Exit Göteborg (en fortelling som blant annet handler om hvorfor jeg trolig aldri blir hytteeier på østlandet)

Utsikten på konferansen: Utsikten på bilturen hjem:

Konferansen i dag gikk etter mine begreper greit, om vi ser bort fra en 15 minutters klassisk tvungen pause i starten for at teknikerne skulle få PC-en og prosjektoren til å spille sammen. Jeg pleier ofte å si at noe av det vanskeligste man driver med innen IT i dag, er å koble PC-en til prosjektorer; men det er ironisk at selv ikke drevne konferansearrangører skal ha greid å beherske kunsten ennå.

Hva angår mitt eget bidrag, tror jeg -- basert på tilbakemeldingene etterpå og en kort opptelling av visittkortene folk ga meg -- at det i alle fall var et dusin mennesker som hadde fått noe ut av det jeg hadde å melde. Jeg koste meg i alle fall selv, og syntes i grunnen det meste som ble presentert fra mine med-presentatører var verdt å få med seg. For meg var de to mobil-presentasjonene spesielt interessante, kanskje fordi at noen av funnene i spesielt Telenors presentasjon stemte overens med mine egne mer anektodiske funn på Nettby (som f.eks. at det er jenter under 18 som virkelig er kommunikasjons-gærne her i verden).

Siden vi skulle være en del av et "round table", ble vi (ironisk nok) plassert ved et langbord. Dette bordet stod på en scene, og alle seks deltagerne satt der side om side og skuet ut på publikum i noen timer. Jeg er en dårlig fotograf og Nokia N95 er et enda dårligere kamera enn jeg er fotograf. Men i dette tilfellet er jeg fornøyd med bildet: Jeg hadde prosjektorlampa rett i øynene i tre timer, og den litt svimlende følelsen oppsummerer bilde nummer 1 på en fortreffelig måte.

Bilde nummer 2 oppsummerer en helt annen følelse på en enda bedre måte: Det var en del spørsmål og sånt i bakkant av at runderbords-seansen var ferdig, så jeg kom meg ikke i bilen før etter to en gang. Jeg stoppet et par ganger underveis, blant annet for å fylle bensin, spise middag og besøke min faste Pepsi Max-gauker (Nordby Mat på svenskegrensen). Turen fra Göteborg til Svinesund gikk som en røyk. Men du vet du er tilbake i Norge når farten går ned i 20 km/t. Dette skjedde rett etter Svinesundbroa.

Etter noen kilometer løsnet det, og det hele gikk fint til jeg kom til Tusenfryd. Da tetnet det til igjen, og bilde nummer 2 oppsummerer utsikten jeg hadde i godt over en og en halv time, fra Mastemyr via Holmlia og hjem. Strekningen er på ca en mil, og effektiv hastighet var vel ca 7 km i timen.

Da jeg ringte hjem for å spørre om kona hadde noen teorier om hva dette kunne skyldes, svarte hun bare tørt: "Hyttefolk."

Selv var jeg så øm i leggmuskulaturen av all clutchingen at dette fikk meg til å innse at en slik kø i seg selv er nok til at jeg aldri kommer til å kjøpe meg hytte her på østlandet.

Det er vel det jeg kan sies å ha lært av dagen i dag.

PS! Dagens hyggeligste opplevelse var forresten noe jeg ikke trodde kom til å skje: I går kveld oppfordret jeg folk som leste bloggen min og som skulle på konferansen til å komme og si hei. Vel: Det skjedde faktisk! Rett før rundebords-seansen startet, kom Kristine Løwe bort og sa hei! Som bestilt & veldig hyggelig. Det er første gangen bloggskrivingen og den virkelige verden har hengt sammen på en slik måte for meg. Dette viser bare at man aldri blir for gammel til å glede seg over noe nytt.