De siste to bloggpostene har innehold fragmenter fra en roman jeg prøvde å skrive en gang. Jeg skal ikke slite dere ut med for mye, så dette blir den siste posten om dette noensinne tror jeg.
Vi er kommet til 1999. I dette utdraget er Robert Ringdal sentral. Han er dot.com-grunderen på sammenbruddets rand jeg har omtalt tidligere. Robert er også sønn av Martin Ringdal, hvalfangeren vi såvidt møtte i forrige utdrag. Han befinner seg i Amsterdam sammen med Fredrik Borg-Hansen - en tidligere kamerat fra hjembyen. De utgjør lederduoen i dot-com-firmaet Nantucket Interactive: Et konsulentselskap av det oppblåste slaget man bare fant i 1999.
Duoen har havnet i Amsterdam på en konferanse hvor Fredrik har en ide om at de kan snappe opp nye kunder. Men Roberts hang til alkohol og irrasjonelle innfall kan vise seg å gjøre den jobben vanskeligere enn tenkt.
Robert og Fredrik stod på et galleri og så ned på et halm- og spondekt gulv i etasjen under seg. Fra små båser rundt det ovale gulvet stakk flere hestehoder ut. Dyrene stirret prustende og like nysgjerrig tilbake som de på dem. Fredrik løftet champagneglasset og nikket formelt mot hver enkelt av dem. "Hingstenes skål!" ropte han ned, og tømte glasset i ett drag.
Robert smilte som om han hadde nådd verdens tak. Ansettelsen av Fredrik hadde gått i ekspressfart. Det hadde det måttet gjøre for at ikke Janne skulle rekke å stikke kjepper i hjulene for ham. Under en uke etter lunsjmøtet var de to -- den nye lederduoen -- i Amsterdam for å knytte internasjonale kontakter.
I en stall, av alle ting. Han kunne ikke forstå hva slags geni som hadde valgt å legge bli kjent-delen av konferanseprogrammet til et stutteri, men Fredrik så ut til å omfavne ideen. Robert hadde ikke hjerte til å skuffe ham ved å fremstå surmaget.
Selv håpte han innerst inne på at det måtte være mulig å ha det litt moro i en by som Amsterdam. Når sant skal sies visste han at det var mulig, såpass ofte hadde han vært her før. Men moroa fikk komme senere, for akkurat nå var han her. I dette øyeblikket var stallen butikken, hadde Fredrik sagt, og som butikksjef nyttet det ikke da å gå noe sted.
En liten javanesisk servitør trippet forbi dem med et brett champagne i den ene hånden og et brett indonesiske grillspyd i den andre. Stilt overfor valgmulighetene vaklet Robert et øyeblikk av usikkerhet, før han landet på to champagneglass i stedet for den mer tradisjonelle kombinasjonen av både vått og tørt.
"Man vet ikke når han kommer neste gang," unnskyldte Robert seg overfor de andre som stod omkring, men de fleste så ikke ut til å reagere på tørstheten hans i det hele tatt. Fredrik minst av alle. Han virket ukonsentrert, selv om Robert visste at det motsatte var tilfelle. Fredrik var mest opptatt av å skanne lokalet etter nyankomne enn han var med å snakke med de allerede tilstedeværende. Allerede på vei inn på hotellet deres hadde Fredrik insistert på at de skulle gå tidlig til velkomstfesten, og da de kom dit hadde han brukt uforholdsmessig mye tid på å studere deltagerlisten.
Forklaringen på denne besynderlige oppførselen var at han ønsket å merke seg en del navn og firmaer det var viktig at de pratet med. Denne mentale listen over potensielle kunder holdt han seg til konsekvent etterpå. Så vidt Robert kunne se gjorde han få eller ingen anstrengelser på å komme i prat med noen andre enn akkurat disse få utvalgte.
Plasseringen ved gallerigjerdet var en kynisk posisjonering for å få best mulig oversikt over alle som var tilstede, og skanningen hans var rett og slett et langsynt forsøk på å lese navneskiltene til alle som kom opp trappen fra stallene. Han måtte kjenne ansiktene på dem han skulle angripe senere, og dette var hans foretrukne måte å gjøre det på.
Robert var stolt som en hane.
