Jo Christian Oterhals (oterbloggen)

Litt om Blu-Ray igjen

Jeg skriver dette bare for å minne om at jeg fremdeles er nerd nok til å vedlikeholde en liste over alle Blu-Ray-filmer jeg har sett, vurdert etter filmenes tekniske kvaliteter. Altså: Jeg gjør meg ikke til dommer over hvorvidt filmene er gode eller dårlige (noe som sjelden har vært et parameter for meg uansett), men for hvor godt de yter som HD-filmer.

Jeg er nå oppe i 33 titler. Det eneste som forundrer meg med lista er at jeg faktisk ikke har rukket over mer enn 33 det siste året. Det tyder på at jeg har mer enn nok annet å pusle med.  Uansett:

Her er Blu-Ray-lista oppdatert. Sist inn: True Blood, Hancock, The Prestige og Australia.

Watchmen - en slags filmanmeldelse for de som har lest tegneserien

[Har du ikke lest tegneserien men har tenkt å se filmen: Les ikke dette.  Jeg tror ikke jeg avslører for mye her, men man kan aldri vite.]

"Dog carcass in alley this morning, tire tread on burst stomach."

Jeg husker fremdeles hvor jeg var da jeg leste disse elleve ordene første gang.  Jeg satt på en buss fra Molde til Aukra, på vei hjem fra min andre dag i arbeidsuke hos ned nå nedlagte avisen Romsdals Folkeblad.  På walkmanen hadde jeg en helt ny kassett -- Sign o the times med Prince -- og kombinasjonen av den sangen og denne tegneserien -- linjene som åpnet det hele spesielt -- forandret mitt forhold til tegneserier og litteratur generelt.

Jeg trodde serien skulle handle om superhelter -- noe den på den måte også gjorde -- men det var fortalt på en måte jeg aldri før hadde sett.  Alan Moore knows the score, som det het seg i en moderat suksessful hitlåt noen år senere: Etter dette måtte superheltene bli voksne også mainstream (uten denne, ingen Dark Knight på kino i fjor *) - Frank Miller eller ikke), og ungdomslitteraturen forble etter dette irrelevant for meg.  Jeg var 14 da jeg begynte å lese Vekterne; jeg var 15 da jeg var ferdig.  Jeg trodde jeg var blitt voksen i mellomtiden.

22 år senere er jeg voksen.  Watchmen har fremdeles fast plass i bokhylla på soverommet (jeg er av dem som det ikke finnes nattbord stort nok for med tanke på antall bøker som til enhver tid er i sirkulasjon), og jeg er helt på linje med Time Magazine som kåret denne tegneserien til en av det 20 århundres 100 viktigste og beste romaner.

Det er klart man går på kino med en viss frykt når noe slikt blir filmatisert.  Det kunne vært ærefrykt, men for meg var det mest av alt en frykt for at jeg ikke skulle kunne nyte filmen fordi jeg bare satt og sammenlignet med et grunnlagsmateriale jeg kjenner så alt for godt.  Jeg tror ikke jeg greide det.  Så la meg starte filmanmeldelsesdelen av denne bloggposten med å si følgende: Det er ikke nok med ett terningkast for en slik film.  Man trenger to.  Og for meg blir terningkastene hhv terningkast 1 og 6 (og snittet er kanskje den riktige overall-bedømmelsen).

La meg begynne med det siste terningkastet først:

Jeg er ikke alene om å ha detaljkunnskap om filmens grunnlag.  Etter snart 25 år med klassikerstatus, er verden full av tegneserienerds som ville fylle kinosalene første helg og med nådeløst blikk se etter avvik fra skriften **).  Den viktigste oppgaven til regissør Zack Snyder ser tilsynelatende ut til å ha vært å tilfredsstille oss som har denne skavanken.

Den biten må jeg si han greier med bravur. 

Man kan selvsagt henge seg opp i detaljer som at draktene deres er annerledes enn i tegneseriene, men det meste er endringer man egentlig ikke legger merke til.  Med stort unntak for drakten til Laurie Juspeczyks.  Jeg låner Morris Days ord fra filmen Ford Fairlane for å beskrive filmdrakten: "To wear a dress like that you gotta shave. And I don't mean your legs."  Tegneseriens 80-tallsdrakt er sexy men fremdeles blyg på sitt vis.  Filmens drakt har et ikke ubetydelig element av lakk og lær.  Drakten har imidlertid den funksjon at den på en enkel og effektiv måte tydeliggjør koblingen mellom superhelt-livet og seksualitet, en tematikk serien har langt mer tid og plass til å utdype.

Jeg kunne også kommentert at volden, som i tegneserien fremstår som både stilisert og som frosne snapshots av hendelsessekvenser, i filmen både fremstår som flytende, dveldende og overdreven.  Men det er nå engang slik at film består av 24 bilder i sekundet, mens tegneserier består av statiske paneler.  Så disse sekvensene må nødvendigvis bli annerledes.

Det jeg synes er verre er at man i tegneserien i grunnen aldri inntrykk av at heltene var superhelter hva krefter angår.  Godt trente ja, men ikke noe mer enn det.  Rorschach får utrettet utrolige ting, men det er gjennom å være fokusert og nærmest ensporet at han får det til.  I filmen fremstår derimot muskelstyrke og spenst som tilnærmet overmenneskelige hos mange, blant annet hos Rorschach men spesielt hos Adrian Veidt.  Denne overmenneskeligheten kommer spesielt godt til syne i innledningen (drapet på The Comedian) og avslutningen (oppgjøret i Karnak), og strider nok i mitt hode mot bokens intensjon som var å utforske en verden hvor superhelter var "vanlige". 

Den største stilistiske utfordringen filmen til syvende og sist likevel sliter med, er bruken av musikk og lydeffekter i sekvenser hvor tegneserien helt bevisst unngår slike.   I spesielt ett tilfelle er lydleggingen fullstendig upassende.  Man har valgt å lydlegge Dan og Lauries første vellykkede rendez-vous med Leonard Cohens Hallelujah.  Det som i utgangspunktet både er et vendepunkt i historien og en morsom detalj, ender nesten i det parodiske.

Men dette er også det som er negativt.  Snyder har gjort store anstrengelser for å være tro mot grunnlaget, og mange scener fremstår som en panel-på-panel-filmatisering av tegneserien.  Likevel har han dristet seg til å gjøre enkelte avvik fra den hellige skrift.  Det viktigste avviket plottmessig er den relativt store endringen av slutten.  Men jeg må si at innenfor historiens egen logikk, og spesielt i filmens som nødvendigvis bare har 2 timer og 40 minutter på å fortelle den, så gir den nye slutten faktisk mer mening og sammenheng enn tegneseriens slutt.  Så det reagerer jeg ikke på i det hele tatt.  Slutten er for meg både fiks og intelligent og gjør også at vi som kjenner skriften ned til minste detalj faktisk får noe nytt ut av å se filmen.

Hovedinintrykket er altså at overføringen fra bok til film er gjort med ærefrykt og sans for detaljer på et slikt plan at akkurat den biten gir terningkast 6.  Det jeg frykter er likevel at filmen for uinvidde kan fremstå som en ubegripelig, selvhøytidelig suppe kokt på et i utgangspunktet svært banalt whodunnit-plot.

