Jo Christian Oterhals (oterbloggen)

Litt mer om personifiserte/tilpassede annonser

Washington Post skriver i dag at Google (og andre) innrømmer å benytte seg av teknologier som tilpasser annonsene du ser til surfemønsteret ditt.  I forhold til det jeg skrev om i går, er følgende presiseringer verdt å få med seg:

• Google bruker Doubleclick-cookien til å tracke brukermønstre (denne cookien er trolig store deler av forklaringen på at firmaet var verdt 3,1 milliarder dollar for Google).  Dette bekrefter trolig det enkelte mener å ha sett: At de blir presentert for AdSense-annonser som ikke har noe med innholdet på siden de besøker å gjøre, men som passer perfekt med søk gjort andre steder tidligere.
• Google benytter seg ikke av noe som for meg er et nytt begrep: Deep Packet Inspection.  Når jeg leser om hva det er, er jeg naiv nok til å bli overrasket over at noen benytter seg av det i forbindelse med annonser.

Det slår meg når jeg skriver dette at jeg her trolig blogger for en enda engere krets enn normalt :-)

Om annonsenettverkenes opt-out-programmer: En unnskyldning for å sitere William S. Burroughs

Drøssevis med blogger omtalte i helga Google og Yahoos nye opt-out-program. Programmene innebærer at man nå kan besøke Google eller Yahoo for for å fortelle dem at du ikke ønsker å bli tracket med cookies mtp personifisering av annonser senere. Yahoos er her og Googles er her.

Techcrunch er blant dem som skriver om dette.  TC følger hovedtendensen i omtalene så langt: at initiativene er positive om enn -- i TCs øyne -- symbolske handlinger.  Mashable har derimot en annen innfallsvinkel. Paul Glazowski ser på det å bli presentert for ikke-målstyrte, og i hans øyne lite relevante og effektive annonser, som et større problem enn at han blir tracket.

Dette er et komplisert argument, som jeg heller ville formulert slik: Målstyring gjør ikke bare annonsekampanjen mer effektiv, den gjør også konsumenten til en bedre konsument. Med andre ord vinner alle: I en tidsalder hvor godt konsum og muligheten til bedre konsum er det som bestemmer hvorvidt vi oppfatter oss som lykkelige eller ikke, gjør Paul det logiske. Han ber bokstavelig talt om å bli tracket. Uansett.

Men uansett hvilken innfallsvinkel du har til dette, er sannheten at så lenge dette er et opt-out-program, og ikke et opt-in, så kommer ikke mange til å skru av funksjonene heller. Skulle den jevne bruker snuble innom disse funksjonene hos Yahoo og Google, er spørsmålet mitt om vedkommende vil forstå hva det egentlig er han har mulighet til å slå av. For formuleringene er ulne.  Begge prøver å fremheve at det du slår av er muligheten for målstyrte annonser, mens begge to underspiller at det du egentlig slår av, er omfattende innsamling av ditt surfe- og interessemønster. Som gjennomsnittlige paranoid, er det det siste man eventuelt skulle være interessert i å slå av, ikke den første. Den første kommer utelukkende som konsekvens av den siste.

Har du derimot først anlegg for å bekymre deg for hvilke data som blir samlet inn om deg fra annonsenettverkene, så burde du virkelig bekymre deg for hva Google vet om deg etter en dag på nettet -- enten Doubleclick-cookie er aktivert eller ikke.

En skal aldri bruke seg selv som eksempel på noe, heter det, men jeg prøver nå likevel: Bare det at jeg både bruker GMail og søker på nettet med Google, gjør (i teorien) Google i stand til å knytte navnet mitt til en rekke handlinger og interesser.  At jeg bruker Feedburner til å bestyre RSS-feeden fra bloggen min, gjør (i teorien) Google i stand til å si at jeg blogger og hva jeg blogger om.  At jeg bruker Google Reader som feedreader gjør (i teorien) Google i stand til å være enda mer presis på hva jeg interessert i.  IP-adressen jeg gjør alt dette fra vil kunne si hvor i verden jeg befinner meg for øyeblikket.  Osv. 

Med andre ord: Hadde de villet -- noe jeg ikke tror de vil eller har kapasitet til om de hadde villet -- har de mer enn nok til å servere meg målstyrte annonser på enhver avkrok på nettet, uansett om de høstet inn personrelaterte opplysninger gjennom mitt surfemønster eller ikke. Så jeg er vel enig med TechCrunchs vurdering av opt-out programmet som en symbolhandling. Har de flaks er det en handling som en stund vil overskygge de egentlige potensielle personvernproblemene.  Disse er ikke knyttet til Googles eventuelle onde vilje, men til vår vilje til å benytte oss av hele paletten av Google-produkter til tross for at Google er i ferd med å utvikle seg til en nett-monokultur.

Forfatteren William S. Burroughs skal ha skrevet at "sometimes paranoia's just having all the facts". Om dette stemmer har jeg åpenbart ikke fått nok fakta på bordet ennå, siden  jeg er en av disse naive som benytter meg av et titalls Google-produkter daglig.  Men sitatet er godt.  Er det noen av dere som leser denne bloggen som mener dere har alle fakta på bordet, og som har spredt sin nettbruk såpass at ingen skal kunne pinpointe dere?  (Jeg blir overrasket om noen svarer bekreftende på dette!)