Slik var det å ansette profesjonelle! Det var ikke det at han ikke hadde jobbet med salg selv, snarere tvert i mot, men slik -- akkurat slik! -- jobbet en ekte selger. Systematisk, strategisk og fokusert. Et kort øyeblikk stod det klart for ham hvordan Barry Hansen hadde tenkt da han brukte å belønne seg selv for Roberts innsats. Men Robert slo tanken fra seg før den rakk å utarte. Om han kunne unngå det var det ingen grunn til å sammenligne seg med Barry. Drømmene om fremtiden bygde på minner om fortiden, så det kunne ikke virke annet enn negativt for fremtiden om man dro paralleller til en ekte taper. Tap lå ikke i Roberts planer.
De to champagneglassene gikk fort unna. Godt understøttet av en liten miniflaske med grunnlagskonjakk på hotellrommet og en øl i baren mens han ventet på Fredrik, vant Robert noe av selvsikkerheten tilbake. Enn så mye han stolte på Fredrik i denne situasjonen, var det viktig å gi et skinn av at det fremdeles var han selv som hadde styringen. Robert tok deltagerlisten fra Fredrik og myste seg gjennom navnene.
"Her for eksempel," sa Robert og prøvde å legge stemmen i et litt strengere toneleie enn normalt. "Denne fyren er fra CNN Interactive, verdens største ett-eller-annet, minst. Hvorfor snakker vi ikke med ham?"
Fredrik svarte uten å nøle. "CNN holder til i Atlanta. Han aner ikke engang hvor Norge er, og det er ingen grunn for ham til å leie oss til noe som helst når han kan utnytte briljante utvekslingsstudenter fra hele den tredje verden for fem dollar i timen."
Robert gryntet. Han håpte det skulle virke irritert, men det kom alt for fornøyd ut. Han dro pekefingeren videre nedover listen og stoppet ved et nytt navn.
"Her da?" sa han, nesten triumferende nå. "Disse to er fra Telias nettavdeling i Stockholm. Sverige er ikke langt unna, og snart er Telia halvveis norsk uansett?"
"Glem det," svarte Fredrik kontant. "De er noen arrogante jævler. Vi gidder ikke kaste bort krefter forgjeves, eller hva?"
"Du vet best, kjære Fredrik, du vet faen meg best!"
Robert lo godt og lekebokset kameratslig mot Fredrik. Han tenkte seg om et øyeblikk, og slo en gang til mot skulderen -- denne gangen på ordentlig, om enn lett. Så overlot han jobben til visedirektøren sin og styrte mot baren. Fremtiden var i de beste hender. For hans egen del gjenstod bare feiringen.
I løpet av de to neste timene hadde Robert barkrakken som base. Nå og da ble han plukket opp av Fredrik for å hilse på potensielle kunder, og kanskje også levere noen av slagordene sine om det trengtes: Etter Roberts mening kunne et helt salgsmøte bygges opp rundt tre slagord, forutsatt at man hadde et helt arkiv av slagord å ta av. Teknikken var enkel: Først måtte man kjøre noen åpningsfraser med kunden, som en slags dans eller kurtise. Dansen kunne aldri læres utenat, da det i denne fasen gjaldt å finne ut hva slags type kunde man stod overfor. Gikk høflighetene greit, og han greide å danne seg et riktig førsteinntrykk av kunden, så kunne han uten videre si hvilket slagord han trengte til innledningen, hvilket slagord som passet seg i midten når han skulle gå fra generelle betraktninger og over på det litt ubehagelige spørsmålet om penger, og til sist hvilket slagord som skulle få salget i boks mot slutten.
Det var selvsagt mye prat som ikke var ferdigpugget innimellom disse punktene, men disse tre ankerfestene ga ham en trygghet i jobben. De var pilarene han fundamenterte arbeidet sitt på.
Midtveis i en øl ble han avbrutt av Fredrik igjen. "Det er en du bør hilse på," sa Fredrik og guidet Robert bort til en høyreist og mørkhåret mann. Han var atletisk på en slank, nesten mager måte, noe som fikk Robert til å anta at han stod overfor en ivrig løper. Uansett var vedkommende definitivt elegant antrukket i en mørk, men ikke alt for formell dress. Han hadde samtidig vært frekk nok til å legge igjen slipset hjemme, og hadde helt korrekt -- når man først var ukorrekt -- beholdt øverste knapp i den diskret fargerike skjorten åpen. Dette gledet Robert seg stort over, da ett av hans mange slagord var at "nye tider krevde nye antrekk". Her skulle han få rett igjen, mente han selv: I 1999 ville slipset dø for godt.