Nå var Watchmen i original heller ingen komedie, men den hadde sine mørke humorøyeblikk likevel.  Blant annet en Pagliacci-vits kryssklippet med bilder av drapet på The Comedian.  I filmen blir imidlertid det hele fremført og kryssklippet uten elementer av noe som indikerer at vi som publikum burde trekke på smilebåndet.  De få humoristiske elementene fortellingen byr på, er dårlig utnyttet av filmskaperne.

Skuespillmessig er det også slik at det ikke er så alt for mye å hoppe i taket av.  Den beste innsatsen blir levert av Patrick Wilson som spiller Dan Dreiberg.  Han fremstår som sympatisk når han må, følsom når det må til og brutal når det trengs.  Dan Dreiberg er en figur man tror på og det er ene og alene Patrick Wilsons skyld.  Jeg ser på nettet at mange er uenige med meg, men jeg synes også Malin Akerman leverer varene som Laurie Juspeczyk. 

Castingvalg jeg derimot forundres over er Sally Jupiter og Adrian Veidt.  I en kort sekvens i filmen er Sally Jupiter en ung kvinne men i resten av filmen er hun gammel.  Hvorfor velger man da en ung kvinne (Carla Gugino) til å spille gammel dame?  Allverdens makeup kan ikke skjule at det er nettopp slik det forholder seg.  Adrian Veidt (Matthew Goode) på sin side fremstår rett og slett bare som usympatisk gjennom hele filmen.  Nå er riktignok Veidt en tankefull, usedvanlig intelligent og alltid strategisk person.  Men Goodes fortolkning av disse trekkene er uten unntak usympatiske. 

Billy Crudup som spiller Dr. Manhattan har kanskje hatt den vanskeligste jobben.  Han skal danne grunnlaget for en dataanimert figur, filmens eneste person med virkelige superkrefter.  Denne figuren skal gradvis miste kontakten med sin egen menneskelighet.  Utfordringen rent skuespillermessig med slike ting -- vil jeg tro -- er å spille et umenneskelig menneske uten at man fremstår robotisk.  Den utfordringen synes jeg ikke Billy Crudup har taklet.  

Ikke hjelpes Crudup noe heller av at dataanimasjon ikke er kommet langt nok til å simulere ansiktstrekk, ansiktsmuskler, lepper og tale overbevisende. ***)  Dr. Manhattan både ser og høres ut som en robot eller som noe som visuelt ikke hører hjemme i filmens visuelle uttrykk.  Dr. Manhattan er derfor filmens minst troverdige figur.  Det er virkelig er synd.  Han er en viktig figur i boka, men han har om mulig en enda mer sentral rolle i filmen.  Dette er den ene figuren som virkelig måtte fungere i filmen for at helheten skal fungere.

Men bortsett fra Dr. Manhattan selv er filmen visuelt spektakulær.  Det er det flotteste jeg har sett på kino på lang, lang tid.  Det forhindrer likevel ikke at selve historien, når den brytes ned til filmvennlig lengde, avslører hvor banal den egentlig er.  Og derfor ble Watchmen for meg en utilfredstillende opplevelse.

Det gode er at ingen fan skal kunne komme å si at dette ikke var en trofast filmatisering.  Der innfrir Zack Snyder stort.

NOTER

*) Se scenen med Bruce Wayne foran veggen som overvåker alle Gothams mobiltelefoner.  Hvem andre er det enn Adrian Veidt i Karnak, f.eks.?

**) At det i de 25 årene som har gått har vokst opp et par nye generasjoner som ikke kjenner særlig til dette, ble utnyttet til fulle i i sesong 1 av Heroes, hvor både maskemorder-plottet ble brukt til fulle, for ikke å si siste episodes katastrofe-som-skal-forandre-verden-element.

***) Derfor mener jeg at den mest vellykkede dataanimerte menneskelignende skikkelsen i filmistorien fremdeles er Robert Patrick som T1000 i Terminator 2.  James Cameron gjorde T1000 til en flytende robot av et slags kvikksølvmateriale, og dermed slapp han unna alle problemene med å gjøre trekk fullkomne.

Til deg som lurer på hvilke filmer Will Smith har produsert

1) Bytt søkemotor.  Jeg har aldri skrevet om det tidligere, men underlig nok sender Google og Kvasir deg hit.

2) Bruk heller IMDB.  Den tjenesten har svaret til deg her.  Til min overraskelse ser jeg at han har hatt produsentrolle på hele 18 titler, hvorav The Fresh Prince of Bel-Air var det første og Monster Hunter det siste.  Tilsynelatende er han ellers medprodusent på det meste han spiller i nå.

Nerd alert: Den offisielle Watchmen-traileren er her

Tegneserieromanen Watchmen er for mange -- tildels også for meg -- nærmest som et hellig skrift å regne (at Wikipedia-artikkelen om Watchmen har ti kapitler og 90 fotnoter vitner om at dette, for noen, er viktige saker). Nå er traileren til filmatiseringen her (embeddet under), og jeg går derfor ut fra at denne vil bli studert i detallj i dagene som kommer av nerder fra hele verden. Er det detaljer her som ikke er i tegneserien? Har de tatt bort noe? Har regissøren tatt seg den frihet å -- gulp! -- innføre noe nytt?

Regissøren har påtatt seg en vanskelig jobb, med tanke på hvilken ortodoks fanskare denne tegneserieboken har i utgangspunktet. I tillegg er det noe med at han hopper etter en mengde anti-Wirkolaer, og det er ingen grunn til i utgangspunktet å tro at denne filmatiseringen skal være noe annet enn en ny Eddie the Eagle: Alan Moores tegneserier, som i seg selv ofte har vært fantastisk gode, har som regel hatt begredelige filmatiseringer. Den beste var kanskje V for Vendetta, og selv den var dårlig. Men basert på traileren ser Zack Snyder ut til å ha gjort en bra jobb med denne. Bedøm selv under.

Alle figurene i Watchmen er kompliserte og sammensatte figurer. Jeg har likevel alltid hatt en forkjærlighet for Dan Dreiberg, den andre Nite Owl. En gledelig overraskelse i traileren er at Dan ser ut til å spilles av Patrick Wilson, som også spilte en uvanlig kompleks og sammensatt figur i TV-serien Angels in America.

Jeg kjenner at jeg faktisk gleder meg nå.

Michael Douglas er *ikke* Gordon Gekko

Jeg så Wall Street igjen i går.  Denne klassikeren fra 1987 har kvernet rundt i hodet mitt (sammen med American Psycho, pussig nok) i forbindelse med finansuroen de siste ukene.  Så i går bestemte jeg meg for å se filmen om igjen.

