Jo Christian Oterhals (oterbloggen)

Michael Douglas er *ikke* Gordon Gekko

Jeg så Wall Street igjen i går.  Denne klassikeren fra 1987 har kvernet rundt i hodet mitt (sammen med American Psycho, pussig nok) i forbindelse med finansuroen de siste ukene.  Så i går bestemte jeg meg for å se filmen om igjen.

Filmen har tålt tidens tann overraskende godt, og selv om enkelte samleie-i-siluett-scener litt for tydelig avslører at filmen er et barn av 80-tallet, oppveier det positive det negative med god margin. Man kan vel kort oppsummere filmens tre sterke sider slik:

1. Charlie Sheen er tilsynelatende edru gjennom hele innspillingen, og leverer derfor varene som naiv og grådig aksjemegler.
2. Denne underliggende sett svært moralske filmen hadde premiere i desember 1987, bare et par måneder etter at krakket samme høst.  Filmen opplevdes nok svært profetisk i det den kom ut. Akkurat nå i september 2008 har den (sikkert ufrivillig) blitt reaktualisert. 
3. Wall Street var muligens tenkt å være et moralspill, men det er den amoralske skikkelsen som stjeler hele showet. Michael Douglas er Gordon Gekko.  Glatt, grådig, kynisk og samtidig sjarmerende på en heslig måte: Dette må være Michael Douglas' livs rolle.  

Akkurat dette i punkt tre tenkte jeg litt på etter at jeg hadde gått og lagt meg.  Derfor var det desto festligere å lese da jeg våknet at Michael Douglas nå presiserer at han ikke er Gordon Gekko.  Han var på en konferanse om atomvåpen i regi av FN, men journalistene var mest interessert i hans kommentarer om børsuroen.  Høydepunktet var følgende replikkveksling:

"Are you saying Gordon that greed is not good?"
"I'm not saying that," Douglas replied. "And my name is not Gordon. He's a character I played 20 years ago."

Huffington Post har hele saken.  

For øvrig benytter jeg anledningen til nok en gang å minne om at Gordon Gekko faktisk aldri sa "greed is good".  Jeg blogget om det i en fotnote i vinter en gang.

Jeg møtte Bond-stjernen Mads Mikkelsen ("Le Chiffre" fra Casino Royale) og innser at jeg har hatt mitt livs første nevneverdige Se og Hør-øyeblikk

Jeg vet ikke om Se og Hør har denne spalten lenger nå, men jeg husker at ett av høydepunktene i bladet før i tiden var spalten "Jeg møtte en kjendis". Der kunne heldige nordmenn sende inn et bilde av seg selv, gjerne fra en restaurant og svært gjerne fra et sted i utlandet (aller helst "syden"), hvor en kjendis kameratslig holdt dem om skulderen og så generelt litt ukomfortabel ut.  Nordmannen som ble holdt rundt var uten unntak enten små barn eller småbrisne voksne.

Da jeg våknet i dag innså jeg at jeg i går hadde tilhørt sistnevnte kategori, og at jeg hadde oppfylt alle krav til å havne i denne meget spesielle Se og Hør-spalten. 1) Jeg var på en restaurant, 2) restauranten var i Nice (altså "syden"), 3) det hadde blitt servert godt med vin gjennom middagen, 4) Bond-skurk Mads Mikkelsen var der og 5) kombinasjonen av alt dette gjorde at jeg dristet meg til å be om å bli tatt bilde av sammen med ham.  Nyt mitt Se og Hør-øyeblikk her.  Det er mitt første!

Bakgrunnen for det hele

Mads Mikkelsen som "Le Chiffre" i Casino Royale

Nå var det ikke helt tilfeldig at Mads Mikkelsen var der. Jeg er fremdeles i Nice, på det samme hotellet som nevnt for et par dager siden og på den samme konferansen. I forbindelse med konferansen hadde vi et team-arbeid som gikk på å lage noen scener fra en Bond-film. Noen filmfolk var tilstede for å tilrettelegge noen ting for oss (lære oss stunts, lage eksplosjoner) men resten skulle vi fikse selv.

