Jo Christian Oterhals (oterbloggen)

Disseksjon av et julekort: Familiebildets sanne anatomi

Dette er en historie jeg tror er typisk for mange småbarnsforeldre: Hvordan den store planen om det perfekte julekortet med barna som motiv ender opp som et hastig klipp og lim-prosjekt dagen før postens leveringsfrist.  Dette er historien om mitt julekort i 2008.

I år hadde jeg bestemt meg for at alt skulle skje i god tid før jul.  Gaveinnkjøp var nå en ting, men fremst i tankene var den langt viktigere saken -- å lage et julekort med barna på.  Gjennom høsten hadde jeg oppdaget at seksåringen min var blitt gammel nok til faktisk å like å bli tatt bilde av.  I min naivitet hadde jeg derfor trodd at i år var året hvor det skulle være mulig å få både seksåringen og toåringen til å posere.  Sammen.

Når man først har lurt seg selv til å dro at dette skal være mulig, så ser man for seg alle mulige motiver.  Dette var mitt tenkte favorittmotiv: Barna i fine, nyinnkjøpte parkdresser på en kjelke i nysnøen ved bergknatten bak huset, omkranset av frostdekte furutrær badet i desembersolens myke kveldsfarger. 

Å jada.

Et fantastisk motiv, men selvsagt leverer værgudene et helt annet vær enn akkurat dette.  Og de gangene været tilnærmelsesvis er som i planen, blir man minnet på at i år, som i fjor og alle andre år, går solen i desember ned før man kommer hjem fra jobb. 

Så dette drømmemotivet faller som en flue.  Derfor iverksettes plan B, den plan B som stort sett hvert år blir iverksatt.  Bare ren trass gjør at den ikke forfremmes til plan A på permanent basis.  Men altså... dette er plan B: Plassere ungene ved siden av hverandre, kle dem i nissedrakter og håpe at de samarbeider noenlunde mens utløseren går.

Noe de selvsagt ikke gjør.

Ett barn nekter å ha på nissedrakt, og insisterer i stedet på Batman-skjorte.  Den er riktignok rød, men illusjonen avlives effektivt av guttungens innstendige krav om å få ha på blånisselue. 

Det andre barnet, som nå i flere dager har levd livet i nissepysj og bokstavlig talt nektet å ta av seg nisselua, innleder på sin side fotoseansen med å på død og liv ville ha lua av. 

Siste spiker i kista blir det enkle faktum at det å få samlet dem på et sted med rolig bakgrunn, er tilsynelatende helt umulig.  Så i desperasjon plasserer vi dem i trappa.  Der kan en av oss sperre rømningsveien oppover, mens fotografen sperrer rømningsveien nedover.  På den måte tror vi naivt nok at vi vil øke oddsene for å få minst ett bilde hvor begges øyne er åpne og begge sitter ned.  Samtidig.

Julefred er på dette tidspunkt kun et vagt minne.  Men bistert klikker jeg løs på kameraet og stålsetter meg for det verste.

*

Og julekort ble det.  Etter alle kitschens regler.  Dette skjedde:

1. Originalbildet. Guttene sitter i trappa. Den eldste i Batman-skjorte og blånisselue, med grimase selvsagt; den yngste lett irritert over nisselua han ellers har elsket i flere dager.
   

   Da vi senere kom til datamaskina og fikk sett på bildene i full størrelse, var bare en ting sikkert: Det vi har oppnådd er et bilde som egner seg til alt annet enn julekort. 
   
   Her må det Photoshop til, her må kitsch-moduset på; her skal manipulasjon redde oss fra virkeligheten.  Vi er en lykkelig og perfekt familie og vi har perfekte barn, og om ikke bildene kan bevise det, så skal vi ved Gud sørge for at Photoshop gjør det!

2. Jeg innser at vi ikke kan sende et bilde av ungene i en trapp, så jeg setter meg ned og frilegger ungene fra bakgrunnen. Men nytt problem oppstår: Hva skal vi egentlig late som er bakgrunnen?
    