Filmen har tålt tidens tann overraskende godt, og selv om enkelte samleie-i-siluett-scener litt for tydelig avslører at filmen er et barn av 80-tallet, oppveier det positive det negative med god margin. Man kan vel kort oppsummere filmens tre sterke sider slik:

1. Charlie Sheen er tilsynelatende edru gjennom hele innspillingen, og leverer derfor varene som naiv og grådig aksjemegler.
2. Denne underliggende sett svært moralske filmen hadde premiere i desember 1987, bare et par måneder etter at krakket samme høst.  Filmen opplevdes nok svært profetisk i det den kom ut. Akkurat nå i september 2008 har den (sikkert ufrivillig) blitt reaktualisert. 
3. Wall Street var muligens tenkt å være et moralspill, men det er den amoralske skikkelsen som stjeler hele showet. Michael Douglas er Gordon Gekko.  Glatt, grådig, kynisk og samtidig sjarmerende på en heslig måte: Dette må være Michael Douglas' livs rolle.  

Akkurat dette i punkt tre tenkte jeg litt på etter at jeg hadde gått og lagt meg.  Derfor var det desto festligere å lese da jeg våknet at Michael Douglas nå presiserer at han ikke er Gordon Gekko.  Han var på en konferanse om atomvåpen i regi av FN, men journalistene var mest interessert i hans kommentarer om børsuroen.  Høydepunktet var følgende replikkveksling:

"Are you saying Gordon that greed is not good?"
"I'm not saying that," Douglas replied. "And my name is not Gordon. He's a character I played 20 years ago."

Huffington Post har hele saken.  

For øvrig benytter jeg anledningen til nok en gang å minne om at Gordon Gekko faktisk aldri sa "greed is good".  Jeg blogget om det i en fotnote i vinter en gang.

Filmplakaten til "Hancock": I skyggen av Independence Day

Dagbladet.no har i dag en kommentar angående plakaten til filmen "Hancock", hvor Holmenkollen avspeiles i Will Smiths brilleglass. Holmenkollen opptrer ikke filmen. Tittelen på Dagbladet-saken er "Katta i sekken" og fremstiller det litt som om kinogjengere blir lurt når de kommer inn i salen, og Holmenkollen faktisk ikke opptrer i filmen.

At postere lover mer enn de kan holde er vel en gammel sak og i mine øyne ikke mye å ta på vei for. Men om man først har evnen til å hisse seg opp over slike ting, kunne man for 12 år siden ha tillatt seg å bli noe mer opprørt over tv-kampanjen for en annen Will Smith-blockbuster, nemlig Independence Day.

I den filmen er det en berømt scene, hvor flere berømte landemerker -- Det Hvite Hus mest prominent av dem -- blir sprengt i lufta av UFO-er. Under finner du ødeleggelsesscenen i sin helhet slik den fremstod i filmen (dubbet til italiensk riktignok, uten at den blir dårligere av den grunn):

Men da filmen skulle spres rundt i verden, var TV-reklamene lokaltilpasset. I Norge gikk Holmenkollen med, i Australia eksploderte operaen, osv. Men disse stedene var slett ikke med i filmen. Så der hadde vi et tilfelle hvor vi var vant til at trailere viste ting som er med i filmen. Men denne viste scener som slett ikke var med.

Var dette brudd på "reklamekontrakten" med det potensielle publikummet, eller bare en genial markedskampanje? Jeg holder en knapp på det siste, og ser til og med humoren i det hele.

PS! Artig nok hadde Hancock og Independence Day premiere samme dag mellom tolv års mellomrom, 2. juli hhv 2008 og 1996. VG Nett skriver at hele fem Will Smith-filmer har hatt premiere på denne tiden, men jeg har ikke greid å bringe på det rene hvorvidt det er en tradisjon at alle Smiths julipremierer jukser med lokasjonene på denne måten :-)

Mine Blu-Ray-filmer, vurdert etter bildekvalitet og andre tekniske aspekter

Listen ble publisert første gang 09.04.2008, sist oppdatert 11.07.2009.

I fjor gikk jeg over til primært å kjøpe Blu-Ray-filmer. Raskt oppdaget jeg at noen av disse filmene på ingen måte har bedre kvalitet enn DVD-filmene de skal være en erstatning for. Den kvalitetsmessige forskjellen på overføring, etterbehandling og ikke minst valg av komprimeringsalgoritme (codec), er stor blant de ulike filmene jeg har.  Om du er opptatt av Blu-Ray på grunn av bildekvaliteten kan dette være en indikator.

De beste først:

