Dette er en historie jeg tror er typisk for mange småbarnsforeldre: Hvordan den store planen om det perfekte julekortet med barna som motiv ender opp som et hastig klipp og lim-prosjekt dagen før postens leveringsfrist. Dette er historien om mitt julekort i 2008.
I år hadde jeg bestemt meg for at alt skulle skje i god tid før jul. Gaveinnkjøp var nå en ting, men fremst i tankene var den langt viktigere saken -- å lage et julekort med barna på. Gjennom høsten hadde jeg oppdaget at seksåringen min var blitt gammel nok til faktisk å like å bli tatt bilde av. I min naivitet hadde jeg derfor trodd at i år var året hvor det skulle være mulig å få både seksåringen og toåringen til å posere. Sammen.
Når man først har lurt seg selv til å dro at dette skal være mulig, så ser man for seg alle mulige motiver. Dette var mitt tenkte favorittmotiv: Barna i fine, nyinnkjøpte parkdresser på en kjelke i nysnøen ved bergknatten bak huset, omkranset av frostdekte furutrær badet i desembersolens myke kveldsfarger.
Å jada.
Et fantastisk motiv, men selvsagt leverer værgudene et helt annet vær enn akkurat dette. Og de gangene været tilnærmelsesvis er som i planen, blir man minnet på at i år, som i fjor og alle andre år, går solen i desember ned før man kommer hjem fra jobb.
Så dette drømmemotivet faller som en flue. Derfor iverksettes plan B, den plan B som stort sett hvert år blir iverksatt. Bare ren trass gjør at den ikke forfremmes til plan A på permanent basis. Men altså... dette er plan B: Plassere ungene ved siden av hverandre, kle dem i nissedrakter og håpe at de samarbeider noenlunde mens utløseren går.
Noe de selvsagt ikke gjør.
Ett barn nekter å ha på nissedrakt, og insisterer i stedet på Batman-skjorte. Den er riktignok rød, men illusjonen avlives effektivt av guttungens innstendige krav om å få ha på blånisselue.
Det andre barnet, som nå i flere dager har levd livet i nissepysj og bokstavlig talt nektet å ta av seg nisselua, innleder på sin side fotoseansen med å på død og liv ville ha lua av.
Siste spiker i kista blir det enkle faktum at det å få samlet dem på et sted med rolig bakgrunn, er tilsynelatende helt umulig. Så i desperasjon plasserer vi dem i trappa. Der kan en av oss sperre rømningsveien oppover, mens fotografen sperrer rømningsveien nedover. På den måte tror vi naivt nok at vi vil øke oddsene for å få minst ett bilde hvor begges øyne er åpne og begge sitter ned. Samtidig.
Julefred er på dette tidspunkt kun et vagt minne. Men bistert klikker jeg løs på kameraet og stålsetter meg for det verste.
*
Og julekort ble det. Etter alle kitschens regler. Dette skjedde:
- Originalbildet. Guttene sitter i trappa. Den eldste i Batman-skjorte og blånisselue, med grimase selvsagt; den yngste lett irritert over nisselua han ellers har elsket i flere dager.
Da vi senere kom til datamaskina og fikk sett på bildene i full størrelse, var bare en ting sikkert: Det vi har oppnådd er et bilde som egner seg til alt annet enn julekort.
Her må det Photoshop til, her må kitsch-moduset på; her skal manipulasjon redde oss fra virkeligheten. Vi er en lykkelig og perfekt familie og vi har perfekte barn, og om ikke bildene kan bevise det, så skal vi ved Gud sørge for at Photoshop gjør det! - Jeg innser at vi ikke kan sende et bilde av ungene i en trapp, så jeg setter meg ned og frilegger ungene fra bakgrunnen. Men nytt problem oppstår: Hva skal vi egentlig late som er bakgrunnen?
- Jeg vurderer tidligere års favoritter til nød-bakgrunn: Snødekte skoger og parker og denslags, men vi innser tidlig i leken at eldstemanns valg av t-skjorte utelukker enhver illusjon av utendørsaktivitet.
Så veien går til Flickr for å finne et bilde av "noe julete". Det er ikke lett å komme på hva julete egentlig er i denne sammenhengen, men julekuler kan være et alternativ. Det er heller ikke innlysende hva julekuler er på engelsk, men et forsøk med "christmas balls" fører meg til disse kulene på hekladuk.
