Jo Christian Oterhals (oterbloggen)

I dag skal jeg være personlig

I Dagens Næringsliv fredagsmagasin (D2) i dag, er det en artikkel om farene ved å være blogger.  Basert på D2s eksempler ender blogging med depresjoner og backlash hos bloggeren, fremkalt av at man blir for personlig.  Nå skal det sies at de har gode eksempler i artikkelen sin -- bloggerne de skriver om er jenter og de er nesten uten unntak motebloggere.  De har en trafikk og en leserskare jeg bare kan drømme om.  Men likevel: Artikkelen smaker litt av å være 2009-versjonen av "farene ved å handle på internett" eller "the terrorist's handbook"-artiklene som dominerte den tidlige dekningen av nettet i mainstream media.  Uansett: Siden farene D2 tegner opp knytter seg til å være personlig, er vel dette en passende dag å være personlig på -- i en blogg som ofte stort sett er upersonlig.

• Jeg er ikke spesielt politisk engasjert, men jeg må nok karakteriseres som en overbevist republikaner.  For meg er ideen om at genmateriale skal være styrende for hvem som er en nasjons formelle overhode, absurd.  Men likevel: Kritikken mot Mette-Marit i dag -- at hun som medlem av kongefamilien ikke bør være styremedlem i en organisasjon som gir medisinsk hjelp til ulovlige innvandrere -- finner jeg fullstendig urimelig.  At et medlem av kongefamilien er styremedlem i en organisasjon som i akkurat dette tilfellet er et godt eksempel på medmenneskelighet, det fremstår for meg som beundringsverdig.
• Filmen "The Dark Knight" kostet meg flere tusen kroner.  Filmen var for meg svært imponerende, lydsporet i særdeleshet.  Så da jeg bestilte Blu-Ray-utgaven av "The Dark Knight" fant jeg ut at jeg ikke kunne utsette innkjøp av surroundanlegg lenger.  Samme dag bestilte jeg ett som kan dekode HD-lydspor.  Etter å ha fått det i hus har jeg slått fast at det er en fantastisk forskjell på lydkvaliteten på ordinære DVD-lydspor og HD-lydsporene.  Nå i ettertid har jeg skjønt at lydkvaliteten er den ukjente kvalitetsforbedringen Blu-Ray gir (bildekvalitetsforskjellen mellom en god oppskalert DVD-film og en middels Blu-Ray er ikke allverden, men lydsporene på så forskjellige filmer som "The Dark Knight" og "Mamma Mia" er lysår foran ellers strålende actionfilmer på DVD som "Transformers")
• Jeg har vært en lesehest hele mitt liv.  Men jeg har et råd om du mener bøkene holder på å ta over livet ditt.  Ta et mellomfag i litteraturvitenskap.  Det gjorde jeg og mistet enhver glede jeg hadde i forhold til bøker.  Etter å ha hoppet av litteraturvitenskapen greide jeg sakte men sikkert å gjenopprette gleden med å lese bøker.
• Apropos effektive kurer: I tenårene jobbet jeg ferier og helger på et lakseanlegg.  Dette var i en periode hvor laksesykdommen furunkulose herjet langs kysten, og jobben bestod i perioder mye av å fiske opp død laks og blande restene med maursyre og kverne restene opp til en suppe som kunne kastes.  Jeg spiste ikke laks på ti år etter dette.
• Jeg synes "Ugly Betty" er overlyssatt.  Neste gang du ser på: Tell antall høylys i øynene når Wilhelmina (Vanessa Williams) har close-ups.
• Den dag i dag, om noen spør meg om mine kvalifikasjoner, fremholder jeg perl-programmering (selv i min nåværende jobb bruker jeg perl til tall-massering; det slår Excel i noen tilfeller).

Nå har jeg vel ingen grunn til å frykte denne blogger-depresjonen som D2 skriver om, i den forstand at jeg -- sammenlignet med disse jentene -- nesten ikke har lesere.  Til gjengjeld har jeg så få lesere at jeg kjenner de fleste av dem.  Så Roar: Jeg ser Blu-Ray-utgaven av The Dark Knight i dette øyeblikk.  Anmeldelsen du gleder deg til kommer i løpet av helgen.

Kan Google AdWords si oss noe om finanskrisen?

Selv om jeg har en jobb, slår det meg stadig vekk at det jammen er mer enn nok av annet man kunne pusle med om man ikke hadde hatt en.  Typisk sånt som å skrive den store romanen eller bo og leve et år i en italiensk middelhavslandsby.  De to ideene henger gjerne sammen.  Men innimellom hender det at jeg også kommer på ting å gjøre om man hadde han nok tid, som innehar noe mer nytteverdi enn det. 