"Robert Ringdal, CEO, Nantucket Interactive," sa han med ettertrykk, forberedt på å fortsette samtalen på engelsk, samtidig som han forsøkte å ikke gjøre uttalen av navnet sitt mer engelsk enn nødvendig. Han pleide av og til å dra uttalen vel langt, nærmest "raa-bert riing-dail" med alle r-er godt plassert bak i ganen.
Den andre personen tok hånden hans og knuste den godt og smertefullt i et par heftige rykk, og svarte på klingende rotnorsk: "Semund Aksdal, langt-ned-i-systemet, Venstre." Robert la ansiktet i forundrede folder. "Jeg trodde jeg hadde oversikten over alle nordmennene på gjestelista, men der tok jeg altså feil?"
"Ikke nødvendigvis. Jeg ble etteranmeldt og skrev meg ikke inn før ved ankomsten her. Har du nok dollars går alt, også her i landet." Mannen lo fornøyd.
"Han var på listen min," slo Fredrik stolt fast. "Jeg førte de etteranmeldte inn med penn!"
Aksdal løftet et øyenbryn så vidt, og nikket anerkjennende. Robert ante en viss sarkasme i reaksjonen, men lot som han ikke merket seg ved det.
"Hva gjør en Venstremann på et sted som dette da? Hadde du vært fjortisjente kunne jeg forstå at du valgte å tilbringe helga i stallen. Men Venstre?"
Robert kunne se at Fredrik rykket til av formuleringen hans, men Aksdal lo godt av denne frekkheten.
"Jeg skulle tilbake til Oslo etter noen møter i Brussel, da jeg tilfeldigvis hørte om denne konferansen. Vi lurer jo litt på om vi burde bruke nettet foran Stortingsvalget til høsten vi også. Si hva du vil om Pim Fortuyn, men da jeg hørte at han skulle foredra om erfaringene ved bruk av nettet foran forrige valg her i landet, bestemte jeg meg øyeblikkelig. Man kan ikke si annet enn at Fortuyn har hatt en viss suksess, eller hva?"
Pust! tenkte Robert, og tok et dypt åndedrag på vegne av Aksdal. Monologen hadde blitt fremført uten bruk av innpust så vidt Robert fikk med seg. For alt han visste, var det kanskje en av de viktigste evnene en politiker hadde, og han bestemte seg for å prøve å huske dette til senere. Politikere var selgere de også, og noen av dem var rett gode. Alt Robert trengte for å få til det samme var bedre kondis. Han ba seg selv minne seg om å begynne å jogge når de var tilbake i Norge.
"Hvem er denne Fortuyn?" spurte Fredrik.
"Han er en Nederlandsk politiker du aldri vil få meg til å si at jeg beundrer," knegget Venstremannen og dultet albuen konspiratorisk borti ham.
Flørtet han? Vel, det lå ikke penger å være diskriminerende, i alle fall ikke ennå, tenkte Robert, og satte i gang salgspitchen sin: "Jeg gjetter at du driver med kondisjonsidrett. Da forstår du sikkert hva jeg mener med dette: Selv i maraton må man spurte innimellom."
Dette var slagord nummer 12 på Roberts liste, rubrisert under merkelappen "innledninger", og da Semund måpte forundret, nesten slått til marken av at Robert instinktivt hadde gjettet hans hang til løping, smilte Robert for seg selv. Dette salget var i boks. Nå var det bare å ro seg over til andre siden, og deretter nyte fruktene av sitt arbeid. Da han var ferdig, var Semund såpass overbevist at de med en gang begynte å sammenligne kalendere for å finne et møtetidspunkt. Robert noterte tidspunktet på Palmen sin og beamet avtalen trådløst over til de to andre. De brukte et lite øyeblikk på å lovprise triumfen over at dette faktisk gikk an, inntil Semund rundet av med å tildele nok et smertefullt hånddtrykk til hver av dem.
"Dette gikk da bra," sa Fredrik fornøyd da Semund forsvant i barkøen.
"Det gjorde det, Fredrik. Virkelig bra. Nå har jeg fortjent en drink, eller hva?"
