Jo Christian Oterhals (oterbloggen)

Nok en bransje velger å gå baklengs inn i fremtiden

I disse pirat-tider kan man ikke annet enn å ryste beklemmet på hodet, når man leser at den amerikanske forfatterforeningen har fått endret en tekst-til-tale-funksjon i Amazons elektroniske lesebrett, Kindle 2.  Lesebrettet kan kort sagt bruke en talesynthesizer til å lese elektroniske bøker høyt for deg.  Forfatterforeningen har nå likevel fått ordnet det slik at denne funksjonen ikke er default slått på, men gjort til en opsjon som den enkelte forlegger kan velge å aktivere for hver enkelt publikasjon.

Hvorfor?  Fordi forfatterne frykter at lesebrettet de facto skal være en lydbokavspiller.

Når vi kjenner til de opplagene forfattere flest blir tildel, tenker nå jeg at hvis en slik tekst-til-tale-funksjon får et menneske til å kjøpe en e-bok til sin Kindle... har da forfatterne egentlig tapt noe som helst?  Sannsynligvis ingenting, så vidt jeg kan se.  I mange tilfeller tvert om.  (Og hvor mange som *egentlig* ønsker å høre en robotstemme lese Gossip Girl framfor Christina Ricci kan man også spørre seg om)

Nå kan det jo være at forleggere flest faktisk kommer til å be om tale-til-tekst-funksjon på sine utgivelser, men i andre sammenhenger vet man jo at aktive valg i sjelden grad tas.  Så jeg må gratulere den amerikanske forfatterforeningen for et fremragende stykke arbeid for å gjøre seg selv irrelevant.

PS! Ellers koste jeg meg med Ivo de Figureidos anmeldelse av den papirbaserte telefonkatalogen i Aftenposten i dag (ikke på nett).  Anmeldelsen er -- håper jeg! -- tildels satire og tildels sjangerparodi, blant annet ved at den inneholder en underliggende kritikk mot telefonkatalogen for lite fornyelse på innholdssiden. 

Men den streifer samtidig innom et element av alvor når den kaller katalogen for "Flinstone-versjonen av Internett".  Det fikk meg til å tenke på at mediet han forteller dette i, oppstod oppstod mens verden, inkludert Galileo Galilei selv, fremdeles trodde jorden var universets sentrum.  Med andre ord: mediet han selv benytter er i beste fall en slags Jetsons-versjon av ur-avisen.

...men Gossip Girl har nesten skjønt det...

Den gjennomført skrullete ungdomssåpeserien "Gossip Girl" er ute på DVD (sesong 1) og er selvsagt havnet i husets DVD-samling.  Bortsett fra (eller kanskje på grunn av) at serien er velskrevet og proppfull av samtaler, oppkonstruerte problemstillinger og replikkvekslinger verden ikke har sett maken til siden hhv Beverly Hills 90210 (problemstillingene) og de første sesongene av West Wing (replikkvekslingene), er den både velskrevet, underholdende og ikke så rent lite vanedannende.  Også for meg som er mann og rent statistisk sett nærmer meg halvkjørt løp. *)

Men det er et poeng med alt dette: I likhet med Tropic Thunder og Hancock, som mine to forrige bloggposter handler om, inneholder også Gossip Girl-DVD-en digitalt bonusinnhold.  I motsetning til de to første er GG-innholdet *ikke* videoinnhold, men derimot en lydbok.  Jeg skulle selvsagt ønsket meg iPod-encodede versjoner av episodene (eller noe som lot seg konvertere til iPod-format), men en lydbok er slett ingen dårlig erstatning -- spesielt denne som er lest av en av mine favorittskuespillerinner, Christina Ricci.

Rent bortsett fra at det digitale bonusinnholdet altså var en lydbok og ikke tv-episodene i seg selv, var brukervennligheten i toppklasse hos Gossip Girl: Lydboken er ganske enkelt en lydfil i helt vanlig MP3-format, som man finner ved å stappe en av DVD-ene inn i PC-en.  Filen kopieres ganske enkelt med Windows Utforsker e.l. over til harddisken, og den kan avspilles i så godt som ethvert lydavspillingsprogram man kan tenke seg.

