Jo Christian Oterhals (oterbloggen)

...men Gossip Girl har nesten skjønt det...

Den gjennomført skrullete ungdomssåpeserien "Gossip Girl" er ute på DVD (sesong 1) og er selvsagt havnet i husets DVD-samling.  Bortsett fra (eller kanskje på grunn av) at serien er velskrevet og proppfull av samtaler, oppkonstruerte problemstillinger og replikkvekslinger verden ikke har sett maken til siden hhv Beverly Hills 90210 (problemstillingene) og de første sesongene av West Wing (replikkvekslingene), er den både velskrevet, underholdende og ikke så rent lite vanedannende.  Også for meg som er mann og rent statistisk sett nærmer meg halvkjørt løp. *)

Men det er et poeng med alt dette: I likhet med Tropic Thunder og Hancock, som mine to forrige bloggposter handler om, inneholder også Gossip Girl-DVD-en digitalt bonusinnhold.  I motsetning til de to første er GG-innholdet *ikke* videoinnhold, men derimot en lydbok.  Jeg skulle selvsagt ønsket meg iPod-encodede versjoner av episodene (eller noe som lot seg konvertere til iPod-format), men en lydbok er slett ingen dårlig erstatning -- spesielt denne som er lest av en av mine favorittskuespillerinner, Christina Ricci.

Rent bortsett fra at det digitale bonusinnholdet altså var en lydbok og ikke tv-episodene i seg selv, var brukervennligheten i toppklasse hos Gossip Girl: Lydboken er ganske enkelt en lydfil i helt vanlig MP3-format, som man finner ved å stappe en av DVD-ene inn i PC-en.  Filen kopieres ganske enkelt med Windows Utforsker e.l. over til harddisken, og den kan avspilles i så godt som ethvert lydavspillingsprogram man kan tenke seg.

Ikke noen serienumre.  Ikke noe DRM.  Ingen sperrer.  Bare en lydbok i et format som lar seg kopiere og spille på alt fra iPod-er, Zune-er, Windows Media-baserte MP3-spillere til Playstation og nyere stereoanlegg og bilstereoer.  Om Warner på DVD-utgaven av sesong 2 i samme ånd slår til med DRM-fri video i iPod/iPhone-kompatibelt MP4-format, har de en vinner på hendene.  Jeg tror ikke det vil skje, men man kan alltids håpe.

NOTE

*) Høydepunktet er figuren Chuck Bass (den sittende fyren med slips på bildet), en tenåring så rik, så livstrett, så følelsesmessig avstumpet, så ondskapsfull og så overfladisk at han får enkelte av Bret Easton Ellis sine Less than Zero-karakterer til å fremstå som amatører.  Men det rare er at vi bare må like denne fæle fyren.  Sånn sett er Chuck seriens svar på The Wire's Omar, i den forstand at Chuck på samme måte som Omar berger en haug med litt for lange og litt for pratsomme episoder med sin nesten overnaturlige, reptilaktige fokus på egne mål.

De vil de vil men får det ikke til (filmbransjen, altså)

For en ukes tid siden skrev jeg om erfaringene mine ved å prøve å få ut den digitale iPod-versjonen som kom med Blu-Ray-utgaven av filmen Tropic Thunder.  Den opplevelsen var temmelig mislykket, og selv om jeg ikke mistenker filmbransjen for at de ønsker at The Pirate Bay skal vinne krigen om kundene, så hjelper de ikke sin egen sak med et så slett løsningsforslag.

Ved et innfall kjøpte jeg etterpå Will Smith-filmen Hancock.  Den viste seg også å komme med en digital bonusdisk med en digital versjon som kunne spilles på PC eller av alle ting Sony PSP (logisk nok, med tanke på at filmen utgis av Sony).  Alt jeg trengte å gjøre var å stikke inn DVD-ROM-en i PC-en og si at jeg aksepterte betingelsene (ikke noe serienummer eller noe sånt å skrive inn).

Så langt var prosessen alt det Tropic Thunder-prosessen ikke var: Enkel.  Men her stopper det også.  For etter at jeg hadde gjort dette, henger programmet seg opp i en evig loop hvor følgende beskjed reloades hvert andre sekund:

Tropic Thunder-fadesen var i det minste grei nok til å forklare hvorfor jeg ikke kunne få ned filmen, enn så bisarr den forklaringen var.  Men her henger det altså i en evig loop.