Når dette er på plass som bakgrunn ser jeg imidlertid med en gang at fargene er for sterke, og at bildet er for skarpt. Så jeg drar desperat på med alt jeg har av uskarphetsfiltre for å gjøre det hele mer utydelig, kombinert med uhemmet konstrastlek for å gjøre det hele lysere.
- Nå ser det sånn noenlunde ut, inntil jeg innser at det nå ser ut som om guttene svever i lufta foran et psykedelisk 60-tallstapet. LSD-hallusinasjoner er ikke det man først og fremst forbinder med jul. Derfor:
Guttene trenger noe å sitte på.
I fjor stod jeg overfor noenlunde samme problemstilling men greide da å finne en benk fra et annet bilde som jeg kunne lime inn. Men i år er det ikke tid til å finne en ny og benken fra i fjor er oppbrukt: Postens sendingsfrist er i morgen, vi nærmer oss nå midnatt og bildene må produseres i løpet av formiddagen. Så jeg klinker bare til og lager ei brun stripe og håper at folk ikke skal se for nøye på hva det er.
- Jepp, da er vi vel i mål?
Nei, vi er ikke det. For nå ser det til min ergrelse ut som om guttene er en del av tapeten. Bildet mangler dimensjonalitet. Etter å ha jobbet hardt for å unngå slagskygger fra blitsen på originalbildet, slår det meg nå at det dette bildet mangler er...
Du gjetter riktig: en slagskygge.
Jeg kjenner irritasjonen vokse i magen, men dæljer til med et nytt lag hvor jeg tegner en skygge, og drar til med enda flere uskarphetsfiltre, og justerer graden av gjennomsiktighet på det hele, inntil jeg har noe jeg mener kan gå for å være en skygge.
I alle fall for et ukritisk øye. Og det håper vi det er noen av i kretsen av mottakere.
- Bagateller gjenstår: Det er blitt litt for mye hvitt oppe i venstre hjørne. Bakgrunnen består av forholdsvis mye hekladuk og forholdsvis få julekuler.
På den annen side: Ett eller annet sted må jeg jo skrive hva dette er, og teksten "Julen 2008" passer fint.
Jeg velger den første skrifttypen jeg finner (tilfeldig valgt), og den ser pussig nok passe julete ut.
- Jepp & jepp. Perfekt!
Nå er far fornøyd. Utgangspunktet tatt i betraktning. Teksten er nærmest som kronen på verket og alt det der, så jeg roper til barnas mor at hun skal komme og beundre mesterverket som bare noen dager fra nå skal pryde peishyller, kjøleskapsfronter og oppslagstavler landet rundt.
Mor kommer ned og utbryter... "Dette kan vi ikke sende!"
Jeg er i det øyeblikket trolig nærmere et infarkt enn jeg noensinne har vært. Men det viser seg altså at eldstemann lekte med Play-Doh før bildetagningen og at hele venstre kne og lår er dekket av Play-Doh flekker av ulike farger.
Så her er det tilbake til tegnebrettet: Jeg dupliserer bena hans og sette i gang med å fjerne misfargingen flekk for flekk. Tenker gjennom det jeg kan av stygge gloser, og undrer meg over hvordan det er mulig å være så skarpøyd nå men så fargeblind tidligere at man ikke fikk øye på en Play-Doh-tilgriset bukse.
Men når alt dette er gjort, er det blitt et bilde vi kan stå for. I alle fall et bilde vi kan sende fra oss.
Neste dag får jeg produsert opp bildene på en litt ekstra dyr timefoto, slik man skal gjøre når man er sent ute. Dobbelt pris for ordinær kvalitet, så å si.
Vel hjemme deler kona og jeg på arbeidet, slik at hun skriver på konvoluttene og jeg kroter ned de obligatoriske "God jul og Godt Nyttår" på kortene. Det hele går så fort for seg at jeg på flere av kortene signerer "Jo Christmas", men tidspress og det faktum at det tross er en litt morsom og sesong-riktig variant av navnet mitt gjør at vi lar det stå. På dette tidspunktet er stressnivået høyt nok til at alt har potensiale til å være morsomt, bare vi tror det hjelper oss med å bli ferdige.
Og så kommer sluttspurten! Inn i bilen med meg. Opp til en "Post i butikk" som holder åpent til 22. Får kjøpt frimerker og klistrer dem på konvoluttene og stapper konvoluttene i postluka, såre fornøyd med at fristen...
