Jo Christian Oterhals (oterbloggen)

Toyz n the hood

Når du som meg lever i en verden som flyter over av leketøy og hvis eneste funksjon synes å være å havne under mine fotblader og ellers bli ignorert av sine rettmessige eiere, er det ikke til å unngå at man begynner å tenke på hvordan verden hadde vært hvis disse leketøyene hadde vært 1:1 og hadde vandret rundt i nabolaget -- like ignorert.

I mitt hode er det et for godt spørsmål til at det skal forbli ubesvart, så jeg har begynt å ta bilder av barnas leketøy i forskjellige situasjoner. Jeg tar først et snapshot av ett eller annet (og det skal være et snapshot: fort og gæli er stikkordet, slik som mange bilder i album er rundt omkring), og så -- i samme vinkel og samme lys -- et bilde av leketøyet. Senere klipper jeg det hele sammen i photoshop.

Her noen eksempler på "Toyz n the hood" -- flere eksempler finner du i dette Flickr-settet.

With snow gone, life slowly returns to my backyard

Where I live, we're still waiting for the leaves to return on the trees

Silent spring afternoons are perfect for testing new equipment, such as this Kärcher high pressure washer

Due to fluctuating currencies, there's lots of cheap meat to be had in Sweden these days. So we drove across the border today and stocked up for this summer's grill season.

Det er artig å ha et slikt prosjekt, fordi det nesten ikke krever tid og fordi det er lett å få ideer til nye kombinasjoner av leketøy og situasjoner.  Og så er det selvsagt en unnskyldning til å ha med kamera (og leker!) når man gjør helt hverdagslige ting.

Jeg drodler, gjør du?

Siden jeg begynte på skolen i 1979 har jeg vært en drodler.  Det gikk knapt en skoletime uten at jeg holdt fokus gjennom å drodle i margen på kladdebøkene mine.  Jeg har det sånn fremdeles, selv om jeg nok ikke er like manisk i dag.

Jeg har innimellom tenkt på om de jeg har møter med blir fornærmet over at jeg tilsynelatende sitter og leker meg i stedet for nennsomt notere hvert gullkorn de lar falle.  Men jeg har funnet ut at drodlingen pussig nok har høy nytteverdi i ettertid.  Så jeg har valgt å se bort fra eventuelle innvendinger: For når jeg en sjelden gang blar gjennom gamle notater, slår det meg ofte at det som der og da virket som meningsløse skriblerier, faktisk hadde et tema.  I ettertid sier det meg mye om hva jeg egentlig tenkte og følte der og da.  Ofte mer enn det jeg faktisk har notert.

Nå vil jeg ikke gå så langt som å påstå at underbevisstheten min på den måten prøver å si meg noe gjennom drodlingen, men den prøver kanskje forsiktig å antyde noe?

Her følger noen eksempler fra min forrige notatbok.

Skjelett - oktober 2008 (over)

Tegningen som innledet denne bloggposten kom til under et ledermøte tidlig i oktober.  Finanskrisen hadde vært "offisiell" og definitiv en månedstid, og nå var det hevet over enhver tvil at den ville få konsekvenser for alle -- også for vår egen bransje.  Følelsen var vel ikke helt som om døden gikk gjennom rommet, men i løpet av en diskusjon vi hadde rundt eventuelle tiltak tegnet jeg dette vandrende skjelettet.  I ettertid aner jeg en viss optimisme i tegningen likevel.  De lange armene og den lute holdningen indikerer i alle fall for meg at det er en utdødd art som vandrer her.

Farlig pattedyr på snegle - april 2009

På et mobilseminar i Schibsted-regi rett før påske gikk diskusjonen mye på hvordan vi sikrer innovasjon i en tid hvor vi kjører med stramme tøyler.  Jeg tror denne tegningen oppsummerer følelsen at der vi innenfor nye medier har fått lov til å være et "hemmelig" våpen i form av et nytt, raskt og uvanlig pattedyr, så må pattedyret nå av helt forståelige årsaker finne seg i å sitte på ryggen av noe som helt naturlig går mye saktere.