Ikke noen serienumre.  Ikke noe DRM.  Ingen sperrer.  Bare en lydbok i et format som lar seg kopiere og spille på alt fra iPod-er, Zune-er, Windows Media-baserte MP3-spillere til Playstation og nyere stereoanlegg og bilstereoer.  Om Warner på DVD-utgaven av sesong 2 i samme ånd slår til med DRM-fri video i iPod/iPhone-kompatibelt MP4-format, har de en vinner på hendene.  Jeg tror ikke det vil skje, men man kan alltids håpe.

NOTE

*) Høydepunktet er figuren Chuck Bass (den sittende fyren med slips på bildet), en tenåring så rik, så livstrett, så følelsesmessig avstumpet, så ondskapsfull og så overfladisk at han får enkelte av Bret Easton Ellis sine Less than Zero-karakterer til å fremstå som amatører.  Men det rare er at vi bare må like denne fæle fyren.  Sånn sett er Chuck seriens svar på The Wire's Omar, i den forstand at Chuck på samme måte som Omar berger en haug med litt for lange og litt for pratsomme episoder med sin nesten overnaturlige, reptilaktige fokus på egne mål.

Tropic Thunder og The Pirate Bay

 
Martin Bekkelund har i dag en bloggpost hvor han forteller at han har laget en pirat-øyelapp med Jolly Roger-motiv.  Hensikten er at bloggere som støtter The Pirate Bay kan lime denne øyelappen på Twitter-avataren sin. 

Det er litt besynderlig når Martin skriver at han støtter The Pirate Bay men ikke støtter piratkopiering.  Når alt kommer til stykket er piratkopiering piratbuktas Raison d'être, og jeg tror du skal være relativt fantasifull for å fornekte den koblingen.  (Hvorvidt mennene bak The Pirate Bay er ansvarlig for piratkopieringen er en helt annen sak.  Og hva alt dette har med Tropic Thunder-bildet over å gjøre kommer jeg tilbake til senere i denne posten.)

Derimot synes jeg han dundrer til med fem gode punkter litt lenger ned i posten sin.  Ved å bære lappen, skriver han, viser du at...

• du er sterk motstander av, er hvordan musikk- og filmbransjen arrogant ignorerer et massivt ønske fra kundene om å få lov til å kjøpe digitalt innhold over nettet til mer levelige vilkår.
• du er sterk motstander av den mistenkeliggjøring som musikk- og filmbransjen viser overfor deg som kunde.
• du er sterk motstander av at musikk- og filmbransjen gjør det vanskelig å spille av lovlig anskaffet materiale.
• du er sterk motstander av at overivrige advokater undergraver rettssikkerheten og demokratiet.
• du ønsker å betale for deg når du skal kjøpe musikk og film.

Rent politisk tror jeg Martin gjør det vanskelig å målbære fem slike gode ønsker overfor film- og musikkbransjen, når han samtidig knytter dem opp mot støtte for The Pirate Bay.  Du vil aldri se mitt bilde med Jolly Roger-øyelapp, men det rent faktiske innholdet i punktene hans er det derimot vanskelig å ikke si seg enig i fra et konsument-ståsted.

Og her kommer Tropic Thunder inn i bildet:

Innimellom gjør bransjen fremstøt i seg selv som er ment å være forsøk på å imøtekomme noen av Martins punkter her.  Ett slikt fremstøt står DreamWorks for på Blu-Ray-utgivelsen av komedien Tropic Thunder.  Jeg snublet tilfeldigvis over denne utgaven på Play.com her om dagen, og bestilte den av ren nysgjerrighet.  Nysgjerrigheten min skyldtes at denne utgaven kom med levert med en egen digitalutgave også.  I praksis betydde det at du sammen med Blu-Ray-utgaven også fikk en versjon av filmen som kunne spilles på Mac, PC, iPod eller slike Windows Media-spillere.

I mitt hode virket dette som en konsumentvennlig og konstruktiv løsning på problemene knyttet til hvordan man skal ta med seg DVD-er på iPod-en og slike ting.  Så jeg bestilte filmen øyeblikkelig og gledet meg til å se hvordan dette var løst i praksis.  Da filmen ankom noen dager senere, led jeg meg først gjennom det som grunnleggende sett var en ikke spesielt morsom film (men av god teknisk kvalitet og tross alt med strålende og velfortjent Oscar-nominert spill av Robert Downey, jr.) før jeg gikk ned til Mac-en for å hente ut iPod-versjonen min.