Data mining er en sånn ting: Hva kunne vi lært om finanskrisen om Google hadde frigitt anonymiserte AdWords-transaksjonsdata fra et par år tilbake og frem til akkurat nå?

Jeg har en teori at man ved å følge klikkpriser for et stort sett nøkkelord, og jamført disse med de klikkede og viste annonsenes quality score, ville kunnet si med god nøyaktighet når finanskrisen inntraff (kanskje til og med at den var på vei), når den var på høyden og når den var avtagende.  Man kunne sett på klikkrater i lys av hvorvidt forbrukernes kjøps-/drømmemønster var i endring, og tilsvarende loddet når optimismen var avtagende eller stigende (noe man skulle tro inntreffer med forsinkelse i forhold til når krisen faktisk er i endring).  Markedsmessig: Endres forbrukernes klikkmønster fra lån- til spareprodukter i krisetider?  Taper flatskjermene for varmepumper?  Og med tanke på investeringer: Kunne man når krisen avta se noe om nye bransjen er på vei opp? 

Jeg kan ikke mye om statistikk og slike ting.  Likevel slår det meg at Googles AdWords-data er så omfattende at man ville kunne finne indikatorer på disse tingene.  Spørsmålet er om de ville vært sikre nok til at man kunne brukt dem til spådommer ("prognoser") så sikre at man kunne brukt de som grunnlag for forretningsmessige beslutninger.  AdWords-loggene hadde vært et eldorado for forskere ville jeg tro.  Men siden disse er forretningshemmeligheter av høy klasse tviler jeg på at forskere noen gang vil få tilgang til dem.  I alle fall ikke til ferskvaren.

Langt mer prosaisk og praktisk forskningsarbeid pågår likevel as we speak.

Ikke at jeg tror Google sitter i kontorene sine og regner på når finanskrisen er over eller hvilke bransjer som går til helvete eller vinner i klimaet som er nå.  Men trolig går kalkulatorene varme der i gården for å finne ut av hvordan de kommer seg best gjennom finanskrisen. 

I en artikkel fra i går skriver SFGate at Google nå øker annonseomsetningen sin.  Ikke nødvendigvis fordi annonsører er interessert i å betale så veldig mye mer, men blant annet fordi annonser er ekspresslansert på bildesøket deres og på Google Finance.  Ikke nok med det: Nå vises det i snitt 4,39 annonser på hvert Google-søk, opp fra 2,57 for seks måneder siden.  I tillegg har Googles velkjente tilbakeholdenhet overfor alkohol- og gamblingannonsører er nå en saga blott (det er åpnet for spritannonser i USA og gambling i Storbritania). 

Google Finance-annonsene er relativt interessant i den forstand at de litt utypisk til å være Google dukker opp før du har gjort et søk.  Kan den ideen benyttes andre steder, som forsiden deres?  Eller: Når vil vi se Google bruke søkehistorikken din til å levere annonser tilpasset til deg når de ikke ellers har noe relevant å vise?  Slike annonser ville ikke være relevant på den tradisjonelle Google-måten, men jeg tror kanskje vi som forbrukere ville opplevd dem som hjelpsomme likevel. 

I det hele tatt: I harde tider er det like tungt å være idealistisk som det er å være idealist.  Artikkelen forteller at all denne nye real estaten har resultert i 18 % flere annonseklikk, så det skal bli interessant å se hva det ender med i omsetning til slutt. 

Kanskje vi trenger Microsoft som monopolist likevel?

Det bruses med fjær igjen. Europakommisjonen sies å skulle starte en anti-monopolist-sak mot Microsoft, begrunnet i at Microsoft pakketerer Internet Explorer med Windows. Mer om dette hos Financial Times.

Utgangspunktet er en klage Opera Software leverte i fjor. Utviklingsdirektør Christen Krogh følger nå opp. I et intervju med CNET hevder han at selv om Explorer ikke har hatt så liten markedsandel på mange, mange år (og for egen regning legger jeg til: aldri har hatt så mange reelle, funksjonsrike og -komplette konkurrenter som nå), mener han likevel at det var mer konkurranse før. Grunn til bekymring er det uansett: «We still think whenever a platform has a sufficiently high market share, it should be open and easy for consumers to choose their component to access the Internet,» sier Krogh til CNET.

