Påskens opprinnelige budskap handler om døden. Skåret ned til beinet handler det om at en gruppe mennesker så en mann dø, og at de tiden etterpå måtte lære seg å forholde seg til hans lære gjennom tro mer enn visshet. Helt sentralt for dem var oppfatningen av at endetiden var nært forestående.
Påsken 2009 handlet for meg om noe helt annet, nemlig en langweekend (eller strengt tatt langweekstart) til London. Men det skulle vise seg å bli vanskelig å gjennomføre en slik tur og ikke tenke på aviser -- og hvorvidt avisene står foran sin endetid nå: Min første tur (og, inntil denne påsken, siste tur) fant sted i 2000, da Schibsted skulle shoppe gratisaviskonseptet 20 Minutter til ulike investeringsbanker og -fond. Sentralt i pitchene var ideen om at nettavis- og communityfunksjoner var vesentlige deler i et ellers relativt tradisjonelt print-opplegg.*)
Den gangen så jeg London fra drosjevinduer, men denne gangen ble det nok av tid til helt ordinær sightseeing. På tirsdag besøke jeg St. Paul-katedralen.
St. Paul's Cathedral
Et besøk der er på alle måter en mektig opplevelse. I seg selv er kirkebygget en ren makt- og rikdomsdemonstrasjon. Kuppelen går tilsynelatende like opp i himmelen, mange av flatene er dekket av bladgull. Og rekkverket rundt galleriet er utsmykketet av larger-than-life-utgaver av apostlene og "the most relevant prophets".**)
Men det er når man beveger seg ned i kjelleren at makten virkelig kommer til syne. Her finner du krypten. Her er viktige donorer, militære, geistlige og kunstnere hedret. Størrelser som arkitekt Christopher Wren og poet og mystiker William Blake æres her side om side med viseadmiraler og rike enker. Gruppen med viseadmiraler og andre militære er gjerne benevnt som "just men" (just som i rettferdige) og de døde "in Jesus". Kvinnene sies det derimot ikke så mye om alltid, men deres fedre, bestefedre, sønner og brødre er gjerne listet opp med navn. Felles for begge kjønn er at gravskriftene handler like mye om omstendigheter rundt de gravlagte, som de gravlagte i seg selv. Ta f.eks. Christopher Wrens gravskrift:
Subtus conditur Hujus Ecclesias et Urbis Conditor, CHRISTOPHERUS WREN;
Qui vixit annos ultra nonaginta, Non sibi, sed bono publico. Lector, si
monumentum requiris, Circumspice.
(Under ligger Christopher Wren, den som bygget denne kirke og by; som levde lenger enn nitti år, ikke for seg selv, men for offentlighetens beste. Leser, hvis du søker hans monument, se omkring deg.)
Han, og de andre her, æres ikke som personer men for det de har utrettet. Enten som arkitekter, koloni-biskoper eller hærførere, eller fordi de har tjenet kirken gjennom donasjoner eller aktivt geistlig virke. Det meste handler om kirke eller stat, eller en kombinasjon.
Men når du tror du er ferdig med krypten og minneplakettene, og du nærmer seg souvenir-butikken, kafeteriaen og -- ikke minst viktig når du er kommet så langt -- toalettene, får du kanskje øye på en unnselig plakett på veggen bak standen til katedralens venneforening. Tonen i den er helt annerledes:
Lord Thomson of Fleet
1894-1976
He gave a new direction to the British newspaper. A strange and adventurous man from nowhere, ennobled by the great virtues of courage and integrity and faithfulness.
Meldingen er 56 anslag for lang til å være Twitter-vennlig, så 100 % framsynt var Lord Thomson åpenbart ikke. Men denne avismannens gravskrift er påfallende annerledes enn de fleste andre man finner i krypten. Teksten er mye mer egosentrert enn de andre, og det han har utrettet står nærmest som et påskudd for å nevne noen mektige og mytiske proporsjoner ved mannen: Lorden kom ingensteds fra. Han var full av dyder. Merkelig og eventyrlysten.
Det er noe messiansk over det hele, så til de grader at man kunne mistenke Lord Thomson selv for å ha forfattet teksten og i livet kanskje også ha ergret seg over irriterende forordninger om at man burde være død før ens gravskrift havnet på veggen i krypten. Uansett er det slik at ut fra teksten å dømme har ikke Lord Thomson gjort noe verken for kirken eller fedrelandet, i den forstand at han verken døde i krig, ledet et stort slag eller var biskop i Calcutta. Men han har gjort noe for den britiske avisen, sies det. Essensen: Han ga den ikke bare retning, han ga den en ny retning.