3. Jeg vurderer tidligere års favoritter til nød-bakgrunn: Snødekte skoger og parker og denslags, men vi innser tidlig i leken at eldstemanns valg av t-skjorte utelukker enhver illusjon av utendørsaktivitet.
   
   Så veien går til Flickr for å finne et bilde av "noe julete". Det er ikke lett å komme på hva julete egentlig er i denne sammenhengen, men julekuler kan være et alternativ. Det er heller ikke innlysende hva julekuler er på engelsk, men et forsøk med "christmas balls" fører meg til disse kulene på hekladuk.
   
   Når dette er på plass som bakgrunn ser jeg imidlertid med en gang at fargene er for sterke, og at bildet er for skarpt. Så jeg drar desperat på med alt jeg har av uskarphetsfiltre for å gjøre det hele mer utydelig, kombinert med uhemmet konstrastlek for å gjøre det hele lysere.
    
4. Nå ser det sånn noenlunde ut, inntil jeg innser at det nå ser ut som om guttene svever i lufta foran et psykedelisk 60-tallstapet. LSD-hallusinasjoner er ikke det man først og fremst forbinder med jul. Derfor:
   
   Guttene trenger noe å sitte på.
   
   I fjor stod jeg overfor noenlunde samme problemstilling men greide da å finne en benk fra et annet bilde som jeg kunne lime inn. Men i år er det ikke tid til å finne en ny og benken fra i fjor er oppbrukt: Postens sendingsfrist er i morgen, vi nærmer oss nå midnatt og bildene må produseres i løpet av formiddagen. Så jeg klinker bare til og lager ei brun stripe og håper at folk ikke skal se for nøye på hva det er.
    
5. Jepp, da er vi vel i mål?
   
   Nei, vi er ikke det. For nå ser det til min ergrelse ut som om guttene er en del av tapeten. Bildet mangler dimensjonalitet. Etter å ha jobbet hardt for å unngå slagskygger fra blitsen på originalbildet, slår det meg nå at det dette bildet mangler er...
   
   Du gjetter riktig: en slagskygge.
   
   Jeg kjenner irritasjonen vokse i magen, men dæljer til med et nytt lag hvor jeg tegner en skygge, og drar til med enda flere uskarphetsfiltre, og justerer graden av gjennomsiktighet på det hele, inntil jeg har noe jeg mener kan gå for å være en skygge.
   
   I alle fall for et ukritisk øye. Og det håper vi det er noen av i kretsen av mottakere.
    
6. Bagateller gjenstår: Det er blitt litt for mye hvitt oppe i venstre hjørne. Bakgrunnen består av forholdsvis mye hekladuk og forholdsvis få julekuler.
   
   På den annen side: Ett eller annet sted må jeg jo skrive hva dette er, og teksten "Julen 2008" passer fint.
   
   Jeg velger den første skrifttypen jeg finner (tilfeldig valgt), og den ser pussig nok passe julete ut.
    
7. Jepp & jepp. Perfekt!
   
   Nå er far fornøyd. Utgangspunktet tatt i betraktning. Teksten er nærmest som kronen på verket og alt det der, så jeg roper til barnas mor at hun skal komme og beundre mesterverket som bare noen dager fra nå skal pryde peishyller, kjøleskapsfronter og oppslagstavler landet rundt.
   
   Mor kommer ned og utbryter... "Dette kan vi ikke sende!"
   
   Jeg er i det øyeblikket trolig nærmere et infarkt enn jeg noensinne har vært.  Men det viser seg altså at eldstemann lekte med Play-Doh før bildetagningen og at hele venstre kne og lår er dekket av Play-Doh flekker av ulike farger.
   
   Så her er det tilbake til tegnebrettet: Jeg dupliserer bena hans og sette i gang med å fjerne misfargingen flekk for flekk. Tenker gjennom det jeg kan av stygge gloser, og undrer meg over hvordan det er mulig å være så skarpøyd nå men så fargeblind tidligere at man ikke fikk øye på en Play-Doh-tilgriset bukse.