Jeg er usikker på hva det er Opera er så bekymret for nå, og ikke minst om det virkelig er slik at konkurransemuligheten er blitt verre. Om det ikke var sånn på store deler av 90-tallet, har de seneste årene vist at konkurrerende produkter har gode muligheter til å konkurrere mot Windows-bundlede produkter. Det eneste man trenger å levere er et produkt som oppleves som bedre enn det bundlede og som gir forbrukeren reelle fordeler.  Se for eksempel på hva Flash progressiv og streaming gjorde mot bruken av Windows Media Streaming; iTunes vs Windows Media Player, GMail/Hotmail vs Outlook Express, og for noen: Firefox vs Explorer.

Jeg innser selvsagt at Opera er bekymret på egne vegne.  Men i et større perspektiv har jeg en følelse av at de nå er nyttige idioter uten at de innser det selv. For en ting er nettleserens sentrale posisjon som applikasjonsplattform -- trolig Operas hovedbekymring.  En annen ting, når man først snakker om monopol, er nettlesernes posisjon som leverandører av trafikk til søk og tilhørende inntekter fra søkeordsannonsering langt viktigere.

Paranoia-modus på: Når Google anbefaler sine GMail-brukere om å velge en annen nettleser enn Internet Explorer... er det utelukkende en teknisk vurdering?  Forhåpentligvis.  Men samtidig er det slik at det blant Internet Explorers konkurrenter er en regelrett monokultur hva søk angår. Firefox, Safari, Google Chrome, Opera og Camino er fem eksempler jeg kommer på som har Google som standard søkeleverandør. *)  Nå prøver riktignok en del av disse leverandørene å fremstå som demokratiske i den forstand at noen av dem lar brukerne velge en annen søkeleverandør skulle de ønske det. Men som Opera godt vet, og som jeg går ut fra er utgangspunktet for klagen til EU: Brukere flest velger ikke alternativt med mindre de har en veldig god grunn.

Og åpen kildekode-nettleseren Firefox er (var?) verst av dem alle: Av en eller annen grunn kunne man sist jeg sjekket ikke velge verdens tredje største søketjeneste (Windows Live), uten å navigere til en eller annen obskur Mozilla-side og laste ned et tillegg. **)  Selv om noen av dem begynte med Google-søk før en forretningsavtale var påtenkt, går jeg ut fra at det i dag er forretningsmessig sunne vurderinger som ligger til grunn for Googles default-posisjoner. Spørsmålet er hva disse nettleserleverandørene gjør om Google desimerer enhver konkurranse og selv begynner å diktere sine betingelser. Eller hva gjør de om alle søk etter Opera eller Safari ender med link til en side hvor man heller kan laste ned Google Chrome?

Slike ting er i ferd med å skje med nyheter. Ikke bare dukker en Google OneBox opp i søkeresultatet, når Google anser det for relevant å vise frem noen nyheter om søket ditt. The Next Web hevder at fra nå vil nå resultater fra nyhetssøk avslutte ethvert vanlig websøk.  Dette er vel og bra.  Men hva er utvalgskriteriene for kildene som får være med i det nyhetssøket?  Uansett hvem som er alene om å dominere søk, får vi uansett bare én portvokter.  I enkelte land, som vårt eget, er det er mulig å hevde at vi kanskje er i en verden med en ensom portvokter allerede.

Om Google har lagt jorda flat innenfor søk, vil det i det hele tatt være noen andre som kan drive et AdSense-aktig nettverk og bidra med inntekter til verdens blogger og småaktører?  Sannsynligvis ikke i stor skala.  Og det gjør at Googles konkurrenter trolig aldri vil kunne gi konkurransedyktige betingelser, med mindre de er villige til å tape penger, fordi mekanismene som gir posisjon og penger er selvforsterkende.

Jeg har ment og mener fortsatt at det er i alles interesse, forbrukernes såvel som andre nettaktørers, at det finnes i alle fall ett annet godt og verdensomspennende reellt alternativ til Google. ***) Eventuelle utfordrere må selvsagt løse det viktigste problemet først: Produsere teknologi som er god nok og en indeks som er stor nok til at man kan levere søk med kvalitet på Google-nivå eller bedre. Der er ingen av konkurrentene ennå (Yahoo nærmer seg, Microsoft sliter). Er det på plass, trenger man et sted å distribuere tjenesten sin. Og med tanke på distribusjon er nettleseren helt sentral. I dag, i Europa og resten av verden, er Microsoft den eneste aktøren som leverer en nettleser hvor defaulten er noe annet enn Google. ****) 

