Jo Christian Oterhals (oterbloggen)

Many Eyes: Slett ikke Excel, og på ingen måte kjedelig

Det er ikke ofte jeg kommer over tjenester på nettet jeg synes er genuint nyskapende nå.  Mye av det nye handler om tagging, vennelister, og resirkulering av etterhvert velbrukte ideer.  Derfor er det svært forfriskende å støte på noe som oppleves som noe helt nytt og friskt.  Og ikke minst nyttig. 

New York Times skriver i dag om IBM-prosjektet Many Eyes.  Dette er en visualiseringsteknologi som lar deg laste opp datasett, strukturerte såvel som ustrukturerte, og med utgangspunkt i dette skaper grafer og visualiseringer som viser relasjoner, frekvens, og andre ting.

Høres dette kjedelig ut?  Vel, det er det ikke.  Å få grafet datasett kan fortelle deg noe nytt du aldri tenkt på om dataene dine.  Og det uten at du nødvendigvis trenger å forberede dataene for analyse heller (i motsetning til Excel).  Jeg kunne for eksempel lastet opp det komplette bloggkorpuset mitt og fått se at jeg kanskje er interessert i temaer eller benytter meg hyppig av ord jeg ikke trodde. 

Når så du f.eks. noen sist sammenligne bosetningsmønstre for programmerere vs tømmerhoggere?  Sannsynligvis aldri.  Men denne kare har brukt Many Eyes til å finne ut hvordan dette forholder seg i Tyskland.  Det som gjør at dette skiller seg fra Excel, er hvordan du som bruker kan re-visualisere dataene.  Bruk toolbaren øverst og se hvor mange måter de samme tallene kan presenteres på.  I tillegg har man selvsagt helt vanlige web 2.0-greier som kommentarer og ratinger.

Et annet eksempel, som passer bra på en søndag: Her er en visualisering av teksten i første mosebok.  Her ser du både hvilke ord som benyttes hyppig og hvordan enkeltord henger sammen med tekstblokker.  Du kan zoome inn på enkeltord og se detaljene i sammenhenger.  Veldig spennende saker, og igjen et eksempel på at dette ikke er Excel: Du som bruker finner selv det utsnittet eller den visningen som er relevant for deg.  Og det kan være noe helt annet enn hva vennen din eller kollegaen din ser når han ser på samme visualisering.  Dette er i grunnen en helt suveren måte å søke i bibelteksten på også, fordi den viser sammenhengen mellom tekstene ikke bare tekstbrokkene som matcher.

Avslutningsvis noe helt brennaktuelt: Har du lurt på om John McCains visepresidenkandidat Sarah Palin står for noe eller mener noe?  Noen har selvsagt allerede lastet opp tiltredelsestalen hennes, og basert på visualiseringen kan man vel trygt si at i den var det lite kjøtt på beina.  Tilsvarende kan du se på Obamas visepresidenkandidat, Joe Biden.  Her kan du ha flere innfallsvinkler til talen, blant annet sånt som hvordan talen hans vektes mot familieverdier, utenrikspolitikk og innenrikspolitikk (basert på denne visualiseringen er det lite som tyder på at det er for innenrikspolitikken Biden er hyret inn).

Dette er i det store og hele en tjeneste som imponerer meg.  Godt tenkt, godt gjennomført -- og om tjenesten tar av antar jeg at vi skal få se mange nye innfallsvinkler på kjente problemstillinger i tiden som kommer.  Hovedproblemet er vel likevel å overbevise en del folk om at dette verken er kjedelig eller vanskelig.

Om dette ikke er Excel, så er det slett ingen YouTube heller for å si det sånn.  (Tjenestens akhilleshæl er trolig at den er avhengig av Java plugin)

Om å være forelder og blogger

Tony Hung i Deep Jive Interests har i dag blogget om det å være blogger og far, eller mer spesifikt: Om hvordan det å bli far endrer ens tilnærming til blogging.  Les hele greia her.  Det er som om jeg skulle sagt det selv.  Er du far eller mor og blogger, antar jeg det han skriver gir gjenklang.