Gammel baby - februar 2009

Ledergruppene i Aftonbladet Nya Medier og VG Multimedia har med ujevne mellomrom møttes for å utveksle erfaringer.  Da vi igjen møttes i februar følte jeg at mye mer hadde skjedd det siste året enn på mange av det foregående.  Som organisasjoner har vi lenge følt oss som litt rebelske barn i forhold til moder-organisasjonene. Men plutselig slo det meg at om vi fremdeles er babyer, så er vi uvanlig gamle babyer.

"Four horsemen of the apocalypse" - april 2009

Da jeg kom til London i påsken trodde jeg at de apokalyptiske tankene jeg gikk med der startet i krypten i St. Paul's Cathedral (se eget innlegg om det).  Nå i ettertid ser jeg at jeg satt og tegnet "the four horsemen of the apocalypse" allerede uken i forveien.  Så apokalypsetenkningen hadde begynt å sette seg allerede der.  "The four horsemen" er et engelsk begrep for åpenbaringens pest, sult, krig og død.  Det jeg har prøvd å gjøre her tror jeg først og fremst er en morsomhet for å glede meg selv: Å visualisere ordet "horseman" på en langt hyggeligere måte enn "pale rider" og alle de greiene der.

Uforberedt - januar 2009

Denne kom til første dag på jobb etter jul.  For meg hadde dette vært en jul utenom det vanlige, hvor jeg fikk nakke- og skulderproblemer før jul og toppet det hele med mer vanlige greier (omgangssyke og influensa).  Resultatet var at jeg var syk hele jula gjennom, og var ikke begynt å bli OK igjen før jeg kom tilbake på jobb.  Men etter en 8-10 dager hvor du har vært helt av, virker dag 1 overveldende.  Jeg tror denne tegningen uttrykker følelsen.

IT-strategi - desember 2008

Engel eller playboy?  Det er strategivalg.  Ingen av delene faller naturlig for meg.  Men det er et alt eller ingenting-valg på sett og vis, og det var slike ting vi snakket om i en møteserie om IT-strategi senhøsten i fjor.  Jeg har åpenbart valgt å visualisere dilemmaet på denne måten.

Kaptein Haddock, gammel dame og Tintins rakett - mai 2008

Noen valg er ugjenkallelige.  Som å sette seg i en rakett.  Hva gamle dager og en kaptein Haddock-lignende figur har med saken å gjør, er ikke godt å si.  Alt jeg kan si er at denne tegningen er kommet til i løpet av et møte om forhandlingene om fotballrettigheter, som på dette tidspunktet akkurat hadde begynt.

 

Kanin, mus og krokodille - oktober 2008

Om en mus går god for krokodillen, skal kaninen da stole på musa eller anta at krokodillen ikke har spist musa fordi den er for liten?  Hva dette dilemmaet har med møtet jeg var i å gjøre (et møte om Vektklubb), har jeg ingen teori om.

Dette var nå uansett bare ment som et innblikk i notatene mine.  Jeg har stor nytte av notatene jeg tar, men det er nå engang slik at de er morsommere å lese etterpå når de er krydret med små krokodiller, skjeletter og raketter.

Digg ditcher Microsoft og begynner med annonsesalg in-house

Da jeg var med på New Media Networks tur til San Francisco i april/mai i fjor, besøkte vi mange selskaper. Men det var bare noen få som kom til oss.  Digg var blant disse.  To personer derfra kom til hotellet vi bodde på og fortalte litt av hva de drev om.

Da noen av oss møttes til middag senere på kvelden, ble vi med Digg som utgangspunkt sittende og prate om hvor enkelt mange av bedriftene vi hadde møtt forholdt seg til det å bygge opp en business: Alt som var non-core leide de inn som tjenester. Manglet du en sekretær? Lei en.  Manglet du en regnskapsfører? For Guds skyld, lei en. Manglet du en teknologi?  Lei den.  Manglet du lagringssystemer?  Lei dem av Amazon.  Osv.  Det de drev med var stort sett programmering og litt markedsføring.  Alt annet var non-core.

I Diggs tilfelle var også annonsesalg regnet som non-core på det tidspunktet.  De hadde mer enn nok med teknologi og det å bygge trafikk, så de hadde overlatt den jobben til Microsoft.  Men de var temmelig eksplisitte på at når tiden var riktig, da skulle de ta jobben selv.