Hadde du spurt meg for fem år siden hadde jeg selvsagt vært enig med Opera i det problematisk med Microsofts bundlingstrategi. Kanskje på begynnelsen av året i fjor også. Men vi er nå i en situasjon hvor i alle fall noen av nettleser-konkurrentene faktisk lykkes godt med å konkurrere, selv med Microsofts "urettmessige" fortrinn (produktmessig hva søk angår har de ingen fortrinn). Jeg lurer på om ikke man i akkurat dette tilfelle burde la Microsoft holde på som de gjør, og faktisk håpe på at monopolistpraksisen deres vil være i stand til å gi oss et Google-alternativ.  Jeg tror ikke de greier det, men akkurat nå -- akkurat her og nå -- lurer jeg på om man burde avstå fra å ta fra dem det lille de har å kjempe kampen med.

Også dét er i vår interesse.

NOTER

*) I den vestlige verden. Firefox har ulike søkeleverandører avhengig av verdensdel. I Asia har Yahoo fått søkeruten, i Russland Yandex. Men det er verdt å merke seg at Firefox ikke balanserer dette av idealistiske hensyn. Kort sagt gis plassen til den som betaler best innenfor de ulike regionene.

**) Jeg tillegger ingen noen skumle hensikter med tanke på at det er sånn. Men det er helt prima at et program som er ett av symbolene på valgfrihet på nett, frarøver brukerne sine et slikt valg. Det er mulig det ligger noen kvalitetshensyn bak, men da snakker vi om noe som er nesten like tøvete: elitisme.

***) Tenk på det underliggende absurde ved SEO. Selv SEO er med å styrke Google i den forstand at SEO egentlig er GO (Google Optimization); grep man gjør for å lykkes i Google, gavner meg ikke alltid i Windows Live eller Yahoo Search. Ville du anbefalt fetteren din å bruke Windows Live, om du visste at nettstedet ditt hadde bedre synlighet et annet sted?

****) Og ved første oppstart er det så enkelt å bytte til en annen aktør at du sannsynligvis ikke husker at du byttet til Google, langt mindre hvordan.

Windows 7: Dra maksimerte vinduer

NERD ALERT!  Dette er for de spesielt interesserte.  Men jeg er blant dem, så jeg forbeholder meg retten til å skrive om det: Jeg skrev for noen dager siden om hva du kunne bruke Vindu-knappen til i Windows 7.  Nå viser det seg at noen lignende funksjoner kan gjøres med musa.  Dette liker jeg:

Har du et maksimert vindu på skjermen kan du likevel klikke på tittel-linjen og dra i vinduet.  Vinduet krymper da til en mindre størrelse som du kan flytte rundt på skjermen.  Det omvendte er også mulig: Om du flytter rundt på en lite vindu og drar det opp mot toppen av skjermen, vil vinduet maksimeres og fylle hele.  Om du drar vinduet mot venstre eller høyre, vil vinduet forankres til siden du drar det i mot og en passende størrelse for forankring velges.

For de av oss som jobber med flere programmer samtidig, er dette svært nyttige funksjoner.  Etter å ha brukt Windows 7 en ukes tid, gjentar jeg det jeg sa etter 24 timer: Tilsynelatende er Windows 7 en rask Vista, med fokus på virkelig nyttige endringer.  Windows 7 er enklere enn tidligere versjoner, synes jeg, og alle de som mener at Mac OS X er lysår foran Windows (jeg har vært blant dem), vil ha lengre mellom argumentene i månedene som kommer.

Det jeg ikke har fått prøvd, det er de nye funksjonene i Windows 7 for bruk av PC med prosjektor.  Dette kan høres banalt ut, men etter flere år i PowerPoint-helvetet, har det slått meg at den vanskeligste IT-utfordringen vi normalt står overfor, er å få en PC til å virke med en prosjektor.  (Blant annet fant jeg en ikke ubetydelig ironi at man i Google-selskapet YouTube, som er fremst i klassen i det de driver med, også hadde vanskeligheter med å få PC-ene til å virke med prosjektor da jeg var med på en besøk hos dem i vår: se avnittet med mellomtittelen "Selvfølgelighetene").

Dyrevernere: Fisk er sjøkattunger (sea kittens)

I følge Canada.com ønsker dyrevernsorganisasjonen PETA å få til en navneendring på fisk.  Deres forslag?  Sea kittens.  Sjøkattunger.