Topp 100-annonsørene i USA bruker bare 4 cent av hver annonsedollar på nettet. Hva skjer når de våkner?

Techcrunch har i dag en interessant post om hvordan annonsekronene fordeles mellom ulike medier i USA, og hvem som legger igjen disse annonsekronene. I vårt kontekst er den interessante kortversjonen er at i USA hentet Internett for 7,6 % av annonsedollarene i 2007 (11,31 milliarder USD). Les hele artikkelen her.

Det som er merkverdig er at Techcrunch tilsynelatende ikke stopper opp for å gjøre seg noen betraktninger om hvor underrepresentert Topp 100-selskapene er på den delen av spendingen som går til nettet.

USAs 100 største selskaper la i 2007 igjen bare 4 % av annonsekronene sine på nettet. Dette utgjør riktignok nesten 37 % av alle annonsedollarene som når nettet i USA. Men det er ingenting når man ser hvor dominerende topp 100 er på totalspendingen: Topp 100 står ca. 70 % av all annonsering totalt sett. Hadde topp 100 dominert 70 % av internett-dollarene også, ville Internett utgjort godt og vel 10.1 % (ca 15 milliarder USD) av total annonsespending.

Jeg tror det er mulig å stille ett spørsmål og en hypotese med basis i dette.

Hypotesen: Internettannonsering går en enda lysere fremtid i møte, selv om en evt økonomisk oppbremsing i USA, hvis den er reell og får en viss varighet, vil utsette neste gullalder noe.

Spørsmålet: Vil topp 100 noensinne kunne utgjøre 70 % av annonsespendingen på nettet? Trolig aldri. Med søkeordsmarkedsføringen har man åpnet annonsemarkedet selv for de minste selskaper og privatpersoner, så de store vil kanskje aldri kunne bli så dominerende på nettet som de har vært i alle tidligere medier.

Webadresser er ut, søkeord er inn (i Japanske annonser)

Snublet over denne lille, søte rapporten fra en fyr som har vært på tur i Japan: Japan: URL's are totally out (fra bloggen cabel.name).

Within minutes of riding on the first trains in Japan, I notice a significant change in advertising, from train to television. The trend? No more printed URL's. The replacement? Search boxes! With recommended search terms!

Japanerne er før ute enn oss med mange ting. De er også først ute med ting vi ikke adopterer i det hele tatt. Men akkurat dette gir jo en viss mening: Jeg er villig til å tro at de fleste av oss forholder oss til nettet mer gjennom søk enn gjennom puggede URL-er for tiden.

Det bloggposten ikke sier noe om er det som må være åpenbare implikasjoner. Kostnaden ved en slik boardskampanje er ikke da lenger begrenset til kostnaden ved produksjon og opphenging av boardene, men i og med at de markedsfører anbefalte søkeord, må man altså også ha sørget for at man er treff nummer en når det søkes på Google etter disse ordene.

Dette kan man gjøre ved å være gode på SEO, men i og med at Google (og andre søkemotorer) nå og da endrer algoritmene, har man ikke en garanti for å være nummer en til evig tid. Innimellom legger jo også Google på disse "OneBox"-resultatene sine, som nå for tiden f.eks. sørger for at et søk etter "VG" legger børsinformasjon for Vonage Holdings Corporation som resultat nummer en, og VG som resultat nummer to. Man har med andre ord ingen garanti om toppen på Google.

Så det jeg tenker er at om man lærer opp kundene sine at veien inn til nettstedet ditt går via bestemte søkeord, så må man sørge for at disse søkeordene treffer -- ikke bare nå i kampanjeperioden, men i lang tid fremover. Jeg skulle tro at for mange ville den enkleste måten å sikre dette på være å kjøpe AdWords-annonser for disse søkeordene, og sørge for at annonsene var så godt utformet og at man byr så høyt for klikkene, at man alltid sørger for å havne øverst på disse.

Slik får man altså en kostnad med denne kampanjen som går utover materiell, produksjon og plassering (med mindre, selvsagt, man foreslår en så obskur kombinasjon av søkeord at ditt nettsted er det eneste i verden som treffer på dem). Og som vanlig er på nett, er det Google som vinner :-)

Fire aviskonsern med annonsenettverk

Fire aviskonsern i USA går nå sammen om å danne et online annonsenettverk i fellesskap. Jeg håper det bak denne nyheten ligger noen svært spesifikke tanker om en ny og annerledes salgsstrategi i forhold til annonsenettverk flest. For uten har jeg har vanskelig for å forstå hvordan dette kan gavne de enkelte avisene mer enn om de hadde brukt f.eks. DoubleClick eller AdSense.

Jeg har derimot ikke vanskelig for å se at det kan være en verdi, pengemessig såvel som strategisk, sett fra et konsernperspektiv. Det er lov å håpe at det er nok penger i dette, til at disse avishusene endelig velger å satse på nettet på ordentlig.