han før denne ene har drukket en seks-sju andre.

Likevel skal vi ikke holde det mot ham, for det er kreative og spenstige forslag han kommer med. Spørsmålet han stiller er om de som har topp 5-treffene på de 25.000 viktigste søkeordene, har større makt over Google enn omvendt. Med andre ord: Hvis man hadde en milliard dollar, og betalte disse 125.000 link-eierne for å fjerne resultatene sine fra Google og flytte dem over i en annen søkemotor: Ville man flyttet maktbalansen da?

Les hele posten hans her.

En milliard dollar er mange penger, men når man i dag leser artikler om at Google i 2009 vil tjene annenhver annonsekrone på nettet (25 milliarder dollar brutto), virker plutselig ikke en skarve milliarder som store investeringen.

Men tror vi at det er mulig? Jeg tviler på at en ideell organisasjon som Wikipedia, f.eks., ville vært med på noe sånt, og er det ikke helst slik at man ville skapt nye storheter på nettet om de 125.000 gamle flyttet et annet sted?

Interessant lesning er det uansett, først og fremst fordi det er provoserende på en forfriskende måte.