Vi er her igjen: Jeg har kjøpt en Blu-Ray med en digital kopi levert med, men det er umulig å konsumere den digitale filen på noen fornuftig måte.  Nå er ikke jeg Pinocchio, men med disse to erfaringene har jeg en viss forståelse for at han i det minste en periode følte oppholdet på Piratøya var morsommere enn å bo hjemme hos Gepetto.

Jeg kommer likevel til å fortsette å kjøpe disse underlige DVD-ene med "digital bonus disk" og skrive om hver eneste mislykkede erfaring her.  Og på samme måte: Snubler jeg over en hvor det lykkes, skal det selvsagt feires her -- behørig!

Tropic Thunder og The Pirate Bay

 
Martin Bekkelund har i dag en bloggpost hvor han forteller at han har laget en pirat-øyelapp med Jolly Roger-motiv.  Hensikten er at bloggere som støtter The Pirate Bay kan lime denne øyelappen på Twitter-avataren sin. 

Det er litt besynderlig når Martin skriver at han støtter The Pirate Bay men ikke støtter piratkopiering.  Når alt kommer til stykket er piratkopiering piratbuktas Raison d'être, og jeg tror du skal være relativt fantasifull for å fornekte den koblingen.  (Hvorvidt mennene bak The Pirate Bay er ansvarlig for piratkopieringen er en helt annen sak.  Og hva alt dette har med Tropic Thunder-bildet over å gjøre kommer jeg tilbake til senere i denne posten.)

Derimot synes jeg han dundrer til med fem gode punkter litt lenger ned i posten sin.  Ved å bære lappen, skriver han, viser du at...

• du er sterk motstander av, er hvordan musikk- og filmbransjen arrogant ignorerer et massivt ønske fra kundene om å få lov til å kjøpe digitalt innhold over nettet til mer levelige vilkår.
• du er sterk motstander av den mistenkeliggjøring som musikk- og filmbransjen viser overfor deg som kunde.
• du er sterk motstander av at musikk- og filmbransjen gjør det vanskelig å spille av lovlig anskaffet materiale.
• du er sterk motstander av at overivrige advokater undergraver rettssikkerheten og demokratiet.
• du ønsker å betale for deg når du skal kjøpe musikk og film.

Rent politisk tror jeg Martin gjør det vanskelig å målbære fem slike gode ønsker overfor film- og musikkbransjen, når han samtidig knytter dem opp mot støtte for The Pirate Bay.  Du vil aldri se mitt bilde med Jolly Roger-øyelapp, men det rent faktiske innholdet i punktene hans er det derimot vanskelig å ikke si seg enig i fra et konsument-ståsted.

Og her kommer Tropic Thunder inn i bildet:

Innimellom gjør bransjen fremstøt i seg selv som er ment å være forsøk på å imøtekomme noen av Martins punkter her.  Ett slikt fremstøt står DreamWorks for på Blu-Ray-utgivelsen av komedien Tropic Thunder.  Jeg snublet tilfeldigvis over denne utgaven på Play.com her om dagen, og bestilte den av ren nysgjerrighet.  Nysgjerrigheten min skyldtes at denne utgaven kom med levert med en egen digitalutgave også.  I praksis betydde det at du sammen med Blu-Ray-utgaven også fikk en versjon av filmen som kunne spilles på Mac, PC, iPod eller slike Windows Media-spillere.

I mitt hode virket dette som en konsumentvennlig og konstruktiv løsning på problemene knyttet til hvordan man skal ta med seg DVD-er på iPod-en og slike ting.  Så jeg bestilte filmen øyeblikkelig og gledet meg til å se hvordan dette var løst i praksis.  Da filmen ankom noen dager senere, led jeg meg først gjennom det som grunnleggende sett var en ikke spesielt morsom film (men av god teknisk kvalitet og tross alt med strålende og velfortjent Oscar-nominert spill av Robert Downey, jr.) før jeg gikk ned til Mac-en for å hente ut iPod-versjonen min.

Maskinen åpner DVD-ROM-en med filmen på uten å mukke, og det er innlysende hvor jeg skal klikke for å hente ut filmen.  iTunes-programmet starter, og jeg må logge inn i iTunes Music Store.  Der får jeg beskjed om at dette produktet bare er tilgjengelig i den engelske nettbutikken.  Jeg svitsjer over til den engelske, men da får jeg beskjed om at brukerkontoen min er knyttet til Norge.  Jeg må være bosatt i Storbritania for å få det jeg har kjøpt.