Så med Lord Thomsons gravskrift friskt i minne: Hvordan står det til med den britiske avisen i dag, 33 år etter Lorden av Fleets død? Er den fremdeles preget av nye retninger? Vel... basert på mine høyst uvitenskapelige obervasjoner har den det ikke godt.
Nå kan det selvsagt være at jeg var farget av et relativt apokalyptisk tankesett i utgangspunktet, og at jeg tolket det jeg så i lys av dette. Grunnen til at ordet "apokalypse" stadig poppet opp hos meg under London-besøket var selvsagt at hver gang jeg satte meg på en kafe og bladde gjennom Google Reader på mobilen, så var det nye nyheter om aviser som legges ned, noen bisarre utfall fra AP som anklager sine egne kunder for ulisensiert bruk av innhold, påstander om at Google dreper avisene, et New York Times som truer en Boston Globe med nedleggelse og en Anders Brenna som twittret at "papiravisene er i steinalderen, nettavisene i bronsealderen og bloggerne i jernalderen. Vi må ta spranget videre".
Men den viktigste grunnen var at jeg flere dager på rad hadde den litt pussige opplevelsen det var å se hvordan de som delte ut gratisaviser her oppførte seg -- og ikke minst se hvordan publikum reagerte på dem.
Fotgjengerne på Oxford Street styrer unna avisutdeleren
Ta en god kikk på dette bildet. Mannen byr avisen rundt seg, men den ellers myggtette folkemengden i Oxford Street danner en halvmåneform rundt ham. Det er ingen liten kunst i en gate hvor det å gå på fortauet tidvis kan minne mest om å være en av tusenvis av sauer som sluses inn til klipp eller slakt. Likevel er det som om avistgutten er anti-magnetisk mot folkemengden. Mengden viker unna.
Innimellom gjør avisguttene uventede utfall, som f.eks. å stikke forbipasserende med sammenrullede aviser. Disse utfallene minner mest om ensidig initierte dueller, hvor avisguttene opptrer som pressens moderne Don Quijoter og påfører sine motstandere kårdestøt i stedet for å se på dem som kunder de burde behandle vennligsinnet.
Jeg vet ikke hva opplagene til disse avisene er, men det slår meg at jeg så avisguttene på fortauene en 3-4 timer av slengen tilsynelatende uten at bunkene deres krympet. Dette skyldtes nok like mye effektiv oppfylling som ueffektiv utdeling, men likevel: Hva slags problemer er det papiravisene da egentlig strir med, når publikum tilsynelatende ikke engang vil ha dem når de er gratis og leveres rett i hendene deres?***)
Det kan selvsagt ha noe med kvalitet å gjøre -- at disse avisene rett og slett er for dårlige til at folk vil ta mot dem. Men jeg tror ikke det er forklaringen. Tatt for det de er, er de hurtige, tett redigerte snapshots av et ikke alt for utdatert nyhetsbilde. En nettavis på boks så å si. Men tilsynelatende er ikke det nok. Og er ikke det nok, da er problemet strukturelt. Det handler ikke lenger om bare noe så lite og overkommelig som at papiravisenes forretningsmodell er feil: Om ingen vil ha avisene, selv med forretningsmodellen "gratis", skal det mye til for å hevde at det faktisk er dagens forretningsmodell i seg selv som er problemet; det er ikke usannsynlig at det er produktet i seg selv som er problemet.****)
Dette var i alle fall tanker jeg gjorde meg da jeg så avisguttene i aksjon. Men en omvei om Westminster Abbey gjorde at jeg også fikk en liten aha-opplevelse i forhold til en betalt avis: Etter at jeg hadde besøkt St. Paul's, var jeg i humør for flere kirker og satte altså kursen mot Westminster Abbey.
Tilfeldighetene ville ha det til at jeg ankom dit samtidig som noen tusen tamiler hadde stengt broen og t-banestasjonen. Det jeg så av demonstrasjonen virket rett så fredelig, men da jeg gikk videre mot Buckingham Palace ankom opprørspolitiet. Med tanke på det jeg hadde sett (ingenting spesielt) forundret det meg at opprørspolitiet aksjonerte, og jeg ble etterpå gående å tenke på hva grunnen kunne være.