Et kort utdrag fra artikkelen:

"A lot of people don't realize that fish are capable of feeling fear and pain, that they develop relationships with each other, and even show affection by gently rubbing against one another," says Ashley Byrne, PETA's sea kitten campaign co-ordinator. "Knowing that the fish sticks in the school cafeteria are really made out of tortured sea kittens makes most kids want to lose their lunch."

På PETAs hjemmesider kan du lære mer om disse sjøkattungene, du kan lese fine historier om dem, sende brev til lederen av den amerikanske viltnemda, kjøpe t-skjorter med disse havets kosedyr, og ikke minst: Du kan lage din egen sjøkattunge.

Apropos torturerte sjøkattunger:

På lørdag tok jeg bildet til høyre.  Etter at jeg leste boka The Golden Compass, som inneholdt noen uforglemmelige scener med en snakkende, alkoholisert isbjørn, har jeg tenkt mye på hva snakkende, alkoholiserte isbjørner kunne like å ha i glasset.  Dette bildet var et forsøk på å gi meg selv svar. 

Isbjørner drikker selvsagt "polar beer".

Etter at jeg la det ut på Flickr har jeg mottatt en og annen dulgt hentydning om at bildet er "cruel and unusual".  Men det er jo først i dag at jeg innser at det jeg faktisk tok bildet av ikke var to meningsløse fisk, men av to døde sjøkattunger.

Se en større versjon av mine kryogenisk oppbevarte sjøkattunger her. 

Jeg tok også et et par andre bilder av sjøkattunger her og her.  Disse sjøkattungene er sprell levende den dag i dag.  Neste gang jeg ser dem skal jeg ta dem på fanget og klappe dem mens jeg ser på tv.  Slik man ofte gjør med kattunger.

Sjøkattunger... Sea kittens... Det hele minner meg om da pop-prinsessen Jessica Simpson i tv-serien Newlyweds (ja, jeg innrømmer jeg fulgte med på den) spør sin mann om tunfisk er kylling.  Nyt klippet under.  Det er bare 57 sekunder, og såpass kan du spandere for å få en god latter.

Jeg vurderer vel PETAs "sea kitten"-forslag til å være av noenlunde samme intelligensnivå som Jessica Simpons dype spørsmål om "the chicken of the sea".

Google legger ned

I Trondheim, om vi skal tro ryktene.  Fascinerende og utradisjonell begrunnelse: Vanligvis legger man ned når det ikke går bra, her legger man tilsynelatende ned fordi man ikke greier å bli mange nok folk.

Oppdatering 15.1.2009: Da er det bekreftet.  Her omtales nedleggelsen som et konsolideringstiltak, og alle vil få tilbud om å beholde jobben men på annet arbeidssted.

Godbiter i Windows 7-grensesnittet

Etter 24 timer med Windows 7 har jeg funnet noen finesser som gjør brukeropplevelsen tipp topp i forhold til tidligere versjoner av Windows.  På noen punkter t.o.m. smartere enn Mac OS X.

Nå er det mulig at disse funksjonene finnes i Windows Vista også.  Den versjonen av Vista jeg har heter Vista Home Basic, og ettersom jeg har forstått er den en litt “skamfert” versjon i forhold til dyrere versjoner av Vista.  Så om disse funksjonene finnes i andre Vista-versjoner kan dere le av meg og skrive hånende kommentarer i kommentarfeltet under her.  Hvis ikke: Her kommer mine favoritter.

Windows-tasten + piltastene

Ta f.eks. Windows-tasten.  Du vet, den tasten du aldri bruker mellom CTRL og ALT-tastene.  Du har muligens prøvd tastekombinasjonen Vindu+M før.  Den funksjonen minimerer alle vindu til oppgavelinjen og gir deg Skrivebordet direkte.  I Windows 7 oppdaget jeg ved en tilfeldighet at du også har fått Vindu+PILTASTENE. 

Disse kombinasjonene med pil opp, høyre, ned og venstre får vinduet du jobber i til å hhv maksimeres, gjøres mindre og justert mot høyrekanten av skjermen, litt større og sentrert eller mindre og justert mot venstre.  En svært fiffig funksjon når du ofte bytter mellom programmer, og kanskje er avhengig av å kjapt se innholdet fra et av programmene som ligger bak det du jobber i for øyeblikket.