Maskinen åpner DVD-ROM-en med filmen på uten å mukke, og det er innlysende hvor jeg skal klikke for å hente ut filmen.  iTunes-programmet starter, og jeg må logge inn i iTunes Music Store.  Der får jeg beskjed om at dette produktet bare er tilgjengelig i den engelske nettbutikken.  Jeg svitsjer over til den engelske, men da får jeg beskjed om at brukerkontoen min er knyttet til Norge.  Jeg må være bosatt i Storbritania for å få det jeg har kjøpt.

Det som ligger på disken er med andre ord ikke en ferdig encodet iPod-video-fil, men en lenke til et sted det kan lastes ned fra på iTunes Music Store med alle de begrensninger og sperrer som ligger der.  DreamWorks har altså gitt meg en fascinerende komplisert løsning på et i utgangspunktet enkelt problem.  Dermed er jeg nå i en situasjon hvor jeg har kjøpt en vare helt lovlig.  Som Blu-Ray er filmen regionkodet for Norge og leveres med norske tekster og det hele.  Men jeg kan altså bare nyte halve varen, så å si.  Jeg kan ikke se den på iPod-en neste gang jeg kjeder meg på et fly (for eksempel).

Om dette er like avsindig komplisert for PC-brukere vet jeg ikke, men det aner meg at det kan være utfordrende: Jeg har prøvd å åpne DVD-ROM-en på husets tre PC-er også (vanlig norsk kjernefamilie anno 2009: fire datamaskiner på fire personer i alderen 2 1/2 til 37), men ingen av PC-ene greier å åpne disken.

Det er i slike øyeblikk jeg tenker at filmbransjens hovedproblem i møte med en digital medievirkelighet, er en grunnleggende paranoia.  For selv når de prøver å være konsumentvennlige, som de tross alt prøvde å være i Tropic Thunder-tilfellet, er løsningen så avsindig at det er umulig for meg som konsument å motta varen.  Til sammenligning finner du akkurat nå flere titalls versjoner av Tropic Thunder på The Pirate Bay nå, alt fra full-HD-versjoner ned til iPod- og iPhone-formater, med lydspor på italiensk og engelsk, med arabiske såvel som svenske undertitler. 

Jeg sier ikke at bransjen ønsker at The Pirate Bay skal vinne.  Men lærer de ikke noe om konsument- og brukervennlighet derfra, vinner ikke bransjen: Jeg sitter i alle fall noe desillusjonert tilbake etter min Tropic Thunder-opplevelse.

PS! Bildet over er en lett manipulert utgave av vinduet som åpnes når jeg putter inn Tropic Thunder-DVD-ROM-en i Mac-en.  Det ser tilforlatelig enkelt ut sånn i utgangspunktet, men realitetene får altså prosessen nesten til å fremstå som en støtteerklæring til Pirate Bay i seg selv.  Der ligger årsaken til at jeg falt for fristelsen til å klistre Martins Jolly Roger-lapper på bildet :-)

Tore Renberg krever bransjeinnsats mot nett-piratene. Spørsmålet er bare hvilken bransje han sikter til.

I Dagens Næringsliv i dag etterlyser forfatteren Tore Renberg en aktiv kamp mot nett-pirater *). Jeg har stor sympati for synspunktene hans og er prinsipielt sett enig med ham: Alle skal ha betalt for et arbeid, også åndsarbeidere. Slik sett er jeg enig med ham: Det bør være et mål at folk tilnærmer seg digital underholdning på lovlig vis.

Jeg kan likevel ikke fri meg fra å lure på hvem Renberg refererer til når han snakker om bransjen i artikkelen:

Renberg mener bransjen burde jobbe for å vanskeliggjøre piratkopiering, og at det må drives holdningskampanje, men også at politiet må tak i sakene som anmeldes.

Renberg siteres ikke direkte, så jeg tar all mulig høyde for at det er ett og annet som har falt ut her.  Men det står nå engang som det står, og får meg mest av alt til å spørre meg om hva han egentlig har ment her og hvilken bransje det er han refererer til. Det er nærliggende å tro at han henviser til internettleverandører.  Det er disse som står nærmest til å innskrenke muligheten til fildeling. 

Mine 270 DVD-er: Ville jeg greid å kjøpt en eneste av disse digitalt?