1. 2001 - en romodyssé [5 av 5]. Dette er en film som har tålt tidens tann godt, også bildemessig. Kort sagt den beste bildekvaliteten jeg har sett. Hver bilde i filmen oser av kvalitet, noe som ikke minst skyldes at originalen ble skutt på 65mm-negativer. Både lyse og mørke scener holder tipp-topp kvalitet. Det er denne filmen som får meg til å ønske at filmer som Lawrence of Arabia og The Abyss kommer på Blu-Ray, pga negativ-størrelsen. (Full omtale)
2. Casino Royale [5 av 5]. La oss være ærlige om dette: Samme hva folk sier, så er Casino Royale en svært uengasjerende Bond-film, som normalt er med de filmene. Derimot er bildekvaliteten helt vanvittig. Nesten, men bare nesten, 2001-kvalitet her. (Full omtale)
3. Apocalypto [5 av 5]. Sensasjonell bildekvalitet i en film som er mye bedre enn folk liker å tro. Filmen er encodet med MPEG4-AVC, med det resultat at jungelen vibrerer av grønnhet, og bildene er sylskarpe og tvers gjennom vakre -- i skarpt relieff til en fortelling som er grunnleggende grusom. Si hva man vil om Mel Gibson, men som regissør har han ikke laget enn bedre film enn dette. Det skal også innrømmes at det kreves et ikke ubetydelig mot (eller galskap, eventuelt) å selv fullfinansiere enn film hvor dialogen utelukkende er på en eller annen Maya-dialekt. En knallgod actionfilm som for meg virkelig viser hva Blu-Ray handler om, sånn bildemessig. (Full omtale)
4. True Blood [5 av 5]. Dette er ikke en film, men en TV-serie. En semi-erotisk vampyrserie for voksne med både sans for humor og velutviklet liberalisme, er kanskje ikke det alle vil velge å ta med hjem til lørdagspizzaen.  Men likevel: Denne første sesongen på 12 episoder kommer med et upåklagelig 1080p-videospor og et overraskende aktivt lydspor i alle kanaler. Tro det eller ei, men dette er etter mitt syn noe av det beste som er levert på Blu-Ray av det jeg har sett.  Og OBS! Her må man se det hele i perspektiv: Det finnes filmer lenger ned på lista som har bedre bilde (dette er 1080i og det synes enkelte ganger), men dette er det beste jeg har sett av TV-på-DVD noensinne. 
5. Iron Man [5 av 5].  Man kan si hva man vil om filmen i seg selv (jeg likte den godt, dvs Robert Downeys innsats), men bildemessig er det ikke mye å si på den.  Knall kvalitet, førsteklasses vare tvers gjennom.  Iron Man har i alle fall en fordel over The Incredible Hulk, og det er at en dataanimert jernmann på sett og vis virker mer troverdig enn en stor, sint grønn mann.
6. Kingdom of Heaven (director's cut) [5 av 5].  Dette er en Ridley Scott-film som ikke gjorde det spesielt godt på kino, og som heller ikke ble spesielt tiljublet av anmelderne.  Men den betydelig lengre Director's Cut-utgaven er både blitt en knakende god film (for den som har tid og tålmodighet til å se 3 timer og 6 minutter om en tvilende helt som helst avstår fra action) og en visuell fest.  Bildene er suverene tvers gjennom, spesielt i de mørke scenene.  Og de er det nok av: Det er dynamikk og tegning i selv de mørkeste scenene, så dette er trolig den beste "mørke" filmen jeg har sett på Blu-Ray til nå.  I tillegg er lydsporende helt nummende, og kombinasjonen av bilder og lyd i slagscenene mot slutten er formidable.  PS! Denne lista handler om lyd og bilde, men en ting må jeg få nevne: Legg merke til den spedalske kongen, mannen med masken.  Du finner ham ikke på rollelista.  Men det er en dårlig skjult hemmelighet at denne rollen spilles av Edvard Norton.  Han gjør en praktfull innsats: Alt du ser av ham er øynene, og utover dem kan han bare uttrykke følelser med kroppsspråk.  Men det gjøres til gjengjeld på storslått vis.  I denne rollen er han en stor skuespiller.
7. The Dark Knight [5 av 5]. The Dark Knight er etter mitt syn en av filmhistoriens mest vellykkede actionfilmer.  Kanskje den beste jeg har sett.  Men som alle vellykkede og minneverdige actionfilmer tynges også Dark Knight av periodevis å være kanskje litt for tungsindig, og ikke minst av å ha blitt for lang.  Slikt er likevel lett å tilgi når totalpakken er så formidabel som den er. Som Blu-Ray bedømmet havner denne i det øvre sjiktet.  Godt bilde, ingen synlige støyreduksjonseffekter (det jeg tidligere har kalt "vannfarge-effekt"), raske og rolige scener er like preget av klarhet.  Men Dark Knight er en mørk film på alle måter, og vekker av den grunn ikke samme engasjement som mer fargesprakende filmer som f.eks. Iron Man og Apocalypto.  Dette er spesielt med Dark Knight: Bilder skifter mellom 16:9 og bredere formater gjennom filmen.  Overgangene er nærmest umerkelige.  Jeg har aldri sett dette blitt gjort før, men jeg likte det.  Skjermen fylles når to hoder prater, men i de store oversiktsscenene drar de til med ultra-widescreen.  Tøft.  Siden jeg i den senere tid også har begynt å si noe om lyden, kan jeg om denne si at lydsporet er formidabelt også på Blu-Ray.  Men der Kingdom of Heaven har et lydspor som nærmest fremkaller fysiske plager (og dermed engasjerer), mangler Dark Knight faktisk noe av dette trøkket i sin viktigste scene (bil/motorsykkeljaktscenen i midten).  Så ønsker du en film som blåser deg av banen både på bilde- og lydsiden er ikke denne verst -- men Kingdom of Heaven er bedre.  (Som film betraktet -- rent innholdsmessig -- er derimot Dark Knight et par hakk bedre)
8. Wall-E [5 av 5].  Jeg skal ikke skrive mye om Wall-E.  Grunnen er at jeg kanskje tar feil.  Her er rasjonalet: Jeg har merket meg at dataanimerte filmer, selv på DVD, oppskalerer ubegripelig godt på flatskjermsfjernsyn.  Jeg vil tro det har noe med at slike filmer er preget av sterke farger og store, glatte flater.  Derfor er jeg ikke sikker på om Wall-E faktisk har et strålende Blu-Ray bilde, eller om det bare er dataanimert-effekten som slår til igjen.  Men uansett er dette pent å se på.  På lydsiden er det gjort en flott jobb.  Lyden er høyoppløst og klar hele veien igjennom -- spesielt viktig for oss som ser slike filmer dubbet til norsk -- og filmskaperne har utnyttet surroundmulighetene til fulle.  Det singler og kræsjer og smeller og hviner på alle kanter, uten at lyden blir så kompleks at alt blir ullent (som man f.eks. opplever i DVD-utgaven av Transformers).  Alt i alt: Skal du imponere naboen med bilde og lyd, er det verre valg enn å sette på Wall-E.
9. Australia [5 av 5]. Jeg innrømmer det med en gang: Her kan det godt hende at mine vurderinger av de tekniske kvalitetene av filmen er sterkt farget av min opplevelse av filmen i seg selv. Jeg har uten unntak alltid likt Baz Luhrmann-filmer, enn så forskjellige de er fra hverandre.  Dette er ikke et unntak.  Storslagent, sentimentalt og så maksimalistisk som du kan få det innenfor en realistisk tradisjon... dette er underholdning for både mor og far! Bildene er vakre og skarpe og jeg har ingenting å utsette på lyden heller. I det store og hele er det med denne filmen som med Forrest Gump og Titanic: Noen folk påstår at de ikke liker dem. Min teori er at bare kyniske bastarder ikke liker de filmene, og at folk flest ikke er så kyniske som man må være for å ikke like dem. Australia anbefales på alle måter.
10. Quantum of Solace [4,5 av 5]. Jeg har tidligere avslørt meg selv som en ikke spesielt pasjonert James Bond-seer.  Det har ikke forandret seg, men om denne filmen kan jeg si at den er morsommere (som i mer humoristisk) enn Casino Royale, men om mulig mindre minneverdig rent plottmessig.  Uengasjerende skurk, uengasjerende plan.  Når det er sagt er filmen et solid stykke Blu-Ray.  Men den mangler det lille ekstra som gjorde Casino Royale til noe tilnærmet referansekvalitet.  Det som forundrer meg mest er skjønnhetsfeil som synlig ghosting/etterslep, noe som ellers på min avspiller (Playstation 3) bare har plaget MPEG2-enkodede filmer (QoS er AVC).  Men lyden er heftig, jeg blir alltid glad av å høre glass som singler bak meg i actionfilmer.  Og filmen er passe lang (1:45).  Så du kan gjøre verre enn å tilbringe en lørdagskveld med denne.  Men du kommer slett ikke til å huske handlingen morgenen etter.  Og det er ikke rødvinen du drakk til filmen sin skyld i det hele tatt.
11. The Prestige [4,5 av 5]. Om det er distributøren som sørger for dette, eller om det er regissøren Christopher Nolan selv, skal være usagt. Men filmer av denne regissøren har sålangt vært preget av kjempekvalitet. The Prestige er ikke et unntak. Bildekvaliteten er det nesten ingenting å si på, og grunnen til at denne ikke får toppscore er at materiellet i seg selv ikke er av det slaget som trenger å briljere.  Med andre ord: Dette er ikke The Dark Knight og tar ikke i seg selv pusten fra deg på samme måte. Men bildekvaliteten er god tvers gjennom.  I tillegg har den, som de to andre Batman-filmene fra Nolan, et lydbilde som utnytter surroundanlegget ditt på en fin måte.  Alt i alt en bra teknisk opplevelse, men når alt kommer til stykket... er ikke filmen egentlig litt kjedelig? 
12. Blackhawk Down [4,5 av 5].  Denne filmen så jeg først på kino og ble kjempeskuffet.  Noen års pause har gjort filmen godt, for når jeg nå så den opp igjen syntes jeg den var en overraskende god dissekering av amerikanernes mest mislykkede oppdrag i Somalia på 90-tallet.  Ridley Scott er estet som alltid, men denne gangen har esteten innimellom tatt overhånd (legg f.eks. merke til at solnedgangen varer i timesvis i denne filmen).  Bildene er bevisst kornete og gritty, så dette er ikke Blu-Rayen du kommer til å sette på for å overbevise dine venner om mediets uovertrufne skarphet og denslags.  Men bildene er sterke og klare og lydsporet holder deg våken filmen igjennom, om enn ikke på nivå med Kingdom of Heaven.
13. The Incredible Hulk [4,5 av 5]. Et tilnærmet feilfritt bilde på denne filmen, men det er ikke til å stikke under en stol at selve Hulk-figuren tidvis er så synlig dataanimert at det trekker opplevelsen ned -- selv for en ihuga fan.  I noen sekvenser fungerer derimot dataanimering fantastisk godt, og når det da kombineres med Blu-Rayens sylskarpe bilder, får vi periodevis noen helt eksepsjonelle bildeopplevelser (se blant annet en scene hvor The Hulk søker tilflukt i en grotte under et kraftig tordenvær).  Jeg er en *stor* Hulk-fan, og denne filmen gjør alt for å glede fansen: spøking med lilla bukser, Doc Samson før han ble Doc Samson er med, The Leader vil dukke opp, Jim Wilson dukker opp et lite øye blikk [hvor er Rick Jones?].  Dette *er* en Hulk-historie av det klassiske slaget.  Men det er ikke til å legge skjul på at dataanimeringen åpenbart ikke har kommet langt nok til å fremstille en så utroverdig skikkelse på en troverdig måte ennå.   
