[Har du ikke lest tegneserien men har tenkt å se filmen: Les ikke dette. Jeg tror ikke jeg avslører for mye her, men man kan aldri vite.]
"Dog carcass in alley this morning, tire tread on burst stomach."
Jeg husker fremdeles hvor jeg var da jeg leste disse elleve ordene første gang. Jeg satt på en buss fra Molde til Aukra, på vei hjem fra min andre dag i arbeidsuke hos ned nå nedlagte avisen Romsdals Folkeblad. På walkmanen hadde jeg en helt ny kassett -- Sign o the times med Prince -- og kombinasjonen av den sangen og denne tegneserien -- linjene som åpnet det hele spesielt -- forandret mitt forhold til tegneserier og litteratur generelt.
Jeg trodde serien skulle handle om superhelter -- noe den på den måte også gjorde -- men det var fortalt på en måte jeg aldri før hadde sett. Alan Moore knows the score, som det het seg i en moderat suksessful hitlåt noen år senere: Etter dette måtte superheltene bli voksne også mainstream (uten denne, ingen Dark Knight på kino i fjor *) - Frank Miller eller ikke), og ungdomslitteraturen forble etter dette irrelevant for meg. Jeg var 14 da jeg begynte å lese Vekterne; jeg var 15 da jeg var ferdig. Jeg trodde jeg var blitt voksen i mellomtiden.
22 år senere er jeg voksen. Watchmen har fremdeles fast plass i bokhylla på soverommet (jeg er av dem som det ikke finnes nattbord stort nok for med tanke på antall bøker som til enhver tid er i sirkulasjon), og jeg er helt på linje med Time Magazine som kåret denne tegneserien til en av det 20 århundres 100 viktigste og beste romaner.
Det er klart man går på kino med en viss frykt når noe slikt blir filmatisert. Det kunne vært ærefrykt, men for meg var det mest av alt en frykt for at jeg ikke skulle kunne nyte filmen fordi jeg bare satt og sammenlignet med et grunnlagsmateriale jeg kjenner så alt for godt. Jeg tror ikke jeg greide det. Så la meg starte filmanmeldelsesdelen av denne bloggposten med å si følgende: Det er ikke nok med ett terningkast for en slik film. Man trenger to. Og for meg blir terningkastene hhv terningkast 1 og 6 (og snittet er kanskje den riktige overall-bedømmelsen).
La meg begynne med det siste terningkastet først:
Jeg er ikke alene om å ha detaljkunnskap om filmens grunnlag. Etter snart 25 år med klassikerstatus, er verden full av tegneserienerds som ville fylle kinosalene første helg og med nådeløst blikk se etter avvik fra skriften **). Den viktigste oppgaven til regissør Zack Snyder ser tilsynelatende ut til å ha vært å tilfredsstille oss som har denne skavanken.
Den biten må jeg si han greier med bravur.
Man kan selvsagt henge seg opp i detaljer som at draktene deres er annerledes enn i tegneseriene, men det meste er endringer man egentlig ikke legger merke til. Med stort unntak for drakten til Laurie Juspeczyks. Jeg låner Morris Days ord fra filmen Ford Fairlane for å beskrive filmdrakten: "To wear a dress like that you gotta shave. And I don't mean your legs." Tegneseriens 80-tallsdrakt er sexy men fremdeles blyg på sitt vis. Filmens drakt har et ikke ubetydelig element av lakk og lær. Drakten har imidlertid den funksjon at den på en enkel og effektiv måte tydeliggjør koblingen mellom superhelt-livet og seksualitet, en tematikk serien har langt mer tid og plass til å utdype.
Jeg kunne også kommentert at volden, som i tegneserien fremstår som både stilisert og som frosne snapshots av hendelsessekvenser, i filmen både fremstår som flytende, dveldende og overdreven. Men det er nå engang slik at film består av 24 bilder i sekundet, mens tegneserier består av statiske paneler. Så disse sekvensene må nødvendigvis bli annerledes.
Det jeg synes er verre er at man i tegneserien i grunnen aldri inntrykk av at heltene var superhelter hva krefter angår. Godt trente ja, men ikke noe mer enn det. Rorschach får utrettet utrolige ting, men det er gjennom å være fokusert og nærmest ensporet at han får det til. I filmen fremstår derimot muskelstyrke og spenst som tilnærmet overmenneskelige hos mange, blant annet hos Rorschach men spesielt hos Adrian Veidt. Denne overmenneskeligheten kommer spesielt godt til syne i innledningen (drapet på The Comedian) og avslutningen (oppgjøret i Karnak), og strider nok i mitt hode mot bokens intensjon som var å utforske en verden hvor superhelter var "vanlige".
Den største stilistiske utfordringen filmen til syvende og sist likevel sliter med, er bruken av musikk og lydeffekter i sekvenser hvor tegneserien helt bevisst unngår slike. I spesielt ett tilfelle er lydleggingen fullstendig upassende. Man har valgt å lydlegge Dan og Lauries første vellykkede rendez-vous med Leonard Cohens Hallelujah. Det som i utgangspunktet både er et vendepunkt i historien og en morsom detalj, ender nesten i det parodiske.