Det som ligger på disken er med andre ord ikke en ferdig encodet iPod-video-fil, men en lenke til et sted det kan lastes ned fra på iTunes Music Store med alle de begrensninger og sperrer som ligger der.  DreamWorks har altså gitt meg en fascinerende komplisert løsning på et i utgangspunktet enkelt problem.  Dermed er jeg nå i en situasjon hvor jeg har kjøpt en vare helt lovlig.  Som Blu-Ray er filmen regionkodet for Norge og leveres med norske tekster og det hele.  Men jeg kan altså bare nyte halve varen, så å si.  Jeg kan ikke se den på iPod-en neste gang jeg kjeder meg på et fly (for eksempel).

Om dette er like avsindig komplisert for PC-brukere vet jeg ikke, men det aner meg at det kan være utfordrende: Jeg har prøvd å åpne DVD-ROM-en på husets tre PC-er også (vanlig norsk kjernefamilie anno 2009: fire datamaskiner på fire personer i alderen 2 1/2 til 37), men ingen av PC-ene greier å åpne disken.

Det er i slike øyeblikk jeg tenker at filmbransjens hovedproblem i møte med en digital medievirkelighet, er en grunnleggende paranoia.  For selv når de prøver å være konsumentvennlige, som de tross alt prøvde å være i Tropic Thunder-tilfellet, er løsningen så avsindig at det er umulig for meg som konsument å motta varen.  Til sammenligning finner du akkurat nå flere titalls versjoner av Tropic Thunder på The Pirate Bay nå, alt fra full-HD-versjoner ned til iPod- og iPhone-formater, med lydspor på italiensk og engelsk, med arabiske såvel som svenske undertitler. 

Jeg sier ikke at bransjen ønsker at The Pirate Bay skal vinne.  Men lærer de ikke noe om konsument- og brukervennlighet derfra, vinner ikke bransjen: Jeg sitter i alle fall noe desillusjonert tilbake etter min Tropic Thunder-opplevelse.

PS! Bildet over er en lett manipulert utgave av vinduet som åpnes når jeg putter inn Tropic Thunder-DVD-ROM-en i Mac-en.  Det ser tilforlatelig enkelt ut sånn i utgangspunktet, men realitetene får altså prosessen nesten til å fremstå som en støtteerklæring til Pirate Bay i seg selv.  Der ligger årsaken til at jeg falt for fristelsen til å klistre Martins Jolly Roger-lapper på bildet :-)

Morgenstund ved Kaffebilen i Sentrum P-hus

Som sprell levende borger av en verden hvor folk definerer lykke ut fra evnen til konsum, var det ikke til å unngå at jeg kjente jeg ble glad da jeg i går formiddag kjørte ned i Sentrum P-hus (Ibsenhuset) i Oslo og så at denne kjøredoningen stod parkert ved inngangen til heisen.

Mitt forhold til parkeringshus bærer preg av at jeg ofte befinner meg i dem i halvstressede situasjoner: Det er ofte om morgenen.  Jeg skal gjerne kjapt videre et eller annet sted, jeg har garantert verken spist frokost eller drukket kaffe, og jeg har i alle fall ikke tid til å stå ti minutter i kø på Kaffebrenneriet eller Stockfleth's for å få en kopp kaffe.

Derav gleden over å se denne bilen: Ikke bare var det en sjarmerende doning å se på, men den virket å være en køfri måte å få en relativt god kopp kaffe på.  Så jeg rotet gjennom lommene for å finne noen mynter, desperat etter å få forbruke (noe det viste seg jeg ikke hadde behøvd å bekymre meg for: Kaffebilen tar kort). 

Kortversjonen: Kaffen var ikke bare tilgjengelig men den var også god.  Så om du innimellom kombinerer Sentrum P-hus med et køpreget stresspreget besøk på en kaffebar rett etterpå, kan Kaffebilen enn så lenge der være et fint og relativt stressfritt alternativ (de står der i en prøveperiode nå for å sjekke interessen).

The corner of wrong

Som dere vet har jeg en fremdeles pågående fascinasjon for superhelter.  Den har jeg hatt siden jeg var liten gutt.  Men når jeg i voksen alder ser igjen noen av de historiene jeg leste som barn, så slår det meg vel at... vel... ikke alt vi leste før holder vann i dag.

Her følger tre eksempler på barneoppdragelse i superheltserier.  Sammenlign dette med fjorårets gullfilm "The Dark Knight" og det er lett å se at mye har skjedd, også i superheltenes verden.

At Batman har en mørk side, det har vel ingen noensinne tvilt på. Men at Pa Kent kunne få seg til å gjøre noe slikt! Med tanke på at han hadde en slik oppvekst, er det ikke rart at Clark vokste opp til å bli en pusling med alvorlige problemer i forhold til kvinner og store selvtillits-issues :-)