Hvor er Twitter på skalaen for gjengjeldelsesforpliktelse?

Pål Bråtelund stilte i går et enkelt lite spørsmål på Twitter:

Norske redaktører: following 31,7% vs. followers 68,2%. Er dere her for å kringkaste eller for å lytte, nå som festtalene snart forstummer?

Nå er ikke jeg redaktør, så gjør jeg meg selv vanskelig et øyeblikk behøver jeg vel ikke føle meg truffet av Påls tweet i den forstand. Men når alt kommer til stykket er jeg nettopp av den typen som sikkert bare har fulgt en brøkdel av dem som følger meg. 

Jeg vet ikke om Twitter kan beskrives som et nettsamfunn, til tross for at følgesvenn-funksjonen kanskje kan beskrives som en slags venneliste og tjenesten som helhet utelukkende er en slags foredling av Facebooks statusfelt.  Men om Twitter er et nettsamfunn, så kan man spørre seg på hvor forpliktende dette følgesvenn-begrepet egentlig er.  For ulike nettsamfunn er virkelig forskjellige i forhold til nettopp dette med vennskap. 

De fordeler seg tilsynelatende langs en skala for gjengjeldelsesforpliktelse.

Facebook. Svært forpliktende. Den tjenesten er nesten uutholdelig klein i den forstand at det ligger nærmest et sosialt stigma i å ikke akseptere en venneforespørsel.  Facebook er muligens den mest intime tjenesten jeg bruker på denne måten, og jeg må kjempe med meg selv for ikke å være vennlig og akseptere slike forespørseler -- selv i tilfeller hvor jeg nesten ikke husker personen som kommer med forespørselen.

Nettby. Middels forpliktende.  At jeg oppfatter det slik kan kanskje ha noe med alder å gjøre.  Her er brukerne anonyme i langt større grad, og jeg føler ikke den samme forpliktelsen til å bli venn tilbake.

Flickr. Lite forpliktende.  Denne tjenesten er spesiell, fordi selv om den opererer med et kontaktbegrep, så er Flickr helt eksplisitt på at det at noen legger deg til som kontakt ikke innebærer noen som helst forpliktelse til å gjengjelde. Her blir man gjerne kontakt med noen fordi man liker vedkommendes bilder og vil følge med på når han legger ut nye, uten at den fulgte behøver å følge mine stakkarslige foto-forsøk tilbake.

Påls Tweet indikerer at han i alle fall ikke oppfatter Twitter til å være på Flickr-enden av skalaen, men snarere til å være et sted fra "middels" til "svært" hva gjengjeldelsesplikt angår.  Selv har jeg vært usikker på hvordan akkurat dette forholder seg på Twitter.  Fenomenet er såpass nytt og så lite i Norge, at kanskje ingen av oss helt har greid å definere nivået. 

Men for meg har ubalansen mellom antall jeg følger og som følger meg vært helt bevisst. For øyeblikket er det ca. 285 som følger meg.  Det er jeg takknemlig for (men samtidig kanskje litt uforstående til, i den forstand at jeg sjelden kommer på noe fornuftig å twittre om).  Men selv blant de noen og femti jeg har fulgt til nå har det stort sett handlet enten om filmer, småprat om hvitsaus (en diskusjon jeg riktignok engasjerte meg i), ensomme kamper for fremtidens journalistikk, osv.  Signal til støy-ratioen er med andre ord liten nok som den er, om jeg ikke også skulle utøve fullstendig resiprositet overfor alle som følger meg.

Likevel: Med tanke på det Pål faktisk skrev, så er det vel slik at jeg aldri har vært god på festtaler.  Dermed tok jeg i ettermiddag et krafttak og trykket follow på alle som følger meg (med unntak for firmaer).  Det gjenstår nå å se hvorvidt støyratioen blir uutholdelig, og hvorvidt nivået jeg har lagt meg på langs skalaen for gjengjeldelsesforpliktelse er på nivå med hva sosial konsensus ender på for Twitter i tiden fremover.

Comments

[Pål Bråtelund]

Jeg vil haste til og påpeke at det var et åpent spørsmål og ikke en påstand. Jeg er selv nysgjerrig på om det hviler noen forpliktelse til å følge alle sine followers.

Men en gruppe skiller seg litt ut:
Det har vært så mange fagre ord om eksplosivt idetilfang, respons, cooperation, coopetition, cocreation, flokkdemokratisering, tweetokrati osv. fra redaktører og øvre sjikt av det journalistiske Norge at noe i meg ble nysgjerrig på hvor mye man er på Twitter for å lytte, eller om det hviler en noe mer narsissisisk trang til å ytre seg.

Noen tvitrere vil jeg til og med kategorisere som "litt intense" på dette området.

Jeg er enig i kategoriseringen din, men er fortsatt usikker på Twitter i dette beitet. Jeg løser støyratioen ved å bruke Tweetdeck og gruppere de jeg vil lytte litt ekstra til. Det var slik jeg så din post så fort. :)

Pål

[Martin Bekkelund]

Pål har et godt poeng. Ikke om redaktører spesielt, men på generelt grunnlag. Det er ansett som god Twitter-kotyme å følge mennesker som følger deg.