Den store overraskelsen her var selvsagt at da vi skulle se den ferdigklippede filmen dukket Mads Mikkelsen opp og vurderte resultatet for oss. Filmen i seg selv kan vel ikke sies å ha vært et mesterverk på noen måte, men det var interessant å se hvor mye planlegging som må til for å filme 90 sekunder og hvor dårlig tid man egentlig har når man skal bli kjent med åtte nye mennesker og bare har 3 og 1/2 time på forarbeid og filming. Så med det som utgangspunkt ble nok ikke sluttresultatet verst.

Jeg snakket litt med Mads etterpå, og om det var profesjonaliteten hans eller fordi han genuint er slik vet jeg ikke. Men han fremstod som en omgjengelig fyr, og fortalte villig vekk om alt jeg hadde å spørre om filminnspillinger, hvorfor ikke Martin Campbell regisserer den neste Bond-filmen ("Quantum of Solace"), hvorvidt den danske filmskolen hadde vært viktig for dansk films suksess, osv.

Siden jeg med dette bildet av meg og Mads Mikkelsen fremstår som en ren fanboy, må jeg kanskje revurdere anmeldelsen jeg gjorde av Casino Royale på Blu-Ray. Der skriver jeg at jeg ikke egentlig likte filmen (jeg liker i grunne sjelden Bond-filmer men har sett dem alle for det). Så er Mads Mikkelsen typen som Googler seg selv og jeg samtidig skal satse på å beholde fanboy-stempelet, er det nok på tide å redigere sannheten litt nå :-)

PS! Jeg nevnte i mitt forrige blogginnlegg herfra at det var en badevekt sentralt på badet her, og at jeg ikke skjønte hvorfor. Vel, etter all foringen som har vært her skjønner jeg godt hvorfor. Jeg veide inn ved ankomst og gikk på vekta igjen i morges. Her er det 1 kg opp siden onsdag kveld, så nå forstår jeg plutselig hvorfor badevekt er så viktig her :-)

Noe jeg aldri har sett på hoteller før

Jeg er for øyeblikket et sted like ved Nice som heter Saint-Jean-Cap-Ferrat. Hotellet jeg bor på er helt strøkent.  Men det er to påfallende trekk ved innredningen på rommet mitt.

Om det er for at dette hotellet huser rike og berømte, og dermed anorektiske mennesker til vanlig jamfør Mae Wests hypotese om at man aldri kan bli for rik eller for tynn, eller om det bare er en særfransk greie vet jeg ikke. Men:

** Badevekten utgjør badets sentrale møbel.

** På gulvet ved sengen ligger den en håndduk man kan trå på når man står opp, omtrent som de små hånddukene man ellers pleier å legge foran badekar og dusjer på hoteller.

Dette har jeg aldri sett før, og undrer meg vel kanskje litt over funksjonen til i alle fall sistnevnte duk. Uansett tok jeg et par bilder for minneboka av disse for meg litt spesielle intriør-fenomenene. Her er de.

Video on demand: Et sekund trodde jeg Amazon hadde skjønt det [om Terminator: The Sarah Connor Chronicles]

Jeg er glad i spam.  Så lenge den er relevant og den er adressert til meg fra en forretningsenhet jeg har et forhold til.  Muligens gjør alt dette at det ikke lenger er spam, men uansett: Jeg tåler ubedte kommersielle budskap så lenge de føles nyttig.

Amazons nyhetsbrev er blant disse.  I dag dumpet et sånt inn i innboksen min, og ikke bare hadde Amazon som vanlig skjønt hva jeg interesserer meg for -- men med tanke på det jeg har skrevet i det siste om konsortier som skal slå Apples iTunes, hadde de et tilsynelatende uslåelig og ekstremt forbrukervennlig tilbud.

Tilbudet er å kjøpe episoder av TV-serien Terminator: The Sarah Connor Chronicles.  Nå er kanskje ikke dette en sensasjon i seg selv, men det er interessant å legge merke til at jeg kom rett til episoden ved å klikke på lenken, og playeren fungerte øyeblikkelig -- uten DRM-sjekking eller installasjoner av noe slag (det hele var flashbasert).  Brukervennlighetsmessig kan det vel ikke bli enklere *).