Vindu+Pil Opp	Vindu+Pil Ned
Vindu+Pil Venstre	Vindu+Pil Høyre

Fiffig er et pussig ord, men jeg synes det er veldig dekkende for følelsen jeg har for denne funksjonen.  Den er liten og uendelig mer nyttig enn du vil tro før du har prøvd den.

Windows-tasten + TAB

En annen nyttig Windows-tast-kombinasjon, er Vindu+TAB.  ALT+TAB er den gamle klassikeren som lar deg bla gjennom vindu.  Vindu+TAB ligner litt på Mac OS X sin Exposé på den måten at alle vinduer krymper og samler seg i pen orden, og du ser “live” miniatyrversjoner av vinduene. 

Du kan klikke på det du vil åpne, eller fortsette å holde Vindu-tasten nede mens du gjentar klikkene på TAB.  Da blar du gjennom listen, slik du kjenner fra ALT+TAB.  En bra funksjon og et fremskritt (synes jeg) i forhold til Exposé, som strengt tatt kan være forvirrende. 

Merk deg at Skrivebordet faktisk er ett av vinduene du kan velge.

Oppdatering: Etter at jeg skrev denne posten, oppdaget jeg en bloggpost på MSDN med flere titalls Windows 7-tips i tillegg til disse.  Inkludert her er noen svært nyttige for å svitsje mellom skjerm og prosjektor, samt mine favoritter Vindu+H (fjern alle andre vinduer enn det du jobber i nå) og å holde CTRL nede mens du klikker på et programikon i oppgavelinjen (hurtig blaing mellom et programs vinduer).

Ny oppgavelinje og Start-meny, mer ryddighet

Oppgavelinjen er flunkende ny.  Og større.  Tidligere har du vært vant til å se programmer du kjører som brede knapper på oppgavelinjen, med et lite programikon og tekst (vindustittelen).  Nå er teksten borte, og knappene er blitt helt kvadratiske.  Til gjengjeld er ikonet større.  Dette gir plass til flere programmer på oppgavelinjen samtidig.

På sett og vis er oppgavelinjen nå mer lik Mac OS X’ Dock.  Men førsteinntrykket mitt er at denne er bedre løst.  Det beste med den nye oppgavelinjen er igjen de små endringene. 

Det ene er en funksjon jeg har savnet siden Windows 95: Muligheten til å flytte knappen for et kjørende program til et annet sted på oppgavelinjen.  Jeg antar dette er ekstremt nerdete av meg, men jeg pleier å starte programmer i en viss rekkefølge for å få knappene på bestemte steder i oppgavelinjen.  Men nå kan du flytte ikonene frem og tilbake på oppgavelinjen etterpå og få den rekkefølgen du vil.

Dette er vel funksjonen som gjør meg og tre andre i verden glad.  Langt nyttigere for flere vil jeg tro funksjonen for å velge mellom enkeltvinduer i et program er. Ja, for nå er det ikke lenger slik at hvert enkeltvindu får en egen knapp på oppgavelinjen (i Vista samles vinduene under en knapp når det blir for mange vinduer på oppgavelinjen).  Hver knapp representerer nå programmet, og du må klikke knappen for å velge blant enkeltvinduene.  Imidlertid er det slik at det du får opp er grafiske, live-representasjoner av vinduene med innhold.  Det gjør det enkelt å velge blant vinduene.

Desto bedre: Lar du musepekeren hvile over ett av minivinduene, blir alle andre vinduer på skjermen usynlige, og bare vinduet du peker på er synlig.  I full størrelse.  Igjen: Veldig fiffig.

Start-menyen (om det fremdeles er det den heter) er også forbedret litt.  Den er ikke betydelig annerledes enn den i Vista, men den har en forbedring jeg liker.  Om du holder musepeker over ett av programmene på startmenyen, åpner den en liten ekstrameny som viser dokumenter du nylig har hatt åpent i det programmet.  Tilsvarende: Holder du muspekeren over Internet Explorer-ikonet, kommer en meny med siste besøkte nettsider.

Det der er også en praktisk forbedring.  I det store og hele er det så langt jeg kan se mange slike små men praktiske forbedringer i Windows 7.

Windows Live Writer

Det siste er strengt tatt ikke en del av Windows 7, men er en del av Windows Live Essentials.  Dette er en gratis tilleggspakke du laster ned fra nettet som inneholder Mailprogram, Messenger, Movie Maker og annet som har vært en del av Windows tidligere. 