Men når alt dette er gjort, er det blitt et bilde vi kan stå for.  I alle fall et bilde vi kan sende fra oss. 

Neste dag får jeg produsert opp bildene på en litt ekstra dyr timefoto, slik man skal gjøre når man er sent ute.  Dobbelt pris for ordinær kvalitet, så å si. 

Vel hjemme deler kona og jeg på arbeidet, slik at hun skriver på konvoluttene og jeg kroter ned de obligatoriske "God jul og Godt Nyttår" på kortene.  Det hele går så fort for seg at jeg på flere av kortene signerer "Jo Christmas", men tidspress og det faktum at det tross er en litt morsom og sesong-riktig variant av navnet mitt gjør at vi lar det stå.  På dette tidspunktet er stressnivået høyt nok til at alt har potensiale til å være morsomt, bare vi tror det hjelper oss med å bli ferdige.

Og så kommer sluttspurten!  Inn i bilen med meg.  Opp til en "Post i butikk" som holder åpent til 22.  Får kjøpt frimerker og klistrer dem på konvoluttene og stapper konvoluttene i postluka, såre fornøyd med at fristen...

...Gikk ut for fem timer siden!!! 

For der, med liten skrift, står den lille opplysningen jeg ikke har tatt høyde for: Selv om Post i butikk holder åpent til 22, må brevene som skal fram til jul være i kassa før 16.  Det er på dette tidspunktet jeg kunne ha valgt å gå i bakken av sinne.  Men jeg går rolig inn i butikken, som holder åpent noen minutter, kjøper en boks Cola og en pakke potetgull og drar hjem for å spise snop.  Det er det riktigste å gjøre i situasjonen.  Innerst inne vet jeg at posten trolig gjør sitt beste for å få greiene fram til jul uansett.  Men likevel: Det er litt ergelig å bli slått på målstreken.  Men nå er det over.  Freden har senket seg: Nå er det bare det å spise godteriet som gjenstår.

*

Vel hjemme igjen slenger jeg meg ned på sofaen, putter "Batman Begins" inn i Blu-Ray-spilleren og gjør meg klar til å nyte to fredelige timer sammen med Lynvingen, potegull og Cola før jeg skal kollapse i seng en stund etter midnatt.  Men før Bruce Wayne har rukket å trekke i drakten blir jeg avbrutt av gråt fra loftet: Den ene nissen har kastet opp i senga, og jeg vet at det bare er å glemme alt annet for en periode framover.

Og slik går nå dagene i desember! 

Men julekort ble det i det minste, om enn helt annerledes enn planlagt.  Så derfor ønsker jeg en God jul til alle kjente og ukjente!

NOTE. Bildet som innleder posten er hentet fra Flickr-brukeren Wordridden.  Bildet er tilgjengeliggjort med en Creative Commons-lisens.

Scrabulous-saken er over

Dette markerer på en måte slutten på en slags æra for meg.  Da jeg i januar bestemte meg for å begynne og blogge igjen, var Facebook-applikasjonen Scrabulous en av de første tingene jeg skrev om.  Dvs. det jeg skrev om var at steder med API-er, som Facebook, kanskje var vår tids nye portaler.  I noen avsnitt der omtalte jeg at leketøysprodusenten Hasbro truet med å saksøke to indiske brødre for deres Facebook-baserte Scrabble-klone.  I juli nevnte jeg saken på nytt, da Hasbro faktisk gjorde alvor av trusselen.

I dag, elleve måneder etterpå sånn omtrent, leser jeg på All Facebook at Hasbro har trukket tilbake stevningen.  Dramaet er dermed over for de to indiske brødrene.  Samtidig forteller All Facebook at veksten i perioden mer eller mindre stoppet, nærmest snudd, for Scrabulous.  Det har trolig noe med at de var tvunget til å bytte navn til Wordscraper.  Samtidig har Hasbros egen online Scrabble-versjon har hatt fin vekst.  Dermed har trolig Hasbro oppnådd det de ville.