Jeg reagerer automatisk på slikt: At nettet brukes til illegal aktivitet burde vel ikke være en grunn til å innskrenke folks rett til legal bruk av nettet?  For meg er posten en god parallell: Ved å ha postgang inn og ut av landet, åpner vi for at det kan sendes narkotika inn i landet.  Men vi vurderer likevel ikke å legge ned postverket: Det positive oppveier det negative.

Slik er det med fildeling også: Det er ikke til å stikke under en stol at den store majoriteten av data som flyttes med BitTorrent er illegalt materiale, men samtidig brukes protokollen til høyst legale aktiviteter.  NRK har eksperimentert med storskalaspredning av innholdet sitt via fildelingsnettverk.  Med stort hell.

Så det er ikke teknologien i seg selv som er det onde; om noe så er det applikasjonen av den.  Det er en vesentlig forskjell for meg.

Derimot er det en annen bransje som burde vurdere tiltak her.  Det er den bransjen Tore Renberg selv representerer i artikkelen: Filmbransjen. Etter min mening er det filmbransjen som selv sitter med nøkkelen til å løse problemet.  Og om jeg skal provosere litt mener jeg at ikke bare er bransjen den som kan løse problemet; de er kanskje til og med de som nå i stor grad er med på å forsterke problemet.

Filmbransjen bør stille seg selv fem spørsmål.

Om svaret er nei på ett eller flere av dem, tror jeg man er på vei til å finne ut hvorfor det for mange er enklere å være pirat enn legal; selv for de som skulle ønske å være legal.

1. Om man skulle ønske å konsumere film digitalt, er det i dag (om vi ser bort fra leie) så godt som umulig å gjøre det på lovlig vis.  Greier noen å navngi en eneste butikk i Norge hvor man digitalt kan kjøpe f.eks. Iron Man til odel og eie?
2. Om man har greid å skaffe til veie film digitalt og lovlig, gjør den mest utbredte DRM-implementasjonen det umulig for en svært høy prosentandel av befolkningen å se filmen.  I noen tilfeller gjør DRM-kravet det umulig i seg selv å kjøpe filmen.  Jeg og kolleger har prøvd å kjøpe film via våre nye og nyutstyrte jobb-PC-er, men strander som regel på inkompatibiletet med våre versjoner av Windows Media Player, DRM-versjoner og annet.  Og mitt utstyr er dyrere enn Elkjøp-snittet (selv om det ikke nødvendigvis gjør det bedre) og det er administrert av fagfolk.  Om jeg har slike problemer, hva har da gjennomsnittet av befolkningen?
3. Om man mot formodning har løst både 1 og 2, gjør punkt 2 at man har liten valgfrihet med tanke på hvilken enhet man kan se filmen på. Om du mot formodning har greid å kjøpe en film ett sted: Har du greid å se den på fjernsynet ditt, brenne den på DVD eller greid å overføre den til mobiltelefonen eller sett den på iPod-en? **)
4. Fildelingsnettverkene lever på nyhetens interesse: Filmene der deles mest rundt kinopremierene; fjernsynsprogrammene når de går på TV i USA.  Ikke når filmene lanseres på DVD.  Ikke når programmene kommer til Norge.  Men har ett eneste mainstream-selskap har gitt en eneste kunde muligheten til å kjøpe filmen eller tv-programmet på samme dag og dato som premieren?  ***)
5. Det femte spørsmålet er irriterende rekursivt, fordi det bare peker tilbake til spørsmål nummer 1: Tilgjengelighet! Med tanke på iTunes sin formidable suksess (og som jeg faktisk mener har løst de fire foregående problemene for musikkbransjens del), hvorfor er ikke nettet full av digitale filmbutikker?  Det er kanskje det viktigste spørsmålet.  Personlig tror jeg det har svært mye med forretningsbetingelsene filmbransjen pålegger de som har lyst å prøve seg, forretningsmodeller som er tilpasset veletablerte og modne markeder (det fysiske DVD-markedet): Krav om høye garantisummer for å få lisensiere en tittel, er f.eks. en slik ting.  Men det er ikke mange som vil være svært spenstige på å betale ut skyhøye garantisummer for å prøve å selge noe i et uprøvd marked hvor den verste konkurrenten gir bort det samme produktet gratis, om enn ikke legalt. ****)

Jeg har ingen dyp fagkunnskap om filmbransjen.  Men fra utsiden sett virker det som om den i seg selv er et av de strukturelle problemene bransjen må løse i kampen mot piratene.  Per dags dato er bransjen i seg selv i aller høyeste grad med på å gjøre at det for svært mange er langt enklere å være pirat enn å være legal.  Og det gjelder selv folk som både har råd og lyst til å være lovlydige konsumenter.