Jeg bruker ikke spesielt mange av disse programmene, men Windows Live Writer er fin.  Dette er rett og slett et program for å skrive bloggposter.  Nå finnes det drøssevis av slike fra før av, men jeg har i grunnen bare prøvd en del av dem som finnes for Mac.  Jeg har aldri likt dem noe særlig.  Men den her synes jeg faktisk er god.

Jeg tastet inn URL-en til denne bloggen (www.oter.net) og programmet skjønte selv at dette var en Typepad-blog.  Den ba om brukernavn og passord, og lastet ned noen greier.  Der har jeg plutselig oppe et enkelt tekstbehandlingsprogram for bloggposting.  Det som gjør programmet spesielt er derimot at preview-funksjonen har lastet ned bloggtemplatene mine og lar meg se posten nøyaktig som den vil se ut på bloggen min.  Dette er en funksjon som selv ikke Typepad har selv, så det i seg selv er en kraftig forbedring.

Nå vet ikke jeg om dette er et program jeg kommer til å bruke mye, men en helt presis preview-funksjon er noe jeg har savnet.  Så jeg skal i alle fall gi Live Writer en sjanse.

Nerd alert: Windows Live Writer produserer forresten mye bedre HTML-kode enn WYSIWYG-komponenten i Typepad, så må du av en eller annen grunn redigere teksten i kildekodefeltet, er koden her mye mer lettlest og lettredigert enn tilsvarende hos Typepad selv.

De andre tingene

Ellers har jeg vel tidligere sagt at det jeg egentlig er interessert i, er hvordan Microsoft kobler programmene sine med Facebook og egne nett-tjenester (typisk Windows Live).  Jeg har ikke kommet så langt at jeg har fått undersøkt det ennå, men kommer sikkert tilbake med en rapport når jeg har gjort det.

Let me ruin your childhood: en oppfordring om å sjekke RSSMeme

Jeg tror jeg har nevnt denne tjenesten før.  Men jeg anbefaler RSSMeme på det varmeste.  Denne tjenesten samler opp brukeres delte elementer fra RSS-feedene de abonnerer på i Google Reader.  Deretter aggregeres de slik at vi får en slags hitliste for mest delte elementer i Google Reader til et gitt tidspunkt.

Det jeg liker med RSSMeme er at jeg her snubler over ting jeg virkelig er interessert i (typen av mennesker som bruker tjenesten har mange av de samme interessene som meg: nye medier, sosiale medier, internett-teknologi, osv).  Men det aller beste er likevel at det her dukker opp ting jeg verken visste jeg ville vært interessert i eller lest ellers *).  Som denne, dagens RSSMeme-høydepunkt for meg. 

Bare en tittel: Your Childhood: Let me ruin it.  Og en lenke til dette helt absurde bildet. Klikk for å se det i stor størrelse, uten ser du ikke hvorfor det er morsomt **). 

Ja, jeg innrømmer det: Dette er humor jeg ler av til jeg omtrent gråter. Det kan enten bety at jeg er barnslig eller at jeg er blitt voksen ***).

NOTER

*) Jeg abonnerer på en RSS-feed av RSSMeme.  Det er den enkleste måten å følge med på.  Default-feeden er alt for støyende etter min smak.  Men du kan selv sette grensen for hvor mange delinger et element må ha før du vil ha det med i feeden, og hvor lang tid tilbake du ønsker den skal sjekke.  Jeg mener selv jeg har funnet passende nivå mellom signal og støy, så er du interessert: Dette er min skreddersydde RSSMeme-feed.

**) Det skal sies at hadde jeg sett bildet som fotografen avbildet her prøver å ta, så hadde sannsynligvis ikke bildet vært morsomt i det hele tatt.  Men kombinasjonen av elementer her, og den paparazzi/surveillance-aktige vinkelen, gjør susen i mitt hode.

***) Eller kanskje en kombinasjon: Jeg har ved mer enn en anleding innrømmet i denne bloggen at jeg er over gjennomsnittet glad i superhelter.  Siden jeg nå er voksen kan jeg imidlertid tillate meg selv å ikke ta dem alvorlig, og det hjelper når noen (etter all sannsynlighet) nerder prøver å leke litt med de gamle mytene om hva forholdet mellom Batman og Robin egentlige er.

Windows 7 in da house

Da har jeg fått lastet ned, installert og registrert Windows 7 på en gammel PC. Jeg skriver dette fra en fersk Windows 7-installasjon nå.

Førsteinntrykket mitt er av selve installasjonsprosessen. Den kan best beskrives med ett enkelt ord: Strøkent.