Akkurat som Pål benytter også jeg Tweetdeck, hvor du kan filtrere, søke, gruppere og mye, mye mer. Fantastisk verktøy som varmt anbefales for å ha full kontroll. I tillegg kan jeg anbefale et Greasemonkey-skript ved navn Troys Twitter Script. I kombinasjon med Tweetdeck har du Twitter på speed.

Mvh Martin, @MartinBekkelund

[Jo Christian Oterhals]

@Pål: Det du skriver får meg til å tenke på en helt annen ting: Ligger det en sosial forpliktelse til å ytre seg når man først "melder seg inn" i Twitter? Det er tilsynelatende ingen 90/9/1-fordeling på denne siten hva lesing kontra bidrag angår. Ellers enig med deg: Noen er litt for intense. Andre, som meg, er bare fantasiløse.

@Martin: Jeg lurer på hvorfor det er god kotyme, egentlig. TweetDeck aside: Jeg ser sånne som Jan Omdahl har rundt 2500 som følger seg, men han følger jammen 2500 tilbake også. Det burde ikke være mulig å ha et fornuftig forhold til 2500 mennesker :-)

[Pål Bråtelund]

La meg understreke at av alle mine 2596 Myspace-venner er det svært få jeg noensinne har hørt om før, hørt fra eller hørt. :)

Jeg tror kanskje det er noe av det som er interessant med Twitter: det ligger lite føringer på hva vi skal bruke det til. (Facebook har en klar analogi, Nettby er en by, MySpace var min profil på nettet, LinkedIn skal være mitt visuelle jobbnettverk. Twitter, ja hva er Twitter liksom. Det lite i meg som umiddelbart anerkjenner at jeg har hatt behov for å kvitre digitalt.) Ergo synes noen at det er en slags panteisme i det hele, mens andre ikke skjønner bæret. Eller kanskje bæret er poenget og de er spot on. Vi vet jo ikke.

Personlig synes jeg ikke det ligger noen forpliktelser i å melde seg inn/logge seg på i det hele tatt, annet enn å oppføre seg nogenlunde innen for fornuftige sosiale konvensjoner.

[Pål H]

Behagelig nok (for meg) har jeg for meg selv besluttet å ikke bry megi hva som er god Twitter kotyme. Holdningen har vokst seg fram gradvis, ettersom jeg ikke kan bruke Tweetdeck på jobb (ikke spør) og er avhengig av å kunne forholde meg til twitters egen webfunksjon.

Da er det en nummerisk nødvendighet å begrense follows. Og det synes jeg er et utmerket prinsipp - dersom samtalen skal ha verdi for deg (personlig) så må den være navigerbar.

Straks den ikke er det, så er den også verdiløs. Og hva som er kotyme blir således kun av akademisk interesse. At noen kanskje synes det er arrogant, er vel noe man kan leve med.

Når jeg følger deg Jo, så er det først og fremst fordi jeg følger bloggen og har forventninger om at dine twitter nok har samme kvalitet :)

[Frøken Makeløs]

Jeg mener at det aboslutt ikke bør være noe forpliktelser i forhold til å følge folk tilbake. Noe av det som gjør Twitter fantastisk er jo at man faktisk kan følge hvem man vil, uavhengig av om man kjenner dem eller om de vil følge deg tilbake. Jeg bruker Twitter til å følge folk jeg syns sier interessante ting, og om de gidder å følge meg eller ikke får være opp til dem.

Hvis jeg automatisk skal følge alle som følger meg så ender jeg jo bare opp med en utrolig uinteressant strøm. Det kan såklart løses med filtreringer - men hva i all verden er poenget med å følge folk du ikke hører på?

[Jo Christian Oterhals]

@Pal H og @Frøken Makeløs: Jeg tenkte vel litt som dere i utgangspunktet, men bestemte meg for å følge alle en stund for å se hvordan det blir. Jeg har faktisk snappet om en del ting jeg aldri ville tenkt på -- dvs strømmen av kvitring blir mindre ensrettet. Samtidig blir det jo mer støy i skogen av alt dette kvitteret, så konklusjonen min så langt er at dette har både fordeler og ulemper.

[Ida Aalen / @idaAa]

Jeg er helt enig med Frøken Makeløs. Hvorfor er det god skikk å følge tilbake? Om jeg uasnett bare rydder dem bort, i og med at det er umulig å lese *alt* 1000 stykker sier?

Nå kan alle se hvem jeg faktisk leser, det er en litt mer gjennomsiktig måte. Men selvsagt, fordeler ved å følge folk tilbake, men skjønner ikke at det skal være "kjipt gjort" å ikke følge tilbake. Det er ikke alle som vil bruke TweetDeck.

[Jo Christian Oterhals]

Oppdatert: Foreløpig funn ved å følge alle tilbake: Det er som @idaAa sier umulig å følge godt med lenger når man følger alle. På den annen side har jeg oppdaget litt andre ting enn det jeg normalt sett er opptatt av ved å gjøre dette, så om ikke annet motvirker det Andrew Keens teori at man på nett bare følger det man i utgangspunktet er enig i. Men signal til støyratioen har definitivt blitt forverret :-)

[Tonje]

Du følger meg! :D haha. Flickr eier, men twitter sux. Jeg får ikke til å oppdatere, for jeg aner ikke hva jeg skal skrive! :p