Om Tore Renberg har inntak hos folk i bransjen, håper jeg han begynner med å stille dem disse fem spørsmålene.

NOTER

*) Artikkelen er ikke på nett, men denne PC World-artikkelen refererer til DN-artikkelen.

**) I dag kan jeg rippe en DVD på Mac-en i kjelleren og se den i god kvalitet på fjernsynet i stua i andre etasje, fordi min Playstation 3 kan streame innhold den finner på Mac-en.  Med dagens DRM-løsninger ville jeg verken kunne kjøpt en film på Mac-en *eller* streamet den til Playstationen i stua.

***) Warner Bros regnet 36 timer fra premiere til spredning på fildelingsnettverk som en suksess for The Dark Knight.

****) The Pirate Bay.

Bildet til høyre er en faksimile fra Dagens Næringsliv 20.10.2008, side 39.

Video on demand: Et sekund trodde jeg Amazon hadde skjønt det [om Terminator: The Sarah Connor Chronicles]

Jeg er glad i spam.  Så lenge den er relevant og den er adressert til meg fra en forretningsenhet jeg har et forhold til.  Muligens gjør alt dette at det ikke lenger er spam, men uansett: Jeg tåler ubedte kommersielle budskap så lenge de føles nyttig.

Amazons nyhetsbrev er blant disse.  I dag dumpet et sånt inn i innboksen min, og ikke bare hadde Amazon som vanlig skjønt hva jeg interesserer meg for -- men med tanke på det jeg har skrevet i det siste om konsortier som skal slå Apples iTunes, hadde de et tilsynelatende uslåelig og ekstremt forbrukervennlig tilbud.

Tilbudet er å kjøpe episoder av TV-serien Terminator: The Sarah Connor Chronicles.  Nå er kanskje ikke dette en sensasjon i seg selv, men det er interessant å legge merke til at jeg kom rett til episoden ved å klikke på lenken, og playeren fungerte øyeblikkelig -- uten DRM-sjekking eller installasjoner av noe slag (det hele var flashbasert).  Brukervennlighetsmessig kan det vel ikke bli enklere *).

Men det som fikk pulsen min til å stige var at jeg misforstod teksten i mailen, og trodde at Amazon og rettighetshaverne endelig hadde skjønt hva som skulle få nettbasert video on demand til å ta av: Jeg mistolket setningen "Get the entire season delivered commercial-free (including upcoming episodes)".

Dette er mitt drømmescenario: Ikke har man bare såkalt day and date lansering på forskjellige plattformer av det samme innholdet, men i tilfeller som disse tv-seriene så kunne man også se samtlige episoder som er laget men ennå ikke er sendt på tv.  Og det var dette jeg et øyeblikk trodde det var, og et øyeblikk var Amazon genierklærte hos meg.  Noe sånt ville gitt nettbasert video on demand en DVD-boks-følelse, og attpåtil DVD-boks-følelse av episoder som ennå ikke hadde vært på TV.  Et perfekt produkt når man akkurat har blitt hektet på en serie.  (Jeg hadde det slik under første sesong av Heroes: Hadde jeg kunnet ville jeg kjøpt resten av sesongen øyeblikkelig, for å få en lammende hel-helgs opplevelse av sesongen).

Nå var det ikke slik.  Men hadde ikke det vært en fin finte i kampen mot piratene?  Akkurat det konseptet kan ikke piratene slå sånn uten videre (det er som regel tv-opptak som spres ulovlig i dag).  Ideen er herved levert gratis og franko.  Uten at jeg egentlig tror at noen som er rett posisjonert i bransjen leser det.

NOTER

*) Playeren virket.  Ingen DRM-sjekking og alt det der.  Men opplevelsen ble likevel stoppet av noe så prosaisk som at jeg er fra feil land: Dette innholdet er kun tilgjengelig for seere i USA.  Så det får være det neste bransjen ser på: Fjerne merkverdige regionssperrer.  De er en selvmotsigelse på nettet i dag (selv om jeg ikke tror det egentlig er realistisk at rettighetshaverne skulle oppgi kravet om regionskontroll).