Ikke at jeg ønsker å se noen i retten, og spesielt ikke to indiske brødre vs corporate America.  Men innholdet i saken hadde tross alt interessant å få sett prøvd for en domstol.  Saken har etter mitt syn alt som skal til for å være interessant i en web 2.0-verden: Kan spillregler copyrightbeskyttes?  Kan spillbrett copyrightbeskyttes?  Var dette et merkevare-overtramp?  Hvordan skal egentlig alle disse gamle lovene fortolkes i en verden full av nye muligheter, nye plattformer og nye medier?

Det blir altså ikke denne saken som skal belyse alt dette, men jeg vil tro en eller annen sånn vil komme før eller senere.

Hvordan forbedre automatiske film-anbefalinger? Gjør dem manuelt

De få av dere som har lest bloggen min over en lengre periode, vil kanskje ha sett at jeg har noen fascinasjoner som dukker opp med jevne mellomrom.  Cloud Computing er en sånn fascinasjon, rekommendasjons-teknologier er en annen.

De fleste av oss kjenner anbefalingsteknologier gjennom Amazons "de som kjøpte denne, kjøpte også" og "anbefalinger for deg"-funksjoner.  På VG Nett har vi latt oss inspirere av noe av dette, og har innført varianter av det samme i Rampelys-artiklene våre (se dette eksempelet, øverst i spalten til høyre for brødteksten).  At teknikken fungerer for meg på forbruker, ser jeg godt av kontoutskriftene mine, og våre foreløpige tall indikerer at teknikken også fungerer godt på nyhetsmateriale.  Alt tyder på at de samme teknikkene også fungerer godt for annonsenettverk som benytter dette for å velge ut de rette annonsene å vise akkurat deg.

Det er kort sagt penger i automatiske anbefalinger.  Netflix har lenge hatt en konkurranse gående, hvor de gir en million dollar til den som greier å forbedre rekommendasjonsalgoritmen deres med 10 %.  Det er vel verdt å gi bort en million dollar for Netflix, da en økning i presisjonen her vil aktivere back-katalogen deres i større grad og kanskje t.o.m. minske presset på nyhetene. 

Derfor er det både interessant og spennende å lese om ClerkDogs, en ny Netflix-konkurrent, som har som sitt store fortrinn at de selv mener de har forbedret rekommendasjonene -- ved å gjøre dem manuelt.

Bringing that quirky video store clerk to the web (NYTimes Bits Blog)

Grunnleggeren har ansatt ekte videobutikk-ansatte til å gi filmer poeng på 35 forskjellige parametre, og mener at dette gir bedre presisjon enn automatiserte algoritmer:

“It takes people who worked in video stores to know that the kind of people who like ‘Pulp Fiction’ don’t always like ‘Reservoir Dogs’ — they warn them it can be a little slow or black — and they might like ‘Get Shorty’ more,” he said.

Jeg må si at dette er en interessant tanke: At forbedringen av automatisk rekommendasjon faktisk er manuelle anbefaligner.

PS! En av de som har gjort det best i Netflix sin konkurranse, har også innsett at psykologi kanskje veier tyngre enn matematikk.  Men han prøver imidlertid å omsette psykologien til matematikk.  Også fascinerende: Les hele Wired-artikkelen om mannen.

Warning: Graphic content

Jeg var hjemme på Aukra i helga, eller mer presist på Gossen. Eller for å være helt nøyaktig i Oterhalsen hvor jeg vokste opp, og hvor etternavnet mitt kommer fra.

