Pål Bråtelund stilte i går et enkelt lite spørsmål på Twitter:
Norske redaktører: following 31,7% vs. followers 68,2%. Er dere her for å kringkaste eller for å lytte, nå som festtalene snart forstummer?
Nå er ikke jeg redaktør, så gjør jeg meg selv vanskelig et øyeblikk behøver jeg vel ikke føle meg truffet av Påls tweet i den forstand. Men når alt kommer til stykket er jeg nettopp av den typen som sikkert bare har fulgt en brøkdel av dem som følger meg.
Jeg vet ikke om Twitter kan beskrives som et nettsamfunn,
til tross for at følgesvenn-funksjonen kanskje kan beskrives som en
slags venneliste og tjenesten som helhet utelukkende er en slags
foredling av Facebooks statusfelt. Men om Twitter er et nettsamfunn, så kan man spørre seg på hvor forpliktende dette følgesvenn-begrepet egentlig er. For ulike nettsamfunn er virkelig forskjellige i forhold til nettopp dette med
vennskap.
De fordeler seg tilsynelatende langs en skala for
gjengjeldelsesforpliktelse.
Facebook. Svært forpliktende. Den tjenesten er nesten uutholdelig
klein i den forstand at det ligger nærmest et sosialt stigma i å ikke
akseptere en venneforespørsel. Facebook er muligens den mest intime
tjenesten jeg bruker på denne måten, og jeg må kjempe med meg selv for
ikke å være vennlig og akseptere slike forespørseler -- selv i
tilfeller hvor jeg nesten ikke husker personen som kommer med
forespørselen.
Nettby. Middels forpliktende. At jeg oppfatter det slik kan kanskje
ha noe med alder å gjøre. Her er brukerne anonyme i langt større grad,
og jeg føler ikke den samme forpliktelsen til å bli venn tilbake.
Flickr. Lite forpliktende. Denne tjenesten er spesiell, fordi selv
om den opererer med et kontaktbegrep, så er Flickr helt
eksplisitt på at det at noen legger deg til som kontakt ikke innebærer
noen som helst forpliktelse til å gjengjelde. Her blir man gjerne kontakt med noen fordi man liker vedkommendes bilder og vil følge med på når han legger ut nye, uten at den fulgte behøver å følge mine stakkarslige foto-forsøk tilbake.
Påls Tweet indikerer at han i alle fall ikke oppfatter Twitter til å være på Flickr-enden av skalaen, men snarere til å være et sted fra "middels" til "svært" hva gjengjeldelsesplikt angår. Selv har jeg vært usikker på hvordan akkurat dette forholder seg på Twitter. Fenomenet er såpass nytt og så lite i Norge, at kanskje ingen av oss helt har greid å definere nivået.
Men for meg har ubalansen mellom antall jeg følger og som følger meg vært helt bevisst. For øyeblikket er det ca. 285 som følger meg. Det er jeg takknemlig for (men samtidig kanskje litt uforstående til, i den forstand at jeg sjelden kommer på noe fornuftig å twittre om). Men selv blant de noen og femti jeg har fulgt til nå har det stort sett handlet enten om filmer, småprat om hvitsaus (en diskusjon jeg riktignok engasjerte meg i), ensomme kamper for fremtidens journalistikk, osv. Signal til støy-ratioen er med andre ord liten nok som den er, om jeg ikke også skulle utøve fullstendig resiprositet overfor alle som følger meg.
Likevel: Med tanke på det Pål faktisk skrev, så er det vel slik at jeg aldri har vært god på festtaler. Dermed tok jeg i ettermiddag et krafttak og trykket follow på alle som følger meg (med unntak for firmaer). Det gjenstår nå å se hvorvidt støyratioen blir uutholdelig, og hvorvidt nivået jeg har lagt meg på langs skalaen for gjengjeldelsesforpliktelse er på nivå med hva sosial konsensus ender på for Twitter i tiden fremover.
