For en tid tilbake leste jeg artikkelen "Ettåring sjikanert i nettavis" på Journalisten.no. I en artikkel på h-avis.no om at Google var kommet til byen for å ta gatebilder, mente en leser at Google kanskje heller burde ta bilde av Høyre-politikeren Arve Kambes sønn.*) I likhet med de fleste andre nettaviser jeg vet om, har h-avis.no ingen forhåndsmoderering, og kommentaren ble liggende til byens ordfører gjorde redaksjonen oppmerksom på det tretten timer senere.
Dette reagerte barnets far sterkt på, noe man ikke kan ha annet enn full forståelse for. Men selv for opprørte foreldre, spesielt foreldre med ambisjoner om å innta rikspolitikken,**) er det av og til lurest å telle til ti før man reagerer offentlig. For en av Arve Kambes anklager mot h-avis.no var mangelen på forhåndsmoderering, og han anklaget redaktøren for ikke å ha skjønt dette:
– Når man lager et system som tillater at man kan si hva som helt når som helst, da er det gått for langt, sa Arve Kambe til Journalisten.
Selv om jeg ikke nødvendigvis er enig i standpunktet hans, er det en gyldig mening å inneha. Men nettopp fordi mangelen på forhåndsmoderering var det som bekymret ham, er det ikke uten en god porsjon ironi at Arve Kambes i kampen mot Haugesunds Avis benytter seg av en støttegruppe på Facebook -- "Stopp anonymiseringen av bloggere på www.h-avis.no". Man er riktignok ikke anonym på Facebook, men det er -- for å bruke Kambes egne ord -- et sted hvor folk kan si "hva som helst når som helst". Selv Arve Kambe. Gruppen som her er opprettet er i følge gruppen selv "en åpen gruppe. Hvem som helst kan bli medlem og invitere andre". Med andre ord: Her kan virkelig hvem som helst si hva som helst når som helst.
Alt dette inviterer selvsagt til et ørlite poeng om at man burde leve som man lærer. Men jeg skal samtidig prøve å være litt prinsipiell: For hvis man seriøst mener, som mange i mediebransjen faktisk gjør i likhet med Kambe, at nettavisene skal innføre forhåndsmoderering, fjerne anonymisering, og sånn sett reinnføre forrige århundres tenkning rundt folkelig uttrykk... Hvilken rolle skal nettmediene som springer ut fra og/eller er organisert etter tradisjonelle redaksjonelle prinsipper, i det hele tatt få lov til å spille da?
Internett realtidsorienteres as we speak. Twitter er realtids-posterboyen akkurat nå. Hva som skjedde i går ble irrelevant med nettavisene, hva som skjedde for en time siden holder på å bli irrelevant med realtidsmediene. Det handler om hva som skjer her og nå. I 1990 holdt dette: "Kiosk ranet på Grunerløkka i går". I 2000 var dette state of the art: "Kiosk ranet på Grunerløkka i ettermiddag". Nå nærmer vi oss med stormskritt at det man skal levere på er "Kiosk ranes på Grunerløkka nå".
Facebook endret statusfunksjoner og hjemmesidefunksjoner på grunn av dette; og selv Google endrer nå relevansalgoritmer og design for å ta opp i seg realtids-aspektet. Når Michael Jackson dør, og man søker etter dette på Google, holder det ikke lenger å få opp Wikipedia-artikler og offisielle hjemmesider; man må gi et utsnitt av folkedypets sorgreaksjoner der og da.
Hvis man i et slikt konkurransebilde seriøst mener at norske nettaviser *ikke* skal kunne få spille en rolle (noen få minutters forsinkelse, som Kambe kaller det, er nok til at det ikke er realtid), flytter man den folkelige debatten til steder som Facebook, Twitter, Google Groups, Ning og andre steder. Ikke bare til store operatører, men også til små nettsteder som nærmest er for private initiativ å regne.
Og her kan debatten kan foregå og alle og enhver kan sjikaneres, uten at noen som helst tar telefonen når ordføreren i en norsk småby ringer.
Der blir slike ting blir liggende til evig tid. Men i en realtidsorientert web, tror jeg verdien nettaviser kan bringe inn er nettopp at noen *tar* ansvar: At noen *tar* telefonen når byens ordfører ringer, eller noen er opprørt over et innlegg; at noen tar stilling til klagene og at noen fjerner innhold som eventuelt er overtramp. Ingen gjør det på Twitter. Men om det fremstår som et bedre alternativ for de som skal utrede medieansvarsloven, at *ingen* tar slikt ansvar i det hele tatt og at nettavisene i praksis nektes å være relevante og interessant arenaer for de som ytrer seg, så får man selvsagt bare rette seg etter det. Konsekvensen vil være det omvendte av det man håper på: Mindre kontroll, ikke mer.
Jeg tror norske medier allerede i dag opptrer mye mer ansvarsfullt og langsiktig enn alternativene. Det poenget har vi i mediene har vært for dårlige til å få frem. Men slik mediebildet er i ferd med å sette seg nå, er det vel så viktig at absolutte krav om forhåndsmoderering, kanskje til og med lovfestede krav om dette, vil påføre hjemlige medier alvorlige konkurransebegrensninger i forhold til konkurrentene som er født ut fra ikke-redaksjonell tenkning.
Nå når vi er godt på vei inn i papiravisenes endetid, og alle -- inkludert kulturministeren -- synes å være bekymret for hvorvidt nettmediene kan overta papiravisenes "viktighets-rolle", vil konkurransebegrensninger være en lite smart vei å gå. Både for kvaliteten på den folkelige diskusjonen og for nettmedienes mulighet til å oppfattes som relevante og gode produkter for en brukermasse som forlengst har forlatt den planeten forhåndsmodereringsforkjemperne er etterlatt på.
NOTER
*) Siden dette er en gammel sak nå, ser jeg ingen grunn til å viderebringe detaljene i formuleringen; artikkelen i Journalisten inneholder derimot detaljene for den som måtte være interessert.
**) Jeg begynte å skrive denne posten for flere uker siden. Av ymse årsaker fikk jeg aldri avsluttet den. Siden den gang har Høyre-politikeren ikke bare ambisjoner om å komme inn på Stortinget: Han har nå faktisk kommet inn.
Dette er for øvrig en av de seks bloggpostene jeg aldri skrev ferdig, som jeg ba dere stemme over hvorvidt jeg skulle avslutte eller ikke. Les mer i Bloggpostene jeg aldri skrev ferdig.

Recent Comments