...Gikk ut for fem timer siden!!!
For der, med liten skrift, står den lille opplysningen jeg ikke har tatt høyde for: Selv om Post i butikk holder åpent til 22, må brevene som skal fram til jul være i kassa før 16. Det er på dette tidspunktet jeg kunne ha valgt å gå i bakken av sinne. Men jeg går rolig inn i butikken, som holder åpent noen minutter, kjøper en boks Cola og en pakke potetgull og drar hjem for å spise snop. Det er det riktigste å gjøre i situasjonen. Innerst inne vet jeg at posten trolig gjør sitt beste for å få greiene fram til jul uansett. Men likevel: Det er litt ergelig å bli slått på målstreken. Men nå er det over. Freden har senket seg: Nå er det bare det å spise godteriet som gjenstår.
*
Vel hjemme igjen slenger jeg meg ned på sofaen, putter "Batman Begins" inn i Blu-Ray-spilleren og gjør meg klar til å nyte to fredelige timer sammen med Lynvingen, potegull og Cola før jeg skal kollapse i seng en stund etter midnatt. Men før Bruce Wayne har rukket å trekke i drakten blir jeg avbrutt av gråt fra loftet: Den ene nissen har kastet opp i senga, og jeg vet at det bare er å glemme alt annet for en periode framover.
Og slik går nå dagene i desember!
Men julekort ble det i det minste, om enn helt annerledes enn planlagt. Så derfor ønsker jeg en God jul til alle kjente og ukjente!
NOTE. Bildet som innleder posten er hentet fra Flickr-brukeren Wordridden. Bildet er tilgjengeliggjort med en Creative Commons-lisens.
Jeg kan trøste deg med at vi fikk kortet for flere dager siden, og at jeg trodde helt til nå at julekulene dine var ballonger (hvor logisk er det at ei julekule er like stor som en 2-åring?).
Skal jeg legge ut en link til julekortet vårt :-)
Posted by: Gjermund | December 21, 2008 at 20:59
Da er du den perfekte mottager, Gjermund; et prakteksemplar av det jeg i teksten over beskrev som "et ukritisk øye" vi håpte det skulle være mange av i mottagerkretsen :-)
Har du også gått online med ditt kort, så kom med linken.
Posted by: Jo Christian Oterhals | December 21, 2008 at 23:32
Oter!
Kjenner denne følelsen ja! Vår løsning er å lage collage over året som har gått, droppe nisseluene, og heller satse på det søteste is-sølebildet fra sommeren som hovedbilde.
Men photoshop er nyttig!
En annen ting: så lenge man sender forholdsvis lokalt (f.eks til Østlandsområdet i Oslo), så kommer posten frem på to dager! Mao levering i dag gir fremme i morgen, senest julaften i de fleste tilfellene. (Har seks års erfaring med dette...:-))
God Jul!
Posted by: carstenhp | December 22, 2008 at 15:12
Carsten: Collage blir nok løsningen neste år. Hva postgang angår, er "problemet" vårt at de fleste naturlige mottakere av slike kort befinner seg på helt andre steder i landet :-)
Posted by: Jo Christian Oterhals | December 22, 2008 at 16:25
Det slo meg at bakgrunnen var litt "alternativ", men jeg tenkte du faktisk hadde tatt bildet mot hvit bakgrunn _fordi_ du hadde en kreativ idé om å bruke julekuler som bakgrunn... Så feil kan man ta, altså;-) For øvrig postet jeg julekortene 19. desember i år, vel vitende om at Postens deadline for lengst var utgått. Det er vel hyggelig med kort i romjula også?
Posted by: Hans Petter | January 01, 2009 at 21:31
@Hans Petter: Javisst, julekort i romjula er flotte greier. Nå fikk jo jeg deres overrakt personlig, så meg traff du jo godt innenfor normerte frister :-)
Hva angår bakgrunnnen, så synes jeg det er hyggelig at du tror det lå en tanke bak :-)
Posted by: Jo Christian Oterhals | January 01, 2009 at 22:45
Et flott stykke julekort og en herlig fortelling. Med all respekt for det ferdige resultatet, vil jeg påstå at disseksjonsbildet er en likebyrdig julekortkandidat som samtidig metakommenterer sin egen tilblivelse. En tanke for 2009!
Posted by: Anders Hofseth | October 20, 2009 at 22:14