14. There Will Be Blood [4,5 av 5].  Tungt skjebnedrama som på mer enn en måte avslører at regissøren Paul Thomas Anderson lider av et ikke ubetydelig Kubrick-kompleks (sammenlign filmens ti første minutter med åpningen av 2001, og likheten er påfallende).  Likevel er han ingen copycat -- filmen er ulik de fleste jeg har sett, og resultatet har i dette tilfellet blitt storslagent og originalt på alle måter.  Selv om denne listen handler om bildekvalitet, må jeg fremheve Daniel Day Lewis: Med denne filmen må han trolig for godt ha slått fast at han er sin generasjons beste skuespiller.  Når det gjelder bildekvaliteten er det ingenting å utsette på den.  En strøken VC-1 enkodet sak, som takler mørke scener bedre enn de fleste andre på denne listen.  Den mangler likevel det bittelille ekstra som gjør at filmer som Apocalypto og 2001 når toppen.
15. Batman Begins [4,5 av 5].  Jeg tilhører det ørlille mindretallet som ikke synes denne filmen er noe særlig engasjerende.  Det kommer kanskje av at jeg er at gammel Batman-fan, og at en film som konsenterer seg om karakterens tilblivelse muligens føles noe redundant.  Men det har også mye med antagonisten å gjøre: R'As Al-Ghul var heller ikke en spesielt interessant figur i tegneserien, og når han til overmål spilles forbløffende uengasjert av Liam Neeson sitter man igjen med en Batman-historie hvor bare Batman i seg selv er spennende.  Men det er av natur en karakter som ikke er særlig spennende uten en engasjerende motstander (i oppfølgeren klaffer derimot alt).  Hva angår bildet, derimot, så kan man ikke utsette noe på det.  Noen av de flotteste som sådan finner sted i R'As Al-Ghuls fjellhovedkvarter.  Teknisk bra altså, men skal du ha en Batman-film hvor også handlingen engasjerer: Gå rett til oppfølgeren, Dark Knight.
16. Hellboy [4,5 av 5]. En gjennomført stilig men merkverdig uengasjerende og ikke minst barnslig filmatisering av tegneserien Hellboy av Mike Mignola (jeg kjenner ikke tegneserien så det kan godt være originalmaterialet er like barnslig).  Hvis du er interessert i å se en film om djevelen fra åpenbaringen gone good, i kamp mot onde nazister som vil fremkalle helvete på jord, er dette filmen for deg.  For oss andre holder det muligens at med unntak av et par korte scener med det jeg etterhvert kaller "utflytende vannfargebilder", så er filmen preget av knallkvalitet på bildesiden. (Full omtale)
17. Children of Men [4,5 av 5]. Gode bilder tvers igjennom. Såvidt jeg greier å se en mer eller mindre feilfri overføring til Blu-Ray. Det er ikke samme "overnaturlige" kvalitet som på 2001 og Casino Royale, men det er heller ikke noe å sette fingeren på. Hårfint bedre enn Blade Runner. Filmen i seg selv er helt suveren. Siste kapittel på disken (kapittel 8) er sensasjonelt: Noe av det mest inspirerte jeg har sett i en film på flere år, tror jeg. (Full omtale)
18. Blade Runner [4,5 av 5]. Her har det blitt jobbet godt med bildekvaliteten, og jeg vil tro at så godt så filmen aldri ut på kino en gang. Om jeg skal pirke er ikke kvaliteten alltid helt suveren i de mørkeste scenene, så full score blir det ikke. Men da er jeg altså pirkete.
19. Nærkontakt av tredje grad [4,5 av 5]. Om man vurderer innholdet i filmen så har i grunnen ikke denne stått seg noe særlig. Derimot er holder bildene på Blu-Ray god kvalitet.
20. Mamma Mia! [4,5 av 5].  Denne filmen er ikke mindre enn en syltynn suppe av verste slag.  I alle fall om man vurderer handlingen isolert sett.  Handlingen får plass på en gjennomsnittlig serviett.  Imidlertid fungerer det hele fordi handlingen bindes sammen og tildels drives videre ved at rollefigurene synger kjente (og noen ikke fullt så kjente) ABBA-sanger.  Så når alt kommer til stykket er dette slett ingen kjedelig film.  Hva bildene angår, så har de greske øyer trolig aldri sett bedre ut i hjemmekinoen.  Dette er ikke en film som dveler ved de storslagne motivene, men det som er på bildene er fargesprakende og engasjerende.  Lyden er, som man skulle forvente av en musikal, upåklagelig.  I det store og hele er det lite å utsette rent teknisk på denne filmen.
21. Hancock [4,5 og 5]. En nesten upåklagelig transfer av kinofilmen til Blu-Ray. Om du har sett denne på kino og som meg syntes den var midt på treet sånn innholdsmessig, så kan jeg trøste deg med at den faktisk før ørlitegrann mer dybde ved andre gangs seing.  Tar du deg tid til ekstramaterialet vil du bli overrasket over hvilket arbeid og hvilket historisk-filosofisk arbeid regissør Peter Berg ("Dr. Kronk" i serien "Chicago Hope") har lagt ned i kulisser som ellers bare blir sprengt i luften før du får tid til å la det synke inn når du ser filmen. Joda: Du holder ut en lørdag med denne, og det er i alle fall ikke de tekniske aspektene som gjør at du får noe å utsette på filme. 
22. The Forbidden Kingdom [4 av 5]. Jackie Chan og Jet Li spiller hver sin dobbelt-rolle i denne 100% usjarmerende amerikanske fantasy-kung-fu-filmen. Regissør Rob Minkoff, tidligere kjent som regissør av Løvenes Konge, sper på med like doser Flyvende Dolker, Ringenes Herre og Løvenes Konge, i det som blir en endeløs og ganske kjedelig film.  Bildemessig sett burde denne derimot ha hatt alle muligheter til å gå til topps.  Filmen er encodet med AVC, men bildet fremstår periodevis som lite detaljrikt -- noe som er merkelig med tanke på at filmen er fra 2008.  Lydsporet, derimot, er DTS-HD 7.1, og er kanskje blant de lydsporene jeg har hørt så langt som aktivest bruker samtlige kanaler.  Veldig morsom å lytte til, men ikke spesielt severdig.  Denne kjøper du bare om du finner den i et billig kassesalg et sted.
23. Stranger than fiction [4 av 5].  Denne filmen og den neste på lista (21) har en ting til felles og det er at de begge handler om folk som lever av og for tall, og på hver sin måte prøver å visualisere denne tilstanden.  De skiller seg fra hverandre gjennom at Stranger than fiction er en knallgod film -- en slags Charlie Kaufman-film for massene -- og 21 er uengasjerende og dårlig.  Will Ferrell spiller nedtonet og atypisk avdempet rollen som en skatteinspektør som oppdager at livet hans også er en roman.  Forfatteren nærmer seg slutten av romanen, og planen er at hans karakter skal dø.  Av fortellerstemmen han hører i hodet sitt forstår han at det også betyr at han skal dø på ordentlig.  Plottet høres ut som noe du ikke ønsker å se, men denne er god, humoristisk, romantisk og er rett og slett en helstøpt film.  Det er noen sensasjonelle sekvenser i starten hvor Ferrells tallmani synliggjøres på et vis du aldri har sett før.  Bildekvaliteten er helt grei til å være Blu-Ray.  Lydsporet er også greit.  Men dette er ikke en film for de store surroundeffektene, og når alt kommer til stykket vil filmopplevelsen være tilfredsstillende i DVD-utgave også vil jeg tro.
24. 21 [4 av 5].  En mattebegavet MIT-student blir rekruttert av læreren sin til å bli med i en korttellergjeng som lopper kasinoer i Las Vegas i spillet BlackJack, det eneste spillet hvor statistikk kan appliseres og hvor huset faktisk kan slås om det spilles riktig.  Kevin Spacey i bærende birolle og som produsent av filmen, redder ikke det hele fra å bli en overraskende uengasjerende film.  Det er også påfallende hvor lite filmen gjør ut av det å visualisere tallfascinasjonen disse menneskene må være utstyrt med.  Rent teknisk nyter de fargesprakende Las Vegas-bildene godt av HD-kvaliteten, og på lydsiden er det gjort en kjempejobb med å fylle uengasjerende kortspill med engasjerende kringlyd.  Men totalresultatet er uansett en kjedelig film.
25. The Departed [4 av 5].  Scorcese-filmen GoodFellas (se lenger ned på listen) er en bedre film, men vurdert som Blu-Ray-overføring er The Departed betydelig bedre.  Denne filmen er enkodet med VC1, og såvidt jeg greier å se er det ingen problemer verken i mørke sekvenser eller scener med mye bevegelse.  Det er heller ikke noe å se av uskarpheten og de "utsmurte" detaljene som Pans Labyrint har noe av, GoodFellas har merkbart av, og som The Fountain har ekstremt mye av.  I det store og hele en god overføring, men mangler noe av punchen som gjør toppoverføringene til overføringer i særklasse. 
26. Zodiac (Director's Cut) [4 av 5]. Jeg pleier å mislike Director's Cut-versjoner av filmer, fordi de i grunnen bare er lengre enn originalen og sjeldent bedre (Kingdom of Heaven er et unntak, Ringenes Herre: To tårn et annet).  Men denne gangen kjøpte jeg director's cut fordi jeg syntes originalen var for kort.  Zodiac er kort sagt en uvanlig classy seriemorderfilm, basert på en sann historie: En detaljert gjenskapelse av jakten på seriemorderen Zodiac.  David Fincher er regissør, og av den grunn alene kommer mange til å mislike Zodiac fordi Zodiac ikke er Seven.  Men likevel: En knallfilm for tålmodige seere (for dette er detaljerte og sånn sett "kjedelige" saker).  Bildemessig holder Blu-Ray filmen god kvalitet. Encodingen er VC1, og er litt som The Departeds encoding: Bra, men ikke noe å gå av skaftet for.  Noen scener er likevel helt strålende, slikt som oversiktsbildene helt til å begynne med og scenen hvor man følger taxiens ferd gjennom et kvartal (et strålende stykke fotografering er det også!). (Full omtale)
27. Terminator 2: Director's Cut [4 av 5]. Dette er billigutgaven fra Play.com jeg har blogget om tidligere.  Det er ikke bare prisen som er lav: Denne versjonen viste seg å ha verken teksting eller bonusmateriale av noe slag; den hadde heller ikke kinoversjonen av filmen i boksen (som definitivt er en mye bedre film enn DC-utgaven).  I den store og hele: Jeg er litt skuffet over at lav pris betydde ingen ekstrafeatures.  Likevel: Dette er en billig inngangsbillett for å få T2 på Blu-Ray.  Bildemessig er det lite eller ingenting å utsette på filmen.  Kodeken er VC-1, en kodek jeg nå er overbevist om gir de beste bildene.  Bildene når riktignok ikke f.eks. Casino Royale-nivå, men det tror jeg skyldes at C.R. er produsert med moderne teknologi og med tanke på et format som dette.  Det er godt mulig at en ekstra runde med etterprosessering goså kunne brakt filmen opp på et enda høyere bildemessig nivå.  Likevel er denne versjonen av T2 en solid overføring til Blu-Ray, som gjør alt rett der overføringen av den originale Terminator (lenger nede på lista) gjorde feil.  Men: Selv om bildet er bra, ville jeg ikke kjøpt denne versjonen; T2 er en film som fortjener ekstramateriale, og det er direkte kjipt å lage en Blu-Ray uten verken ekstramateriale eller teksting.
    
