Vår verste fiende evolusjonen

Forrige fredag var Amazon.com av nett i to timer. Noen har regnet ut at nedetiden kostet Amazon godt over 140.000 kroner i minuttet. Et døgn senere, lørdag kveld, var "mitt eget" nettsted (VG Nett) også rammet av problemer. Nedetiden hos oss kunne heldigvis måles i minutter. Fordi vi har en helt annen businessmodell enn Amazon, hadde nedetiden trolig heller ingen betydningsfulle økonomiske konsekvenser om man måler det i Amazon-skala.  Men nedetid kan ha indirekte konsekvenser: Har du for mye av det, vil brukerne dine finne nye nettsteder som dekker behovene deres. *)

Jeg tror at nedetid og kompleksitet er to størrelser som ofte henger sammen, og at det finnes paralleller i menneskehetens evolusjon. 

Mennesket er en maskin som har utviklet mekansimer for å løse de fleste tenkelige problemer. Men i noen tilfeller har dette endt med at verktøyene og forsvarsmekanismene som er skapt for at man skal fungere som kreativt menneske, også er det som dreper oss:

• Ethvert menneske er bokstavelig talt resultatet av en trang fødsel, fordi hodene våre strengt tatt er noe for store. For å kunne gjøre alt det vi driver med som er spesielt for det å være menneske -- som det å snakke -- kreves nok hjernekapasitet. Slikt gir store hoder. Der dyr kan føde enkelt og greit alene i naturen, gjør intelligensen vår at fødsel er et dramatisk øyeblikk i et menneskes liv.  Ikke bare for den som blir født, men også for den som føder. På verdensbasis er det å føde eller bli født noe av det farligste man kan innlate seg på. Årsaken til elendigheten ligger kort sagt i at mennesket er blitt en kompleks maskin.
• En måke kan glefse i seg hva den nå finner for noe, og svelge det ned uten ettertanke eller anger. Men vi mennesker må være forsiktige. Vi lærer av foreldrene våre å tygge maten godt før vi svelger den. Dette lærer vi ikke bare for at foreldre er masete, men fordi mennesker er svært utsatt for å svelge vrangt. For å kunne snakke har strupen vår måttet endre seg, og det øker risikoen for at mat kan havne i pusterøret i stedet for i svelget. Å spise er altså en risikosport; noe som ellers burde være det tryggeste vi drev med.
• Blindtarmen: Lenge har man trodd at blindtarmen er en evolusjonsrest i kroppen, dvs. at den er restene av et system vi hadde bruk for i en periode hvor våre forfedre levde av blader og annet tungfordøyelig materiale. Nå spiser vi ikke sånt lenger, og denne har skrumpet inn til nesten ingenting. Dvs. nok er igjen til at det av og til går betennelse i den. I vår del av verden fjernes blindtarmen ved et udramatisk inngrep, men det er ikke lenge siden dette var en sykdom med dødelig utfall. Nå i den senere tid er det kommet teorier om at blindtarmen spiller en aktiv rolle for å ivareta bakteriefloraen i magen. Å opprettholde bakteriefloaren er viktig for å unngå diare, for diare er noe av det som dreper flest mennesker hvert år. Om denne teorien stemmer, er det altså slik at blindtarmen faktisk er et sofistikert våpen mot diare. Men da er altså også at kompleksiteten i dette våpenet er så høyt, at det av og til løper løpsk, utvikler betennelser som også kan ha dødelig utfall.

Dette er problemer ved å være menneske, og jeg føler det er paralleller innenfor drift av store nettsteder: Vi er nå kommet dit at vi er i stand til å bygge nettsteder som alene er i stand til å fylle all tilgjengelig båndbredde i Norge; som er i stand til å svitsje mellom en serverpark og en annen, i tilfelle en av dem går ned; som benytter seg av "the cloud" for lagring, CPU-skalering, osv. **)  Men som Alastair Croll sier i en kommentar til sin egen post på GigaOm: "the bigger point here is that there’s always a point of failure".