Da jeg kom hjem oppdaget jeg at det var noe jeg etter ni-ti år i Oslo hadde glemt om desember på nordvestlandet. Det er hvor lavt sola står på denne tiden av året. Til vanlig rusler jeg jo rundt i Oslo, og tror at det er litt vinterdunkelt. Men da jeg var hjemme nå, oppdaget jeg at den store forskjellen er at selv om sola står opp om morgenen så går den aldri særlig høyere enn rett over fjellene vi ser i horisonten.

Det gjør at på finværsdager, som det utelukkende var mens jeg var hjemme nå, så er det i praksis kveldssol fra morgen til kveld (dvs fra ca ti til halv tre). Dette er svært fotovennlig lys og jeg synes selv jeg fikk tatt mange fine bilder. De 28 jeg liker best er lagt ut i dette Flickr-settet.

Det fine lyset gjør også at jeg fikk tatt noen bilder som er mer grafiske i uttrykket. Jeg synes de er fine fordi de er så enkle.

Dette siste er litt mer juks, og det er i alle fall ikke dagslyset som gjør at jeg liker det. Dette pepperkakeaktige huset står for seg selv og lyser opp i relativt mørke omgivelser når det er mørkt. Jeg har jukset i den forstand at jeg klistret på månen etterpå. Den var på himmelen riktignok, men et helt annet sted. Jeg syntes nå likevel den passet her :-)

Bildene har jeg tatt med kompaktkameraet jeg har skrevet om tidligere. Jeg synes det eksponerer godt og tar relativt skarpe bilder, selv om det er noe tønnefortegning på største vidvinkel.

Dets største pre er ellers at det er så lite og alltid er i lomma. Derfor tar jeg nå en del bilder jeg aldri ellers ville tatt. Den største ulempen, derimot, ble smertelig åpenbar på denne turen: Batteriet er så godt som ubrukelig i minusgrader. Kameraet må i lomma for oppvarming etter et par eksponeringer, for å kryste noen ekstra eksponeringer ut av det etterpå.

Jeg tror dette er det mest følsomme batteriet jeg har vært borti.

Om Creative Commons' svakhet i møte med norsk lov om opphavsrett

Før jeg begynner må jeg understreke at dette har sitt utspring i en humoristisk sak, og at det som kommer ikke må fortolkes som en klage mot noen fra min side.  Dette handler snarere om at et spesielt aspekt ved Creative Commons er på en ørliten kollisjonskurs med norsk lov, og at det følgende var utgangspunktet for at jeg ble obs på det:

Forrige fredag sendte jeg en epost til redaktøren for Dagbladet.no, Morten Øverbye.  Jeg har kjent Morten i mange år, helt siden vi begge jobbet med å starte opp forlengst nedlagte CNN Norge.  Grunnen var at jeg skulle erte han med noe jeg hadde lest i en Endelig Fredag-artikkel. 

Morten er en humoristisk kar, og i de årene jeg har kjent ham har han aldri gått av veien for en practical joke.  Derfor går jeg ut fra at det er han som har trukket i trådene i den påfølgende ukens Endelig Fredag.  Der blir jeg referert til som "en av våre [Dagbladet.nos] faste lesere i Akersgata", illustrert ved en fotomontasje hvor mitt hode er satt på kroppen til en oter.  Her er montasjen.

Hvor de har fått oteren fra, vet jeg ikke.  Men hodet mitt har de funnet på ett av mine egne bilder på Flickr.  Jeg er for bruk av bildene, og jeg har derfor satt en Creative Commons-lisen på de fleste av dem. Jeg har likevel valgt en versjon med noen begrensninger, nærmere bestemt Attribution-Noncommercial-No Derivative Works 2.0 Generic.  I ikke-kommersielle sammenhenger kan hvem som helst bruke bildene mine, forutsatt at de oppgir opphavsmann og ikke lager derivater (fotomontasjer og annet).  Dette betyr slett ikke at bildene mine ikke kan brukes i kommersielle sammenhenger eller at de ikke kan benyttes i derivater.  Det betyr bare at jeg ønsker at folk skal spørre om lov først i slike tilfeller.