28. Max Manus [3,5 av 5]. Dette er lenge en fin film, inntil siste tredjedel gir fortellingen og karakterene nok dybde og seerne nok innsikt, til at helhetsinntrykket hever seg fra "fin" til "svært bra".  Temaet her er derimot bildekvalitet, og der må jeg si at jeg nok sitter litt skuffet tilbake.  MPEG-AVC kodek er brukt, og i perioder ser det hele riktig bra.  Underlig nok svikter filmen i de rolige sekvensene. Da plages bildet av etterslep og ghosting og også noe som ser ut til å være litt over-aggressiv støyfjerning.  Det er en OK Blu-Ray-opplevelse, men ikke noe å hoppe i taket av.  Derimot fant jeg mer glede i lydsporet som holdt meg i ånde filmen gjennom. 
29. The Brave One [3,5 av 5].  En på alle måter uoppsiktsvekkende film, på grensen til opprørende kjedelig temaet tatt i betraktning.  Det er hyggelig å se igjen Jodie Foster, som alt for sjelden er å se på film synes jeg.  Men det er mindre hyggelig at en stor skuespiller som henne og en habil regissør som Neil Jordan får så lite ut av dette stoffet.  Rent bildemessig er det hele også midt på treet.  MPEG-AVC-kodek er brukt her.
30. The Assassination of Jesse James according to the coward Robert Ford [3,5 av 5]. Et ord om innholdet først: Gjør ikke som meg og kjøp denne filmen utenlands uten norske undertekster.  Språket i filmen er arkaisk amerikansk-engelsk med formuleringer og gloser som er langt unna min engelskforståelse.  Bildemessig er filmen noe rett over middels.  Du hopper ikke i taket av glede over den og du blir ikke skuffet.
31. Enter the dragon [3 av 5]. Denne filmen havner helt midt på treet kvalitetsmessig, men det er ikke fordi det er noe galt med overføringen til Blu-Ray.  Såvidt jeg kan bedømme er encodingen forbilledlig.  Problemet er at både originalbilde og lydspor er av en såpass lurvete karakter, at sluttresultatet ikke blir bedre enn det er.  Dette får meg til å tro at de beste Blu-Ray opplevelsene fremover vil bli på filmer som er skapt med HD i tankene; unntakene så langt har vært Blade Runner og ikke minst 2001.  Jeg håper og tror at Kubricks Barry Lyndon kommer på Blu-Ray snart også, da jeg innbiller meg at det kan bli en formidabel utgivelse.  Men generelt altså: Det beste av HD kommer til å komme fra relativt nye saker tror jeg.  Og filmen i seg selv?  Crap.  Men det er forfriskende å se en kung-fu film hvor ingen flyr eller løper på tynne tretopper.  Her er det bare real slossing med never og føtter; realistisk innenfor sin genre, med andre ord. 
32. Twilight [3 av 5]. Det er ikke helt enkelt å si hvorfor bildet på denne filmen ender svært midt på treet -- skuffende gjennomsnittlig så å si.  Men det må innrømmes at folk som meg -- menn på 37 -- ikke burde få lov til å se romantiske vampyrfilmer laget for pre-debut-tenåringsjenter.  Filmen i seg selv var skrekkelig.  Den er også gjennomført desaturert og digitale effekter er brukt for å gjøre dagslyset tilsynelatende noe mørkere.  Disse siste tingene kan ha bidratt til at jeg ikke fikk den store bildeopplevelsen.  I tillegg skjemmes filmen av svært hardhåndet støyfjerning, som fjerner enhver pore fra disse vakre tenåringenes hud.  Når filmen til syvende og sist er utstyrt med et DTS-HD 5.1 lydspor som på ingen måte utnytter at man faktisk har surround til rådighet, så blir hele filmopplevelsen bånn i bøtta. 
33. Den siste revejakta [3 av 5]. Om filmen i seg selv er det dette å si: Har du lest boka bør du ikke se filmen, da den ikke makter å formidle verken humoren eller spenningen fra originalen.  Den makter heller ikke å innta en ironisk Starsky & Hutch-distanse til grunnlagsmaterialet sitt, og ender opp som en passende sjarmløs og sjenerende affære.  Filmens store lyspunkt er en dessverre litt for liten birolle ved Kåre Conradi, som fremstår imponerende usympatisk.  Hva angår bildekvalitet, så må den sies å være av midt på treet, grei Blu-Ray-standard.  Det betyr med andre ord at bildekvaliteten ikke er overvettes mye bedre enn det du vil få fra en godt oppskalert DVD-film.  Du sparer for øyeblikket 20 kroner på å velge DVD-utgaven fremfor Blu-Ray-utgaven, så sånn sett er det ikke noe å tenke på; men kommer du over en butikk hvor prisforskjellen er større enn som så: Gå for DVD-utgaven.
34. Pans Labyrint [3 av 5]. Denne filmen er slett ikke så god som vennene dine sier at den er. Sånn sett kan du kjøpe den på DVD i et kassesalg om noen måneder. Bildene på Blu-Ray-utgaven, derimot, er pene å se på. Men fordi filmen i stor grad er veldig mørk og encodingen i de mørke scenene innimellom tenderer mot dårlig, kan jeg ikke gi den en helhjertet anbefaling. Alt i alt synes jeg likevel kvaliteten er god.
35. GoodFellas [2,5 av 5]. I seg selv en god film, men på bildesiden har man ikke gjort en særlg god jobb. Om det finnes en god overføring til DVD av denne, og du eier den fra før, ville jeg ikke ha brukt penger på denne utgaven. I en og annen utendørs-scene ser man riktignok hva Blu-Ray er godt for også her, men generelt er ikke denne noe å rope hurra for.
36. Terminator [2 av 5]. Har man virkelig gjort så godt man kan her?  Finnes det virkelig ikke en bedre originalprint av Terminator enn det som ligger til grunn for denne overføringen?  Denne utgaven er sterkt skjemmet av negativer med støv og riper, spesielt i de animerte spesialeffektssekvensene (tidshoppene, robotkrigene).  Overføringen er gjort tilsynelatende uten digital etterbehandling, i motsetning til praktoverføringer som Blade Runner, med det resultat at Terminator selv i Blu-Ray-utgave beholder det litt fallerte VHS-klassikerpreget den alltid har hatt.  Filmen er enkodet i MPEG2, og i likhet med de andre filmene jeg har med samme kodek, preges denne tildels av sløring og akvarellaktige, utflytende detaljer i mørke scener.  Dette er likevel ikke så her som i The Fountain, så hovedinnvendingen mot Terminators bildekvalitet går i grunnen på den slette jobben med negativene.
37. The Fountain [2 av 5]. Dette er en film som befinner seg et udefinert sted på skalaen mellom prentiøsitet og dyphet, og filmens regissør muligens tilsvarende udefinert på skalaen mellom gal og visjonær.  Det er ikke de små temaene Darren Aronofsky tar opp: Bokstavlig talt livet, døden og kjærligheten, sentrert rundt en rød tråd om evig liv.  Jeg kan ikke forklare det bedre enn dette: Enten liker du den eller ikke, men uansett har du ikke sett mange filmer som ligner.  Rent teknisk, derimot, skuffer denne filmen stort.  Videoen er enkodet med MPEG2.  Om det er et problem med kodeken i seg selv eller om det min avspiller (Playstation 3) som er problemet, vet jeg ikke.  Men de mørke partiene er grå, og bildene fremstår generelt som uskarpe og med mye slør i scener med selv lite bevegelse. Den amerikanske versjonen har en annen kodek, og får bra omtale på blu-ray.com.
    

