Post-SF Dag 0 og 1: Det er umulig å gå seg bort når du ikke vet hvor du er

Tulipanbyen Chicago:

Selvportrett blant tulipanene:

Skulptur i Millenium Park:

...hvor tilskuerne selv blir en del av kunsten:

Arkitektonisk maktdemonstrasjon:

Men frimurerne var her først!

Utsikt fra Michigan Avenue-broen:

Et trøstesløst yrke:

Sist jeg skrev her trodde jeg at jeg skulle hjem. Så feil kan man altså ta. Jeg er nå et levende bevis på at en forsinkelse på to og en halv time fort kan bli 40.

Dette har skjedd:

Ved ankomst SF International viste det seg å være lange køer til innsjekkingen, og self service for SAS-reisende viste seg å være umulig (noe jeg opplevde på vei til SF også). Da jeg etter en time kom fram til en person, ble jeg fortalt at flyet til Chicago var to og en halv time forsinket og at det ville gi meg ganske nøyaktig 17 minutter å løpe videre til flyet hjem på. Jeg mente at det i praksis ville være umulig å nå det flyet, men kvinnen bak skranken mente at dette ville gå greit. Problemet denne dagen var nemlig alle stormene og tornadoene i midt-vesten. All vinden var årsaken til denne første forsinkelsen. Men det hadde også, ble jeg fortalt, forårsaket at mitt fly videre var forsinket inn fra Sydney (av alle ting). Derfor ble jeg forsikret om at dette skulle gå greit.

Da jeg landet i Chicago kunne jeg ved bare å kaste ett blikk på skjermene fastlå at flyet videre var i rute, og at jeg kom til å få en natt i Chicago. Hvor kjedelig den natten skulle bli, derimot, visste jeg ikke da. Det viste seg nemlig at de som bestyrte billettkontor og ombookinger slett ikke utvidet arbeidstiden sin bare fordi de hadde en horde med skandinaver stående i kø der. De stengte til den tid de skulle, og vi ble henvist til å vente i terminalen. SAS-representanten på utenlandsterminalen hadde forsikret oss om at United ville gi oss hotellrom, men United-representanten mente på sin side at tornadoer var force majeure og at noe hotell var det ikke frågan om.

Til alt hell, må jeg si, kom jeg i prat med ei ung svensk jente på flyplassen der. Det fine med forsinkelser er at folk kommer i prat, og jeg tror jeg hadde en ekstra nytteverdi å komme med fordi jeg hadde mobiltelefon sånn at hun fikk varslet foreldrene osv. Siden moren hennes gjerne ville være i kontakt med datteren gjennom natten, slo vi oss sammen og tilbrakte ventetiden fram til billettkontoret åpnet igjen kl 0400 på en stusselig kafe på Terminal 5. Underlig nok var 5 timer på denne kafeen ikke så kjedelig som det kan høres ut som: Jeg gjorde mye research på nettet på alternative ruter vi kunne få hjem, og jeg fikk lest mye i en grusom-god-bok i Bret Easton Ellis-tradisjonen: The Sluts av Dennis Cooper. Dette var noe jeg rasket med meg på flyplassen i SF fordi Easton Ellis ga sin anbefaling på omslaget. Jeg må nok likevel si at jeg nok trodde boken var ca 80-90 % mindre hardcore enn den faktisk er. Fascinerende ekkel er vel den beste beskrivelsen jeg kan komme med.

Da klokka ble fire havnet vi som nummer fire i ombookingskøen, men ombooking skulle vise seg å være så vanskelig at klokka ble fem før jeg havnet i skranken. Klokka seks hadde damen endelig funnet plass til meg: Halvtannet døgn senere om Frankfurt og København. Åpenbart har dette rammet tusenvis av europeere som alle måtte ombookes samtidig.

Jeg må si om meg selv at slike ting ikke greier å gjøre meg verken opphisset eller sint. Men det forundrer meg at United ikke engang kunne dekke hotellrommet jeg nå bor på. Ikke en gang en sandwich spanderte de. Men force majeure er force majeure i deres bok, åpenbart. Jeg skal nå likevel koste på meg å sende en klage når jeg kommer hjem.

Chicago
Da jeg var ferdig i skranken kjøpte jeg en kopp kaffe og ventet til at den svenske studinen var ombooket. Hun måtte få ringe moren en siste gang før våre veier skiltes. Jeg hadde av United fått en rosa lapp med noen hoteller som skulle gi rabattert pris på overnatting, men siden ingen av dem lå 50 meter fra flyplassen i motsetning til Hilton, så gikk jeg direkte til Hilton. Jeg fikk det siste ledige rommet, og kunne gå å legge meg klokken syv om morgenen allerede. $159 koster dette.

Jeg må si jeg er fornøyd med både hotellet og rommet. Stort og fint, og prisen er det lite å si på. Jeg kunne kanskje bodd inne i byen, men enten bor jeg her og betaler transport når jeg skal shoppe, eller så bor jeg der og betaler transport når jeg skal reise. Det kommer ut på ett uansett.