Nå er åpenbart den tiden kommet, og det til alt overmål ett år før planen.  

Personlig tror jeg dette er et svært smart trekk.  Har man kapasitet til det, bør annonsesalg tas inhouse. Det følgende sier jeg ikke bare fordi jeg ikke selv driver et annonsenettverk, men tradisjonelle annonsenettverk for display ads yter ekstremt dårlig fra et utgiversynspunkt.  En artikkel hos Mediapost i påsken hevder at for USAs Topp 20 nettsteder, tjener man 74,7x bedre per sidevisning på å selge annonsene selv.  

Da sier det seg selv at inhouse-salg er en bedre og mer langsiktig løsning for nærmest hvemsomhelst av en viss størrelse.  Det er kult å se at Digg nå er nådd en fase av livsløpet sitt at forretningsdelen av virksomheten deres er blitt core business.

#amazonfail? Kanskje. Men #bordersfail er det i alle fall

Jeg har sett mye om #amazonfail på Twitter de siste dagene (kontroversene rundt det faktum at Amazon tilsynelatende fjernet rankingen av bøker med homofil og lesbisk tematikk).  Denne posten kommer ikke til å handle om Amazons feilgrep der, men om nok en London-opplevelse i påska som beviser at det i det lange løp kanskje er verre å feile på andre områder når en sysler med boksalg...

For noen dager siden skrev jeg litt her om noen tanker jeg gjorde meg under og etter et besøk i St. Paul-katedralen, om apokalyptiske tider for avisene.  Har du ikke lest den posten, klikk her for å lese den; da får du bakgrunnen som skal til for å forstå resten av denne. 

Om kvelden etter St. Paul-besøket mitt hadde jeg planer om å sette meg ned på en pub for å lese meg litt opp om noen av de personene jeg hadde "møtt" i krypten.  På vei til puben stakk jeg derfor innom en stor bokhandel i Border's-kjeden.  Gravskriftet til Lord Thomson av Fleet i særdeleshet var så besynderlig og hadde gjort slikt inntrykk på meg, at jeg hadde lyst å finne ut om det fantes noen biografier om ham.  Tilsvarende hadde jeg også lyst å lese mer om Christopher Wren og William Blake, to av Lord Thomsons med-beærede i St. Paul's krypt.

Nå skal det sies at jeg sjelden oppsøker bokhandler lenger.  Jeg kjøper det meste på nettet.  Men jeg liker å gå i bokhandler som Border's når jeg kan.  Den jeg oppsøkte her strakk seg over fem etasjer, og er av en størrelse som gir inntrykk av at den burde inneholde alt.  Når en bokhandel gir meg den følelsen, fremstår den som betydelig mer relevant enn de gavebutikkene bokhandler er blitt redusert til i norske kjøpesentre.  Men størrelsen på bokhandler som Border's kan ofte være en ulempe også.  Biografiseksjonene er gigantiske og for meg organisert på ubegripelige måter.  Bøkene står gjerne alfabetisk etter forfatterens etternavn, noe som strengt tatt er helt underordnet hvem bøkene faktisk handler om; eventuelt er bøkene sortert etter titlene, noe som stort sett også gir lite nyttig informasjon (det er f.eks. ikke mye i tittelen "Is that it?" som tyder på at boken handler om Bob Geldof).  Akkurat slik var det her på Border's, så jeg endte som jeg pleier i slike tilfeller med å stå i kø foran informasjonsskranken.  

Mannen bak disken gjorde noen halvhjertede forsøk på å søke i datamaskinen sin, men meddelte snart at han ikke trodde de hadde noe av det jeg var ute etter.  Muligens kunne de ha en bok om Wrens bygninger i arkitekturavdelingen, men det måtte jeg i tilfelle spørre om der.  Jeg takket for hjelpen, men ble stående og ergre meg litt over et datasystem som gjorde at informasjonsdesken ikke hadde full oversikt. 

Det at jeg ble stående medførte at jeg overhørte samtalen neste kunde hadde med informasjonsassistenten.  Denne kunden visste nøyaktig hva hun ville ha -- tittel på biografien såvel som navnet på forfatteren.  Dette gjorde åpenbart jobben enkel for butikkmedarbeideren, for han kunne raskt konstatere at han ikke hadde den inne.