Oppdatering 14.04.2008: Children of Men lagt til.
Oppdatering 11.06.2008: Apocalypto lagt til.
Oppdatering 12.06.2008: The Fountain lagt til.
Oppdatering 15.06.2008: The Departed lagt til; fjernet en del tekst som stammer fra tiden jeg trodde dette skulle bli en liste uten oppdateringer.
Oppdatering 16.06.2008: En revurdering av Terminator (originalkarakter: 1,5).
Oppdatering 21.06.2008: Hellboy lagt til, startet lenking til fulle omtaler på http://www.oter.net/bluray/.
Oppdatering 04.08.2008: Zodiac lagt til, og oppjustert bildekarakteren på Nærkontakt... fra 4 til 4,5 poeng.  Skalaen her er forholdsvis dynamisk, og man kan ikke se bort fra at tidligere karaktersatte filmer vil få endrede karakterer ettersom jeg får sett flere filmer og sammenligningsgrunnlaget blir større.
Oppdatering 11.08.2008: The Brave One lagt til, og Pan's Labyrinth tilsvarende nedjustert.  Som sagt: Her hos meg er skalaen flytende... Terminator 2 også lagt til.
Oppdatering 13.08.2008:  There Will Be Blood lagt til.
Oppdatering 16.10.2008: The Assassination of Jesse James lagt til.
Oppdatering 28.10.2008: The Incredible Hulk lagt til.
Oppdatering 15.11.2008: Iron Man lagt til.
Oppdatering 04.01.2009: Batman Begins og Mamma Mia lagt til.
Oppdatering 09.01.2009: Den siste revejakta lagt til.
Oppdatering 11.01.2009: Kingdom of Heaven (director's cut) lagt til.
Oppdatering 01.01.2009: Dark Knight og Wall-E lagt til.
Oppdatering 05.03.2009: Stranger than Fiction og 21 lagt til.
Oppdatering 01.04.2009: Black Hawk Down og Quantum of Solace lagt til.
Oppdatering 26.06.2009: Hancock, Australia, True Blood og The Prestige lagt til.
Oppdatering 10.07.2009: Twilight og Max Manus lagt til.