Da jeg våknet igjen noe etter 12, kastet jeg meg i klærne og gikk ned i gift-shopen og kjøpte nye. For kofferten min fikk jeg ikke ut, og er i prinsippet her nå uten noe som helst. (Fikk tannbørste, barberskum og høvel av resepsjonen men tannkrem måtte jeg kjøpe)

Etter et bad og et klesskift hev jeg meg i en drosje og dro til byen. (Jeg er ikke sikker på hvorfor, men toget tar mellom 45 og 90 minutter til Chicago sentrum; drosje tar 10 minutter -- det er da vel ikke mange byer som er slik, vanligvis er det vel omvendt?)

Som jeg forklarte i en tidligere bloggpost fra denne turen så er jeg en dårlig turist, i den forstand at jeg planlegger lite. Men denne gangen var jeg helt skrekkelig, fordi jeg ikke engang hadde kunnet tenke på at jeg burde ha planlagt. Da jeg gikk ut av drosjen hadde jeg ikke en gang et kart, og visste langt mindre hvor jeg var. Det slo meg at det positive i sånt er at så lenge man ikke vet hvor man er, så kan man heller ikke gå seg bort.

Når alt kommer til alt tror jeg nok at alt jeg visste om Chicago før jeg steg ut av drosjen, er det jeg har lært i gullfilmen Ferris Bueller's day off (Skulk med stil):

1. Chicago har en pølsekonge
2. Det finnes et parkeringshus i byen hvor valet'ene tar bilen din på joyride mens du shopper
3. Det pleier å være feiring av en nasjonaldag i byen

Nå fant ikke jeg nummer 1, og nummer 2 hadde jeg ikke bruk for. Men da jeg kom til noe som heter Millenium Park var det Polsk nasjonaldag der, med opptog, dans, folkedrakter og underholdning fra scenen! Så jeg hadde en Ferris Bueller-faktor på ca 33 % i dag.

Med tanke på at jeg virkelig ikke visste noe som helst bestemte jeg meg for å gjøre tre ting:

1. Se filmen "Iron Man" på kino.
2. Besøke Sears Towers.
3. Ha et tema for shoppingen, nemlig besøke alle concept stores jeg kunne finne på Michigan Avenue.

Nummer en greide jeg fint. Om Iron Man er det det å si at det er en superheltfilm, og som med superheltfilmer flest hjelper det nok å være litt interessert i dem i utgangspunktet. Det beste med denne var likevel at denne superhelten var relativt gammel (altså over 40) og slett ikke noe dydsmønster (whisky og damer var hovedinteressene). Skikkelsen ble gestaltet av den supre Robert Downey jr. Hva kan jeg si? Robert Downey jr. gjør maksimalt ut av rollen sin, han er rett og slett veldig god. Filmen makter også å ha Taliban og Afghanistan som bakteppe uten at det blir propaganda av det (Iron Man har riktignok et oppgjør med opprørerne, men det er for å rydde opp i et problem han selv har skapt). I det hele tatt: Liker du superheltfilmer, er dette slett ikke den verste. Den har mer hjerne enn Fantastic Four-filmene men er ikke så dyster som Batman Begins. Med andre ord: Slik skal det være!

Når det gjelder punkt nummer tre så greide jeg det også. Jeg besøkte Nokia Store, Disney Store, Lego Store, Nike Store og, for tredje gang på turen, Apple Store. Felles for de alle er at de har store lokaler og er relativt minimalistiske; det er ikke Mikke Mus fra gulv til tak, f.eks. Apple Store skiller seg likevel veldig ut ved at det er veldig intenst der inne, lokalene er fylt av en energi ingen av de andre kan vise tilsvarende. Da jeg stod der og tenkte på at det var svært synd jeg ikke hadde bruk for noe av det de solgte, så tenkte jeg at der Google for meg fremstår som en kult så fremstår Apple (Store) som en religion. Sistnevnte er utadvendt med budskapet sitt på den måten at de bygger "kirker" rundt omkring i verden der folk befinner seg og bygger et presteskap ("Apple Experts") som skal formidle budskapet. Fascinerende!

Men å besøke Sears Towers, det greide jeg ikke. Tid var en årsak, men også at serveringsdamen på Subway, hvor jeg dessverre valgte å spise lunsj, mente at det var ren galskap å gå så langt. Akkurat da høljet det ned ute, og jeg valgte å lytte til budskapet hennes.

Siste stopp på shoppingen var bokhandelen Borders. Dette var en bokhandel over fire etasjer. Da jeg rotet rundt oppe i fjerde etasje med en bok, en CD, et blad og et postkort i handlekurven slo det meg at jeg ikke hadde kjøpt noe som helst på de konseptsjappene jeg hadde besøkt. Men i en god gammel bokhandel, der fikk jeg til å bruke penger. (Jeg hadde før dette også brukt $10 på et sånt strømadapter fra Radio Shack)

Jeg er ikke skapt for shopping på Michigan Avenue tror jeg, men om jeg hadde hatt med fruen hit en gang tror jeg nok at i det minste en av oss ville hatt dagene fulle i flere dager bare langs denne ene gaten.