Innimellom er det deilig å være besserwisser, i alle fall når man tror man har fått rett

Da jeg deltok på New Media Networks studietur til San Francisco før sommeren (her er "reisebrevene" mine fra turen), var YouTube på besøkslista vår.  Etter å ha overvært et innøvd, uspontant og forunderlig kjedelig foredrag, som til alt overmål ble levert først etter at vi hadde signert en NDA (non disclosure agreement), satt jeg i bussen på vei tilbake til hotellet og oppsummerte inntrykkene med en av de andre deltakerne.

Det jeg var opptatt av, bortsett fra at YouTubes velkomst og foredrag var på grensen til fornærmende, var spesielt en ting: I havet av selvfølgeligheter som ble levert under foredraget, gjorde det inntrykk på meg at YouTube slet med "the monetization".  Dette ble det gjentatt og gjentatt, og årsaken var etter sigende at de ikke hadde greid å finne den rette annonsemodellen.  De fortalte at de hadde to hovedutfordringer:

1. De kunne ikke ha annonser på annet materiale enn på det hvor de visste at opphavsretten var klarert.  Med andre ord: De kunne bare ha annonser på offisielle YouTube-kanaler, som MTVs kanaler og slike ting.  Hvorfor dette er problematisk, vet du svaret på selv: Når var du sist innom en offisiell kanal på YouTube?  Nei, nettopp.
2. De lette tilsynelatende med lys og lykte etter en modell hvor annonsene kunne bli relevant til innholdet.  Dette er jo den tradisjonelle Google-modellen, og flere andre vi møtte på turen hadde samme utgangspunkt: De måtte finne teknologier for å gjøre annonsene relevante.  Dette var en helt åpenbar utfordring for YouTube, for det å avgjøre relevant innhold mot video og lyd, kontra det å "lese" tekst, er ikke helt rett fram.  Ikke skulle prisingsmodellene være rett fram heller.  Modellene skulle være basert på visninger, klikk, auksjoner, algoritmer og whatnot.

Dette gjorde ganske enkelt inntrykk på meg, fordi YouTube (og andre selskaper vi møtte) hele tiden var så opptatt av å finne de geniale og teknologisk utfordrende løsningene, at de ikke engang tenkte på å prøve den "enkleste" løsningen av dem alle: Å bruke trafikken sin til å selge god gammeldags brand advertising.  Plakater.  Bannere.  Løsningen på lang sikt kunne gjerne for min del være de geniale og utfordrende løsningene, men hvorfor prøvde man ikke å tjene penger i mellomtiden?  Med YouTubes trafikk burde det være store penger å tjene på helt tradisjonelle formater.

Dette var det jeg var opptatt av på bussen hjem til San Francisco.  Og det er derfor jeg føler meg litt som en besserwisser i dag, og da også som en besserwisser som får rett.  Techcrunch forteller at YouTube i løpet av noen uker skal komme med et ekspanderende annonseformat.  Dette formatet skal ligge på forsiden deres, og betalingsmodellen er enkel: Her betaler man $200.000 for å ligge et døgn.  Ingen auksjoner, ingen relevansmekanismer, ingen targeting.  Ganske enkelt svære formater, fast pris per tidsenhet og kanskje litt video inni der om man vil.

Modellen minner meg om en jeg kjenner fra før.  Jeg kan ikke gjøre annet enn å ønske YouTube velkommen til fortiden :-)

Fortsettelse et kvarter senere:

Jeg holdt på å glemme hele poenget med å skrive denne.  Mashable forteller også om disse annonseformatene (et grep som "bean counters" ville mene var bedre å gjøre enn ikke gjøre, sier de: Nå vet jeg altså at jeg er en "bean counter").  De forteller imidlertid også om noe annet YouTube har begynt med nå: closed captioning.  Eller kort sagt teksting av videosnuttene.

Dette er en fantastisk brukervennlig grep fra YouTubes side.  Jeg har ennå til gode å finne en video hvor teksting har vært et alternativ, men jeg antar det vil komme.  I alle fall på de offisielle kanalene.