Men dette er også det som er negativt. Snyder har gjort store anstrengelser for å være tro mot grunnlaget, og mange scener fremstår som en panel-på-panel-filmatisering av tegneserien. Likevel har han dristet seg til å gjøre enkelte avvik fra den hellige skrift. Det viktigste avviket plottmessig er den relativt store endringen av slutten. Men jeg må si at innenfor historiens egen logikk, og spesielt i filmens som nødvendigvis bare har 2 timer og 40 minutter på å fortelle den, så gir den nye slutten faktisk mer mening og sammenheng enn tegneseriens slutt. Så det reagerer jeg ikke på i det hele tatt. Slutten er for meg både fiks og intelligent og gjør også at vi som kjenner skriften ned til minste detalj faktisk får noe nytt ut av å se filmen.
Hovedinintrykket er altså at overføringen fra bok til film er gjort med ærefrykt og sans for detaljer på et slikt plan at akkurat den biten gir terningkast 6. Det jeg frykter er likevel at filmen for uinvidde kan fremstå som en ubegripelig, selvhøytidelig suppe kokt på et i utgangspunktet svært banalt whodunnit-plot.
Nå var Watchmen i original heller ingen komedie, men den hadde sine mørke humorøyeblikk likevel. Blant annet en Pagliacci-vits kryssklippet med bilder av drapet på The Comedian. I filmen blir imidlertid det hele fremført og kryssklippet uten elementer av noe som indikerer at vi som publikum burde trekke på smilebåndet. De få humoristiske elementene fortellingen byr på, er dårlig utnyttet av filmskaperne.
Skuespillmessig er det også slik at det ikke er så alt for mye å hoppe i taket av. Den beste innsatsen blir levert av Patrick Wilson som spiller Dan Dreiberg. Han fremstår som sympatisk når han må, følsom når det må til og brutal når det trengs. Dan Dreiberg er en figur man tror på og det er ene og alene Patrick Wilsons skyld. Jeg ser på nettet at mange er uenige med meg, men jeg synes også Malin Akerman leverer varene som Laurie Juspeczyk.
Castingvalg jeg derimot forundres over er Sally Jupiter og Adrian Veidt. I en kort sekvens i filmen er Sally Jupiter en ung kvinne men i resten av filmen er hun gammel. Hvorfor velger man da en ung kvinne (Carla Gugino) til å spille gammel dame? Allverdens makeup kan ikke skjule at det er nettopp slik det forholder seg. Adrian Veidt (Matthew Goode) på sin side fremstår rett og slett bare som usympatisk gjennom hele filmen. Nå er riktignok Veidt en tankefull, usedvanlig intelligent og alltid strategisk person. Men Goodes fortolkning av disse trekkene er uten unntak usympatiske.
Billy Crudup som spiller Dr. Manhattan har kanskje hatt den vanskeligste jobben. Han skal danne grunnlaget for en dataanimert figur, filmens eneste person med virkelige superkrefter. Denne figuren skal gradvis miste kontakten med sin egen menneskelighet. Utfordringen rent skuespillermessig med slike ting -- vil jeg tro -- er å spille et umenneskelig menneske uten at man fremstår robotisk. Den utfordringen synes jeg ikke Billy Crudup har taklet.
Ikke hjelpes Crudup noe heller av at dataanimasjon ikke er kommet langt nok til å simulere ansiktstrekk, ansiktsmuskler, lepper og tale overbevisende. ***) Dr. Manhattan både ser og høres ut som en robot eller som noe som visuelt ikke hører hjemme i filmens visuelle uttrykk. Dr. Manhattan er derfor filmens minst troverdige figur. Det er virkelig er synd. Han er en viktig figur i boka, men han har om mulig en enda mer sentral rolle i filmen. Dette er den ene figuren som virkelig måtte fungere i filmen for at helheten skal fungere.
Men bortsett fra Dr. Manhattan selv er filmen visuelt spektakulær. Det er det flotteste jeg har sett på kino på lang, lang tid. Det forhindrer likevel ikke at selve historien, når den brytes ned til filmvennlig lengde, avslører hvor banal den egentlig er. Og derfor ble Watchmen for meg en utilfredstillende opplevelse.
Det gode er at ingen fan skal kunne komme å si at dette ikke var en trofast filmatisering. Der innfrir Zack Snyder stort.
NOTER
*) Se scenen med Bruce Wayne foran veggen som overvåker alle Gothams mobiltelefoner. Hvem andre er det enn Adrian Veidt i Karnak, f.eks.?
**) At det i de 25 årene som har gått har vokst opp et par nye generasjoner som ikke kjenner særlig til dette, ble utnyttet til fulle i i sesong 1 av Heroes, hvor både maskemorder-plottet ble brukt til fulle, for ikke å si siste episodes katastrofe-som-skal-forandre-verden-element.
***) Derfor mener jeg at den mest vellykkede dataanimerte menneskelignende skikkelsen i filmistorien fremdeles er Robert Patrick som T1000 i Terminator 2. James Cameron gjorde T1000 til en flytende robot av et slags kvikksølvmateriale, og dermed slapp han unna alle problemene med å gjøre trekk fullkomne.