"Kan du skaffe den for meg?" spurte kunden.

"Strengt tatt kan jeg det," svarte mannen.  "Men gå heller på Amazon når du kommer hjem.  Da har du boka på døra i morgen."

Det var da jeg bestemte meg for å forlate bokhandelen.  Når ikke en gang bokhandelen selv ønsker å utføre den service de tross alt kan utføre og er der for å utføre, men henviser kundene til sin presumptivt største konkurrent, syntes jeg heller ikke det var noen grunn for noen å være kunde der.  

Så jeg forlot Border's, gikk på pub og leste meg opp om Wren, Lord Thomson og Blake på mobilen.  Det viste seg altså at Border's når alt kom til stykket var irrelevant for mitt ønske om å lære mer om disse personene.  

Men det absurde er at det var butikken selv som sørget for å innprente det i meg.

PS! Amazon.co.uk hadde forresten alt jeg ønsket meg.  En relativt ny Christopher Wren-biografi, bruktformidling av Lord Thomsons selvbiografi og en bok med reproduksjoner av Blakes originalutgivelser.  Jeg kjøpte alle tre.  Jeg gleder meg spesielt til Lord Thomsons selvbiografi.  Det aner meg at den kan bli en studie i selvhøytidelighet, både med tanke på teksten på hans minneplakett og med tanke på at mannens andre bokutgivelse er en om sine forfedre hvis tittel inneholder hans eget navn...

Tro det eller ei, men slik blogger jeg

Weapons of choice: Moleskine toppbundet skrivebok og Impega Roller penn

Jeg har jobbet med nett i 11 år nå, og i brorparten av disse årene har tastaturet vært hovedverktøyet mitt. Men når jeg skriver -- også når jeg blogger -- er jeg forbløffende analog. I alle fall i egne øyne.

På bildet over ser dere utkastet til forrige bloggpost (apokalypse-posten).  Jeg bruker Impega Roller-penner, en type penner vi har i VG.  Hva de koster vet jeg ikke.  Det er sannsynligvis ikke mye, men de er helt fabelaktige å skrive med.  De glir lett og uten motstand over arket, og blekket flyter lett og pent.  Det er ingen andre penner jeg liker like godt som denne.

De siste årene har jeg som regel bare skrevet i Moleskine-bøker.  Før jeg ble introdusert for Moleskine-bøkene, hadde jeg brukt VGs notatblokker.  Men de la jeg bare fra meg over alt og jeg greide aldri å ta vare på et notat.  Løsningen for meg ble å kjøpe notatbøker som var så dyre at jeg ikke syns jeg kan miste dem.  Når jeg tar jobbnotater bruker jeg linjerte Moleskine-bøker som er bundet i ryggen.  Men når jeg skriver for meg selv -- som når jeg blogger -- har jeg begynt å bruke toppbundne Moleskine-bøker.

Det høres kanskje merkelig ut, men toppbundne Moleskine-bøker gir en helt annen skriveopplevelse enn ryggbundne.  Det er blant annet mye lettere å skrive liggende (jeg leser mye på senga og har begynt å tenke at pocketbøker burde bli innbundet slik).  Derimot gjør dette at de ikke egner seg til å skrive på begge sidene av arket, så sånn sett er de halvparten så effektive som de ryggbundne.  Men de er altså bedre for å skrive langt og avslappet. 

Det litt lavere skrivetempoet gjør at jeg synes jeg tenker bedre (andre får vurdere om de synes det er tilfelle).  Jeg har utviklet et lite system for meg som gjør at jeg kan skrive lineært og samtidig få inn endringer tidligere i teksten (jeg kaller systemet "innstikk").  Dette gjør at jeg kan "redigere" kladden mens jeg skriver, og ender med et stykke tekst jeg kan skrive rimelig rett inn.  Jeg vil tro at dette fremstår som relativt gammeldags, men jeg synes selv det er betydelig mer effektivt enn å skrive på PC. 

Er det noen andre av dere som foretrekker pennen?

PS! LiveScribe har fått nye 10 millioner investor-dollar for å videreutvikle sin elektroniske penn.  Jeg avventer litt skeptisk og litt spent.