• For å løse gamle problemer, innfører man ofte bleeding edge software.  Ny software medfører som regel nye problemer, men alternativet -- å bli værende med den gamle -- er et verre alternativ.
• Bruk av virtualisering for å utnytte CPU mer effektivt: Dette er en svært interessant trend, men har også innført et nytt lag av kompleksitet når feil oppstår. Skyldtes problemet softwaren eller maskinen eller softwaren som emulerte maskinen?
• Overgang fra lokale disker til SAN: Kan i utgangspunktet virke som en god ide, men hva gjør du den dagen du tilsynelatende har nådd grensen for SAN-ets yteevne? Veien tilbake til de lokale diskene er slett ikke triviell.
• Osv.

Problemer, problemer og atter problemer: Vi driver i en bransje hvor man aldri kan sette to strek under svaret.  Og heldigvis for det, for alternativet er å satse på langt kjedeligere ting: Om et fredelig liv, kanskje t.o.m. "evig" liv, er det som apellerer til en, bør man satse på evolusjon mot inaktivitet og lav kompleksitet. Reinlav, f.eks., kan bli 10.000 år gammelt.  Men man gjør ingenting, man går ingen steder og man har et usedvanlig uinteressant liv.  Det eneste reinlav kan oppleve av interessante begivenheter, er om det blir spist av et pattedyr.  Kort sagt: Blir man ikke spist, lever man evig.

Spørsmålet er derfor om evig liv er verdt kjedsomheten dette fører med seg.

Enkelte søndager kunne man kanskje ønsket seg at uken som gikk hadde vært like begivenhetsfull som reinlavets.  Men når mandagen kommer er man som regel glad for å være menneske.

Jeg tror det gjelder for nettsteder også.

NOTER

*) Noen hevder at nedetid ikke har negativ effekt for sosiale medier. I beste fall er dette bare en effekt som oppleves av sosiale nettsteder på opptur; basert på hjemlige eksempler virker det som at etablere sosiale medier bare har negativ effekt av nedetid.

**) Av alle de ironiene jeg diskuterer i denne bloggposten, er kanskje en av de største denne: At den største leverandøren av cloud computing er den samme aktøren som ble rammet av en slik massiv nedetid.

Comments

[Gjermund]

Nå syns jeg du skulle produktutvikle og evolusjonere VGD slik at den funket...

(ja, jeg vet at driften ikke er ditt bord, men jeg kjenner ikke andre riddere rundt VGMs runde bord!

[Jo Christian Oterhals]

Akkurat det holder vi på med, og det vet jeg at du vet.

[Geir Berset]

Jeg skal ikke kommentere selve hovedtemaet, men heller et lite innspill til selve det evolusjonstekniske.

Årsaken til at vi mennesker har såpass dramatiske fødsler er todelt; Det ene er som du nevner at vi har utviklet store hjerner som gir store hoder. Dette er delvis "ordnet" ved at man har et foldbart hode under fødselen. En annen og, skal man tro poulærvitenskapen, større årsak, er det faktum at vi som eneste pattedyr går på to bein. En forutsetning for at mennesket skal kunne gå på to bein er at kvinnen ikke lenger kunne ha en så romslig fødselskanal som tidligere. Dette fordi hun da stod (bokstavlig talt) i fare for å bli vrengt under strabasiøse ferder på to bein. Dermed er fødselskanalen blitt trangere i tiden etter denne evolusjonsmessige overgangen fra å gå på fire til å gå på to. Igjen sitter vi med en hårfin balanse mellom åpning og hodestørrelse. Som du nevner, trolig den mest hårfine balansen i dyreriket.

[Jo Christian Oterhals]

@Geir: Den vrengeteorien har jeg aldri hørt. Men det gir meg bilder i hodet jeg vet vil holde meg våken til langt på natt -- litt som denne: KleinDualInsideOut

[Gjermund]

Jeg vet at du vet at jeg vet at dere holder på med VGD, men nå er den enda verre en før - og det viste jeg ikke :-)