Samtidig kan jeg ikke annet enn å tenke at dette ikke bare er et sympatisk brukervennlighetsgrep fra YouTubes side, men at det kanskje også kan være gjort som en forberedelse til innføring av mer relevansorienterte annonsemodeller på YouTube.  Et slags videoenes AdSense så å si, annonser som tilpasser seg det som til enhver tid ble omtalt på videoene.  Om så er tilfelle, er vel muligens disse statiske, døgnbaserte annonseformatene bare et overgangsformat på veien mot de teknologisk baserte og rasjonelt orienterte modellene Google går i front for.

En uunngåelig OL-rekord?

VG Nett *) skriver i dag at OL i Beijing har satt TV-tittingsrekord i USA.  Hele 214 millioner seere har fått med seg dette ett eller annet fra arrangementet i løpet av de 17 dagene lekene varte.

Det jeg spør meg om er hvorvidt dette er en reell refleksjon av interessen, eller om det rett og slett har vært umulig å unngå og se på OL.  Enten man vil eller ikke.

Før lekene skrev CNBC dette om tv-dekningen:

The company is presenting 3,600 hours of coverage, which Zucker [Jeff Zucker, sjef for NBC Universal som sendte OL i USA] says is more than the combined total of every Summer Olympics ever televised in the US.

Hvis det er sant som han sier at NBC i år sendte mer OL tilsammen enn noen av de andre Sommer-OL-ene som har vært tilsammen, må jo det bokstavlig talt ha vært umulig å unngå å få med seg OL på tv.  Om dette stemmer er jeg vel ikke helt imponert over at det er blitt satt rekorder.

*) Disclaimer: Jeg jobber selv i VG Nett, men grunnen til at jeg lenker til saken er at jeg finner den interessant -- ikke at jeg jobber der.

I kveld begynner Grey's Anatomy igjen, og at det er en begivenhet er en begivenhet i seg selv

Jeg satt i et halvdagsmøte i ettermiddag og stjal meg til en liten mobilsurf mens det hele stod på.  Da ser jeg at Grey's Anatomy begynner på igjen i kveld.  Til tross for at møtet både var interessant og viktig, slo det meg at Grey's Anatomy også var viktig: Det skulle jeg se. 

At jeg tenkte slik overrasket meg.

De som kjenner meg vet at jeg har hatt et aktivt og intenst forhold til fjernsyn gjennom mange år.  Men de senere årene har forholdet kjølnet betraktelig.  Jeg tror det har noe med Internett å gjøre (selv formålsløs surfing virker ofte å være et bedre alternativ enn fjernsynet), og jeg tror det mye med DVD å gjøre: Da jeg oppdaget TV-serier på DVD, var i grunnen serier på TV -- altså serier sendt en gang i uka -- dødt for meg.  Intensiteten i å la seg lamme av episode på episode på svært kort tid, kan gjøre selv en møkkaserie som Prison Break til en interessant opplevelse.

Å følge en serie med en ukes opphold mellom episodene føles derfor nå unaturlig, og det er nesten så jeg ikke greier å følge tråden.  I sommer så jeg fire sesonger av The Wire på rappen, og den hadde jeg i alle fall ikke greid å følge med på om jeg skulle hatt pause mellom episodene.

Derfor synes jeg det er pussig at jeg plutselig har en TV-serie jeg greier å følge på TV.  Og det til tross for at jeg lenge har trodd at jeg ikke likte Grey's Anatomy.  Men åpenbart gjør jeg det i og med at jeg bestemte meg flere timer i forveien for at jeg skulle se episoden.  Og åpenbart gjør Grey's Anatomy noe riktig når de i 2008 greier å få meg til å følge med. 

PS! Til sammenligning begynte i går serien Terminator: The Sarah Connor Chronicles på TV Norge.  Den kjenner jeg at jeg ikke kommer til å ha stamina til å følge, enda det handler om tidsreiser og roboter og skyting og eksplosjoner.  Kanskje på DVD om noen måneder?