Den store kulturbegivenheten i vår:
Det er ni år siden sist jeg var i USA, så da var jeg trolig ikke obs på disse tingene her. Eller så var jeg fremdeles da så vant til Fornebu, og Gardermoen så ny, at jeg ikke reflekterte over det. Og det er ikke det at de amerikanske flyplassene er det verste jeg har opplevd, men man tror gjerne at USA som nasjon er langt fremme i utviklingen av ting (spesielt tror man det etter fire dager i Silicon Valley). Derfor blir flyplass-ineffektivitet ekstra påfallende.
Etter å ha hatt nærkontakt med United Airlines-personell både i Seattle, Chicago og San Francisco, slår det meg at de jobber fantastisk sakte! Hva dette skyldes, er jeg ikke i stand til å si. Men det slår meg at når man sjekker inn eller spør om noe så er det bokstavlig talt ti minutter (minst!) med tasting på tastaturet. De må ha ubegripelig dårlige datasystemer. Alle gangene har det endt med at en eller annen manager kommer bort og kikker din betjening over skulderen og så snakker de sint til hverandre på spansk og gjør oppgitte håndbevegelser, uten at du helt vet om det er systemet de er oppgitte over eller bare deg som reisende. Sannsynligvis en kombinasjon. (I Seattle snakket de ikke spansk)
En annen frekk liten detalj er at også bagasjehåndteringen er fra en annen tid. Dette handler trolig mer om gunstige minstelønnssatser, enn at flyselskapene ikke har skjønt at det finnes bedre måter å gjøre det på. Men bak innsjekkingspersonalet står som regel en eller annen mørkhudet mann ved enden av bagasjebåndet. Hans oppgave er å løfte kofferten din over på et nytt bånd som står i rett vinkel i forhold til båndet fra innsjekkingsskranken. Av og til legger han bagger og sånt noe opp i en eske før han gjør dette. Slik gjorde de det både i San Francisco og Chicago.
Nå er en flyplass som Chicago O'Hare betydelig større enn Gardermoen, så det blir ekstra kaos av sånt. Men når man ser hvor fort og effektivt Gardermoen ekspederer mennesker, så skjønner man at det meste av kaoset her skyldes ineffektivitet. Akkurat dette skal jeg tenke på neste gang jeg lander en lørdag kveld og gremmer meg over at jeg synes bagasjen kommer litt sakte.
Det positive her er at tunellen mellom terminalene er pen om man ser opp, noe jeg tror de færreste tar seg tid til når de styrter avgårde. (Bilde nummer 1 til høyre)
Vårens kulturbegivenhetera
De av dere som kjenner meg godt, vet at jeg neppe kan kalles en kultursnobb. Prøv derfor ikke å lese noen som helst form for kulturkritikk inn i det som nå kommer.
Da jeg ruslet rundt i regnværet i Chicago i går, slo det meg at man både der og i San Francisco sannsynligvis kunne slå fast hva de største kulturbegivenhetene i nasjonen var for øyeblikket, ved å gjøre enkel statistikk på utendørsboards. Basert på det jeg har sett så langt, er det tre kulturfenomener som dominerer de byene jeg har vært i (den største først):
- Premieren på Indiana Jones IV i slutten av mai
- Lanseringen av spillet GTA IV
- At det finnes en jente som heter Sarah Marshall (du skal være litt inne i det før du i det hele tatt forstår at Forgetting Sarah Marshall er en film)
Selv på flyplassen dominerer Indiana Jones landskapet. At GTA IV skulle være slikt et fenomen ante jeg ikke før jeg kom hit. Studinen jeg ventet sammen med på O'Hare natt til i går, fortalte at kjæresten hadde flyttet inn på hotellrommet hennes sammen med en XBox 360 og brukt helgen til å spille GTA IV (at det er sånn man velger å ta farvel med kjæresten sin når man er 19-20 år forundrer meg litt).
Jeg er ingen storspiller, så jeg er mest interessert i filmene. På kino i går så jeg trailere for flere filmer, og jeg må si at Indiana Jones-traileren ikke fikk opp pulsen min. Det er litt rart, fordi jeg elsker de tre første. Traileren, derimot, var slappe saker. The Incredible Hulk, derimot, så litt kulere ut. Det skal ikke mye til for å rydde opp i den sumpen av kjedsomhet som Ang Lees første Hulk-film var.
Basert på traileren og publikumsreaksjonen i salen, derimot, ser den sannsynligvis helskrullete Adam Sandler-filmen "You don't mess with the Zohan" ut til å bli et høydepunkt. Zohan er Israels beste anti-terrorsoldat. Men han bærer på en drøm om å bli... frisør! Så Zohan forlater Israel og drar til New York for å leve ut drømmen. Men en dag oppdager hans gamle fiender at han har havnet i New York, og frisøren må slå tilbake med de midlene han har. Som f.eks. hårfønere. Denne filmen så akkurat så idiotisk ut som den sikkert er. Men jeg elsket dysterheten om antiterrorsoldatene i Spielberg-filmen Munich, så det blir sikkert kjempemorsomt å se en antiterrorsoldat-film av det diametralt motsatte slaget. Som med alle store komedier de siste par årene, er Judd Apatow involvert i denne også. Denne gangen som medforfatter. Alt dette tilsammen er nok for meg: Denne skal jeg se.
Comments