The Dark Knight piratfri i 38 timer, Warner: "Suksess"

Dette er interessant: WebTVWire skriver at det tok 38 timer fra The Dark Knight hadde premiere til en bootleg av filmen havnet på The Pirate Bay.

Åpenbart har Warner Bros. brukt store ressurser på å holde filmen unna piratnettverkene så lenge som mulig. De fleste storfilmer (The Dark Knight viser seg å være et unntak) tjener mestepartene av penger under kinorelease den første helgen, så timene er åpenbart viktig for å sikre maksimal suksess. Fra artikkelen:

So Warner Bros. devoted six months to an unprecedented anti-piracy strategy. A chain of custody was created between post-production and release which meant that the people who had a copy of the film at any one time were tracked. Shipping and delivery schedules were staggered, and spot checks were carried out both domestically and overseas to ensure illegal copying of the film wasn’t taking place in cinemas.

Jeg har aldri verken sett noen filme i en kinosal eller opplevd at noen har kontrollert om det blir filmet. Men når noen filmer koster tett oppunder en milliard å lage, som denne gjorde, går jeg ut fra at slike sikkerhetstiltak vil bli vanligere.

Filmtrailer-"lekkasjer": Tror vi selv det vi skriver?

Har du lagt merke til hvor ofte bloggere skriver at "trailer til film X har lekket på nettet"? Det jeg spør meg om når jeg leser sånt, er hvor dumme vi bloggere kan tillate oss å være.

Jeg har to eksempler fra de to siste dagene alene.

I helga ble Comic-Con arrangert i San Diego. Av en eller annen besynderlig grunn har denne opprinnelig litt nerdete tegneseriekonferansen blitt et viktig lanseringssted og/eller temperaturmåler for underholdningsbransjen. Her benytter film- og fjernsynsselskaper anledningen til å vise klipp fra kommende filmer og serier. Noen ganger kan mottagelsen på konferansen være en indikator på om endringer må gjøres i filmen. Og noen ganger viser filmselskapene rene konsepttrailere for å se om materialet har livets rett i det hele tatt (litt som jeg skrev om her, men ikke helt).

Alt dette er markedsføring: Kommersielle selskaper kommer med sine kommersielle produkter for å markedsføre dem og/eller få en uoffisiell markedsundersøkelse. Det er ingen hemmeligheter her: Hovedideen er å få spredt budskapet om at en film kommer, og man viser ingenting her uten at man ønsker å få det hele omtalt og spredt.

Men likevel plumper blogger etter blogger uti det med begge beina, og skriver tøv som at Wolverine-traileren er lekket på nett (Slashfilm) og i helga at Tron 2-traileren er bootlegget og tilgjengelig (Gizmodo).

Ja, disse videoene er tatt opp med håndholdt videokamera -- trolig mobiltelefoner -- i salen på Comic-Con. Og de er ikke offisielle releaser fra filmselskapene. Men lekket? Vi må bare regne at slike opptak og publisering ikke bare er noe filmselskapene regner med, men håper på.

Det er i mitt hode for øvrig forskjell på blogger X -- en Wolverine-blodfan som blogger om favorittfiguren sin -- og erfarne, profesjonelle nettsteder som Gizmodo og Slashfilm. At de to sistnevnte kaller slike ting for lekkasjer og gjør en (for nerder) ørliten sensasjon ut av det, bidrar bare til hypen på en eskalerende måte. Jeg har ikke noe i mot at man forteller om at disse trailere finnes, men ved å rapportere det som sensasjonelle lekkasjer har man ikke gjort annet enn å gjøre seg selv til en del av markedsføringsapparatet til filmen. Med andre ord: Man har gjort akkurat det filmselskapene håpte på.

Man kan selvsagt argumentere at også denne bloggposten er en del av hypen. For å virkelig bevise at jeg slett ikke lever som jeg lærer, skal jeg helt på tampen hype noe selv: Jeg var på kino og så The Dark Knight i går. I motsetning til svært mange synes jeg den forrige Batman-filmen var direkte kjedelig (god Batman, elendig skurk), men denne... Vel, hva kan jeg si? Denne overgikk enhver forventning jeg hadde. Mektig, dyster, dyp, stappfull av action og ikke minst: interessante skurker. Med andre ord, denne filmen er alt det den forrige ikke var. Dette er rett og slett tidenes superhelt-film, og kanskje den beste actionfilmen jeg har sett siden Terminator 2. Den er kanskje til og med bedre. Og dette kommer fra en Terminator 2-blodfan! Kort sagt: En gigantisk filmopplevelse på alle måter.

Blu-Ray-lista er oppdatert

Jeg har en utfordring med utilstrekkelig fritid, så jeg har ikke fått vedlikeholdt lista over mine beste Blu-Ray-filmer (sortert etter bildekvalitet) i det siste. Nå har jeg imidlertid oppdatert lista med Mel Gibsons overraskende gode Maya-actionfilm "Apocalypto".

Se hele lista her. Om du skulle være en Blu-Ray-konvertitt som meg, setter jeg pris på om du legger igjen en kommentar på posten om filmer du har sett og hvordan de ligger an kvalitetsmessig.

Filmer som ligger i løypa er Martin Scorceses "The Departed", Tim Burtons "The Corpse Bride", P.T. Andersons "There will be blood", Darren Aronofskys "The Fountain" og Guillermo del Toros "Hellboy".