"Det har du," sa Fredrik og forlot ham til fordel for videre mingling.
Fra nå av fikk Robert sitte uforstyrret og nyte en syltynn rom og cola. Han foretrakk som regel brunt brennevin, og måtte han drikke blankt sørget han i det minste å blande det ut med noe brunt. Slike Coladrinker minnet ham om festene han var på i tenårene, med nesten udrikkelig hjemmebrent og hvor Cola var eneste botemiddel mot grusomhetene. At han drakk Coladrinker som voksen skyldtes altså kun nostalgi fra hans side, da det fikk ham til å føle seg som en 17-åring igjen.
Mens han satt der kikket han nå og da ned på etasjen under seg. Siden forrige titt hadde gulvet blitt fylt av jenter i alderen fra medio pubertet og nedover, og støyen som nådde dem på galleriet hadde steget tilsvarende.
Alle som en var kledd i fullt rideutstyr, fra hjelmen via støvlene til den siste finishen: Ridepisken i beltet. De hadde sluppet hestene ut av båsene, og leide dem nå rundt på det manesjeaktige gulvet. Hestene spankulerte stolt rundt i ring, myndig ført av sine mindreårige herskerinner.
Robert hadde lyst å rope noe ned til dem, men han bet det i seg. Ikke var det sikkert at disse småjentene kunne engelsk, og dessuten hadde slike budskap som han hadde nå en tendens til å komme feil ut. I en forsamling hvor førsteinntrykket talte mer enn noe annet gjaldt det å ikke påføre seg selv unødige riper i lakken.
Men han tømte glasset, og protesterte lavt for seg selv. Hva hadde han å bekymre seg for? Dette var en by hvor horene hadde fagforening, og studinene spedde på studielånet med å sitte utstilt i vinduene lenger ned i byen. Så hvorfor ikke? "Her i byen er alle horer," mumlet han for seg selv og sjanglet mot rekkverket på galleriet. Han ble stående stille et øyeblikk før han trakk pusten og skulle til å rope ned til hestejentene.
En hånd på skulderen hans trakk ham tilbake. "Vi er ferdige her," sa Fredrik fornøyd. Han hadde hentet inn Semund igjen. "Nå går vi på byen på din regning og blir drita, eller hva?"
Robert snurret rundt, gledesstrålende. "Det er den beste ideen du har hatt så langt i dag!"
Barrunden i Amsterdam viser seg å få uante konsekvenser for både Robert og Fredrik. Vel hjemme i Oslo snøres det hele sammen: Selskapet går mot stupet, og Roberts medgründer og samboer Janne slår seg sammen med Fredrik i et maktkamp for å fjerne Robert. Og det er i denne sluttfasen Robert finner ut -- eller tror han finner ut -- at hele ulykken startet med begivenheter som ble satt i gang av den unge sjømannen Oskar Borg i New York i 1929.
Skjønner godt at det stoppet på research.
Det var forøvrig tre ting jeg bet meg merke til:
a) Det var da jævlig mange på den båten. Nå stemmer det at det faktisk var så mange ombord på hvalkokeri, men det er uansett et imperende tall.
b) En gutt fra Sandefjord, uansett hvor mye pølsemaker og landkrabbe han var ville ha kjent igjen lukta av hval og hvalolje
c) Er det loksik med en pølsemaker på en sånn båt? Det er vel letter å lagre ferdig laget (og saltet) kjøtt i form av pølser enn i form av råvarer?
(unntaket er vel hvis de skule gå over til å lage pøse av hval straks de kom frem da).
Posted by: Gjermund | January 24, 2010 at 22:08
Ja, det var virkelig et imponerende antall mennesker i sving. At fyren er pølsemaker tok jeg ikke helt ut fra løse lufta: Jeg leste en eller annen bok om norsk hvalfangshistorie, hvor det ble fremholdt at etterhvert som hvalfangsten ble mer og mer industrialisert, så holdt kokeriene seg med alt selv. Pølsemakere inkludert.
Hvor fremtredende lukten av hvalolje var i hverdagen i Sandefjord, vet jeg ikke. Det kan godt hende det ikke er realistisk at han ikke skulle kjenne igjen lukten.
Posted by: Jo Christian Oterhals | January 24, 2010 at 23:11