Jeg dro hjem i halv åtte-tiden og da jeg satt og spiste middag kjente jeg at jeg var varm i ansiktet. Chicago har i dag vært en veldig kald by, synes jeg, med mye vind og mye regn. Da jeg dro fra San Francisco lurte jeg på om jeg skulle ta vindjakken eller den andre jakken, og valgte det første (tenkte det kunne bli kalt når jeg landet i Oslo). Det valget har jeg vært glad for i dag!

Byens flotteste bygning
Uansett... Noe av det fine med å være helt uforberedt på hva man skal oppleve, er at man ikke er forutinntatt når det gjelder hva man tror man skal like. Og når det gjelder byens bygninger, synes jeg Standard Oil-bygningen (se bildet "arkitektonisk maktdemonstrasjon") var det flotteste. Les alt om bygningen på Wikipedia.

Grunnen til at jeg falt for det er nettopp fordi det er en maskulin og moderne maktdemonstrasjon. På avstand er det ingen utsmykning, ingen ornamentikk. Det er bare en kjempelang, firkantet og bein fallos. Ikke bare lettere erigert, men beinhard. Sett fra andre siden av Millenium Park danner taket på utendørsscenen til og med en slags pubes. Sannsynligvis utilsiktet, men påfallende om man først er i det humøret at man trekker falliske slutninger om skyskrapere.

Når man kommer nærmere blir bygningen faktisk mykere. Den italienske marmoren får et helt annet preg på kloss hold, og man ser da også at det er flere detaljer enn man tror når man ser det hele fra avstand. Det beste med bygningen er likevel at den ikke å prøve å være noe fra en annen tid. Her er det ingen søyler eller spir. Denne prøver å se ut som den er fra 1973 og greier det til fulle.

Dette i sterk kontrast til noe som er oppført på hjørnet av Millenium Park (som ligger foran denne bygningen). Jeg har allerede glemt hva formålet var, men det er i alle fall reist et bygg som ser ut som en hellensk eller romersk ruin av ett eller annet slag. Bygningen er blant annet sponset av McDonald's. Hvorfor man velger å reise bygg som ser ut som en annen tid er for meg en gåte. Vinmakeriet i Napa tidligere i uken var et annen eksempel.

La oss si en katastrofe rammer menneskeheten i morgen og sivilasjon og kunnskap skal bygges opp på nytt. Så begynner våre etterkommere om 5000 år å grave ut Chicago med skje og spade, og finner dette sammen med skyskraperne? Jeg vil tro de vil mene de må skrive om historien og slå fast at romerne trolig oppdaget amerika (eller så har de lest den andre boken jeg leser nå, en sånn frimurerkonspirasjonssak, som mener at ikke bare var Jesus og Moses frimurere, men at frimurerne var trolig i amerika lenge før kristus. Om historiekunnskapene til våre arkeologer om 5000 år er bygget på innholdet i den boken, kunne man nok tro at disse fremtidsarkeologene ville konkludere med at alle disse underlige moderne-klassisitiske byggene ble reist av frimurerne i førkristen tid).

Annet, 03.05.2008:
Frokost:
Søvn

Lunsj:
Tuna wrap, potetgull og cola
(fra Subway; akkurat så gyselig som det kan høres ut)

Middag:
I går ble det "ham on white" og sur kaffe på en trøstesløs kafeteria på Terminal 5 på Chicago O'Hare-flyplassen. I dag ble det en Kobe-hamburget med Wisconsin Cheddar og en Sierra Nevada Pale Ale (feilaktig omtalt av meg som San Jose Pale Ale i en tidligere bloggpost)

USA Todays førsteside:
Ikke godt å si. Fant bare gratisaviser hele dagen.

Comments

[Gjermund]

Jeg tror at du og jeg (i et annet liv der både du og jeg har bedre tid) skal reise på ferie sammen. Da skal vi bare plukke ut en by vi vet overhode ingen ting om å dra dit totalt uten planlegging og se hvordan det går...

Om du derimot lurer på hvordan det vil se ut dersom alle mennesker bare forsvant, så anbefaler jeg filmen Life After People (http://en.wikipedia.org/wiki/Life_After_People)

Den strekker seg bare 1000 år frem i tid, men det er lenge nok til å endre en metropol til jungel.

[Jo Christian Oterhals]

Life After People: Jeg har sett en bok med nøyaktig samme tematikk. Kanskje det er boka filmen er basert på eller omvendt? Så den i bokhandelen rett etter sikkerhetssjekken på Gardermoen. Da jeg var på en annen reise for noen uker siden vurderte jeg noen øyeblikk om jeg skulle plukke den med meg. Men den gangen endte jeg i stedet med romanen "Den tidsreisendes kvinne" av Audrey Niffenegger. Det var en helt suveren roman og jeg angrer ikke på valget: Den handler om hvor komplisert kjærlighet kan være når kona di møter deg flere år etter at du møtte henne.

[Geir B.]

Apropos Millennium Park; 1:40 ut i denne videoen ser du samme lokasjon : http://www.vimeo.com/373877

Filmen er forøvrig verd en titt. Bruk av et 50mm objektiv med god dybdeskarphetskontroll gir mange morsome bilder.