Men det som fikk pulsen min til å stige var at jeg misforstod teksten i mailen, og trodde at Amazon og rettighetshaverne endelig hadde skjønt hva som skulle få nettbasert video on demand til å ta av: Jeg mistolket setningen "Get the entire season delivered commercial-free (including upcoming episodes)".

Dette er mitt drømmescenario: Ikke har man bare såkalt day and date lansering på forskjellige plattformer av det samme innholdet, men i tilfeller som disse tv-seriene så kunne man også se samtlige episoder som er laget men ennå ikke er sendt på tv.  Og det var dette jeg et øyeblikk trodde det var, og et øyeblikk var Amazon genierklærte hos meg.  Noe sånt ville gitt nettbasert video on demand en DVD-boks-følelse, og attpåtil DVD-boks-følelse av episoder som ennå ikke hadde vært på TV.  Et perfekt produkt når man akkurat har blitt hektet på en serie.  (Jeg hadde det slik under første sesong av Heroes: Hadde jeg kunnet ville jeg kjøpt resten av sesongen øyeblikkelig, for å få en lammende hel-helgs opplevelse av sesongen).

Nå var det ikke slik.  Men hadde ikke det vært en fin finte i kampen mot piratene?  Akkurat det konseptet kan ikke piratene slå sånn uten videre (det er som regel tv-opptak som spres ulovlig i dag).  Ideen er herved levert gratis og franko.  Uten at jeg egentlig tror at noen som er rett posisjonert i bransjen leser det.

NOTER

*) Playeren virket.  Ingen DRM-sjekking og alt det der.  Men opplevelsen ble likevel stoppet av noe så prosaisk som at jeg er fra feil land: Dette innholdet er kun tilgjengelig for seere i USA.  Så det får være det neste bransjen ser på: Fjerne merkverdige regionssperrer.  De er en selvmotsigelse på nettet i dag (selv om jeg ikke tror det egentlig er realistisk at rettighetshaverne skulle oppgi kravet om regionskontroll).

"Etter vanlig tidsregning" er et gammelt begrep, men ingen ser ut til å vite det

Man kan ikke engang stole på SV nå for tiden, når selv Bård Vegar Solhjell er våpendrager for kristenfolket og sier han vil beholde begrepene Før og Etter Kristus.  

Det som forundrer meg med debatten er at det kan virke som mange av nasjonens mindre opplyste debattanter -- ministeren inkludert -- tror at begrepet "Etter vanlig tidsregning" er noe man har funnet på nå.  Da i forbindelse med avviklingen/redefineringen av Kristendom- og Livssynsfaget.  Slik forholder det seg selvsagt ikke, men det er vel for mye forlangt at folk skal sette seg inn i ting før de debatterer dem. 

Begrepet "common era" er først registrert på engelsk i 1715, og den latinske forløperen vulgaris areae er registrert så tidlig som i 1615 i skrifter av Johannes Kepler.  Begrepet er mye benyttet av religionsforskere og andre som ønsker å utøve en viss sensitivitet overfor mennesker med andre tro enn seg selv.  Blant forfattere jeg har lest, er disse begrepene mye benyttet av både Thomas Cahill og biskop John Shelby Spong, to bekjennende kristne forfattere som skriver godt, klokt og åpensinnet om kristne temaer *).  

Solhjell sier han ikke vil stoppe lærebøkene som har tatt i bruk dette "nye" begrepet.  "Terskelen for å gripe inn og forby ting bør være høy," sier Solhjell.  Det er ikke til å unngå at jeg skulle ønsket at terskelen for å uttale seg i denne saken var noe høyere også.

Mer om "Common Era" på Wikipedia.

NOTER

*) John Shelby Spong skal være glad han ikke vokste opp for noen hundre år siden, for da ville han nok være henrettet nå.  Han skriver gode og metodiske bøker om hva som bør leses bokstavlig i Det Nye Testamentet (skal vi tro biskopen er det slett ikke mye).  Selv synes jeg hans bok Liberating the Gospels: Reading the Bible with Jewish Eyes var god, og jeg har håp om at Jesus for the Non-Religious kan være bra også.