Siden Morten og jeg først hadde innledet denne lille morokrigen, sendte jeg derfor en ny email til han.  Der henviste jeg både til lisensen jeg selv hadde satt, samt til Norsk Journalistlags frilanssatser.  Jeg trodde spøken skulle bli oppdaget allerede der, men åpenbart sitter strikken rundt lommeboka hardt nok hos Morten til at forespørselen automatisk ble seriøst og grundig behandlet. 

Og bra er det må jeg si, for de var kvikke nok til å sjekke CC-lisensen min opp mot Lov om opphavsrett av åndsverk.  Og gjennom deres henvisning til den lovens paragraf 4 og 5 lærte jeg noe nytt om Creative Commons-lisensen jeg bruker:

§ 4. Opphavsmannen kan ikke sette seg imot at andre benytter hans åndsverk
på en slik måte at nye og selvstendige verk oppstår. Opphavsretten til det
nye og selvstendige verk er ikke avhengig av opphavsretten til det verk som
er benyttet.

§ 5. Den som ved å sammenstille flere åndsverk eller deler av åndsverk
skaper et litterært, vitenskapelig eller kunstnerisk samleverk, har
opphavsrett til samleverket, men denne rett gjør ingen innskrenkning i
opphavsretten til de enkelte verk som samleverket består av.

Fjernet noen setninger -- se fotnote ***).  Men for meg som samtidig prøver å være mer av en idealist på fritiden, er det unektelig interessant at vi har en åndsverkslov som faktisk innskrenker rettighetene man prøver å gi seg selv ved å bruke Creative Commons.  Dette er ingen stor sak for noen vil jeg tro, men det kan jo være grunn for CC-tilhengere å merke seg at i alle fall en av aspektene ved CC trolig ikke er anvendbar her til lands.

Men om vi ser bort fra at loven faktisk gir adgang til å ignorere lisensen: Bør en som benytter seg av noe til å fremstille noe nytt være moralsk forpliktet til å respektere opphavsmannens intensjon? *)  I det minste informere opphavsmannen om at man velger å se bort fra den?  Og bør man respektere opphavsmannens eventuelle ønske om kreditering? Selv synes jeg det, i alle fall når intensjonen er tydelige. 

Jeg har blitt kontaktet om bildebruk av en kristen nettavis i tyrkia, en klubbavis av ett eller annet slag i Montana, og andre underlige nettsteder.  De som spør får alltid lov av meg, og det gratis og franko.  Men her i Norge gir altså loven adgang til å benytte hva som helst i montasjer/derivater uten å spørre, uansett hva din intensjon ellers måtte være -- forutsatt at resultatet er et nytt åndsverk. **) 

Akkurat dét bør også andre norske No Derivates Creative Commons-tilhengere være obs på.  Bruken av den klausulen er nå mer eller mindre symbolsk i forhold til loven.

NOTER

*) Som et eksempel på god oppførsel i nesten overdreven retning andre veien, finner vi denne historien: Marvel Studios brukte uvanlig mye tid og energi på helt unødvendig å klarere bruk av et bilde for filmen Iron Man, til tross for at opphavsmannen hadde lisensiert bildet med den åpneste Creative Commons som finnes (bruk bildet til hva du vil uten å spørre så lenge du gir meg kredit).  Unødvendig men svært realt av Marvel må jeg si.

**) Jeg vil forresten tro grensen for hva som konstituerer et nytt åndsverk er flytende.  Jeg merker meg at det i musikkbransjen har pågått diskusjoner om sampling av ikke-innovative musikalske konvensjoner vs det omvendte, i forhold til de nevnte paragrafene.

***) Da jeg skrev denne posten, resonnerte jeg at paragrafene kanskje hadde noe med sitatretten å gjøre.  Men det har de ikke: Den er regulert i egen paragraf (paragraf 22).  Men akkurat det forenkler i grunnen ikke dette sakskomplekset for meg, snarere tvert om.