Jeg begynte installasjonen 18:00 og var ferdig 18:25. Jeg installerte det hele på en nå gammel Acer Travelmate 4670 med et integrert Intel/ATI skjermkort med usle 16 MB minne. Da Windows 7 bootet hadde jeg 1024x768 oppløsning i stedet for 1280x800, og det var ingen mulighet til å velge den rette oppløsningen. Bare mindre oppløsninger. Jeg begynte å lete på nettet etter drivere, men før jeg hadde funnet dem hadde Windows 7 selv lastet ned og installert oppdaterte drivere.

Windows 7 foreslo deretter at jeg skulle installere antivirus-software. AVG var ett av alternativene. Det skal sies at dette var den mest kompliserte delen av installasjonen, og det er ene og alene AVGs skyld. De gjør sitt beste for å skjule gratisutgaven og selv når du har funnet den må du velge å *ikke* laste ned betalutgaven flere ganger før du er i mål.

Men jeg kan ikke klage: På 55 minutter har jeg installert Windows 7, fått inn sikkerhetssoftware, tatt min første skjermdump med et for meg nytt program i Windows -- Snipping Tool -- som slår gamle PrtScr ned i støvlene *og* jeg har skrevet min første bloggpost.

Det hele var altså uvanlig raskt og smertefritt. Den enkleste Windows-installasjonen jeg noensinne har gjort: Alt jeg behøvde å svare på underveis var at jeg ønsket Norsk valuta o.l.

På overflaten ligner Windows 7 på Vista, bortsett fra at oppgavelinjen har fått en overhaling. Ellers har jeg ikke noe nyttig å melde ennå. Regn med å høre mer om dette når jeg har fått testet de tingene som *egentlig* interesserer meg.

PS! De siste dagene har jeg vært litt opptatt av gullfisk.  Se mine tre forskjellige gullfiskbilder her, her og her (sistnevnte er min personlige favoritt men trolig dyrevernernes motsatte).  Derfor var det litt morsomt at en gullfisk er på standard-skrivebordsbakgrunnen i Windows 7.

Windows 7 tilgjengelig NÅ

I går var det umulig å komme igjennom, men nå er nedlastingen av Windows 7 beta tilgjengelig HER.  Jeg har en nedlasting i gang selv og har fått tildelt produktnøkkel.  Microsoft skal dele ut hele 2,5 millioner produktnøkler, men med den pågangen som var i går er det vel grunn til å rappe seg om man vil ha en.

OBS! Jeg prøvde å laste ned via en Mac først.  Det bør ikke du gjøre.  Nedlastingen krever en Java- og/eller ActiveX-basert download manager. 

Så jeg anbefaler faktisk at du gjør nedlastingen på en Windows PC og at du bruker Internet Explorer. 

Nedlastingen skjer fra Akamais content delivery network, og det er derfor Akamais download manager som brukes for å gjøre nedlastingen.  Fordelen med å bruke en slik manager er at om nedlastingen skulle bli avbrutt, kan du ta den opp igjen ved et senere tidspunkt.  Du har altså ikke misbrukt en sjanse om noe går galt.

Av andre nyttige ting å vite: Du trenger også en Windows Live-pålogging.  Det har du f.eks. om du har en Hotmail-adresse eller du bruker MSN Messenger.  Vær også forberedt på å verifisere deg via epost om du ikke allerede har gjort det.

Når du kommer så langt at du får en knapp å trykke på for å laste ned Windows 7, får du også tildelt serienummeret.  Det får du bare tildelt denne ene gangen, så skriv det ut eller kopier det og send i en epost til deg selv eller oppbevar det på en annen måte.

Det høres byråkratisk ut det hele, men det var fort gjort. 

Merk deg for øvrig at det du laster ned er et ISO-image, dvs en fil som må brennes over til DVD.  Du trenger derfor en DVD-brenner, og ikke minst software som kan brenne ISO-filer.  Om du ikke har et slikt program fra før, foreslår Microsoft at du søker opp og laster ned ISOBuster eller Active ISO Burner.  Microsofts installasjons-instruksjoner finnes her.

Nå kan du sikkert spørre om hvorfor jeg er så opptatt av dette.  Vel, i tillegg til at Windows 7 i teorien høres ut som en forbedring i forhold til Vista, har 7-ern tilsynelatende funksjonalitet som går direkte på maktforhold i min bransje.  Det jeg er mest nysgjerrig på å finne ut av er hvordan de denne gangen bruker operativsystemet til å binde Windows Live-tjenestene sammen med Facebook.