Litt senere på dagen så jeg at avisen Evening Standard hadde rukket å få det såkalte opprøret på forsiden. Jeg hadde som sagt lyst å få greie på hvorfor opprørspolitiet hadde kommet til stedet, og kjøpte derfor avisen. Jeg ble overrasket over lav pris (50 pence ~ 5 kroner) og ekstra overraskende var prisen da selgeren samtidig forærte meg en 120 sider hardcoverbok med flotte London-foto ("Iconic London"). Det var ikke til å unngå at jeg etter dette brukte mer tid på å tenke på hvordan avisen kan ha tenkt når de mener man må gi bort en gave verdt 50 kroner for at jeg skulle gidde å kjøpe en avis til 5 kroner, enn jeg brukte til å lese om tamil-demonstrasjonen.
Dør avisene nå? Med tanke på alt jeg leste mens jeg var i London og det jeg selv så, er det vanskelig å tenke at de ikke gjør det. Til nå har historien riktignok vist at ett massemedium sjelden overtas av et annet. Men så behagelig tror jeg ikke overgangen blir denne gangen. Det er i og for seg ikke en katastrofe. For det er ikke journalistikken som dør; det er et teknologi- og distribusjonsskifte som foregår. Med det kommer et utall av muligheter vi ikke aner konturene av ennå, både journalistisk og forretningsmessig.
Og når alt kommer til stykket: Er det ikke på høy tid at noe skjer med papirmediet? Da St. Paul-katedralen ble vigslet var avisen som massemedium omtrent 100 år gammel. Avisen hadde oppstått i en tid da man fremdeles trodde jorden var universets sentrum. Men i tiden som gikk mellom utgivelsen av den første avisen og vigslingen, hadde Galilei overbevist de mer opplyste delene av Europa -- den katolske kirke ikke inkludert -- at sentrum var noe annet, noe større. Solen var Gailileis forslag.
Katedralens arkitekt, den førnevnte Christopher Wren, var selv professor i astronomi og han virket samtidig med Isaac Newton. Newton skrev på denne tiden sin Principa hvor han påviste gravitasjonen og kreftene som bandt universet sammen, det som holdt sirkulasjonen i gang: Månen rundt jorda, jorda rundt sola, sola rundt galaksens sentrum og galaksene rundt... og så videre. Ideen om jorda som universets sentrum var definitivt forlatt, og de første små stegene mot romalderen ble tatt. Jeg sier ikke at denne innsikten lå til grunn for Christopher Wrens arkitektur, men Wrens verdensbilde var preget av slik innsikt. Og hans verdensbilde var nå, bare noen tiår senere, helt annerledes enn den første redaktørs.
Wrens kirkebygg ble reist i tradisjonen til andre katedraler før den, men forlot samtidig en del vedtatte sannheter for å reise noe større og bedre. Også etter Wren har forventningene til hva som konstituerer et kirkebygg endret seg radikalt. Det er ikke mye som minner om St. Paul's når man går inn i Mortensrud kirke i Oslo, for eksempel. Men Mortensrud kirke er likefullt et praktfullt bygg. Til forskjell fra mer tradisjonelle kirker består denne av større bruksflater: Tegnehjørne for barna, omkledningsrom for dåpsbarn, garderobe, osv. Kirkerommet er bygget med naturen igjen i seg (bergknatter står igjen inne i kirken), og sluttresultatet er mer lavmælt men likevel storslagent, og uendelig mye mer praktisk orientert enn fortidens katedraler. Mye mer tilpasset sin samtid, så å si.
Og om vi trekker det hele tilbake til de første kristne jeg innledet med, så er det ikke mye i dagens kristendom som minner om endetidstroen og praksisen de første kristne utøvet. Den er annerledes, og til tross for hva noen måtte mene så har den kontinuerlig tilpasset seg sin samtid. Om enn noe forsinket hele veien, så har den vært i endring i 2000 år. Resultatet er en religion som i dag mer enn utbredt enn den har vært på noe tidspunkt i historien. Men utøvelsen av religion er i dag delprivatisert*****); katolikker kan skrifte via PC-en, jødene kan oppsøke klagemuren virtuelt og legge igjen sine klager via Internett; skriftene kan studeres elektronisk. Ingenting er som før. For kirken er kanskje endring ubehagelig, men for religionen har det slett ikke vært en katastrofe.
Den moderne avisen, derimot, er rent produktmessig overraskende lik den første avis som kom ut. Men i mellomtiden er altså mye annet endret. Religionen er betydelig endret. Astronomien er endret. Og den siste nevnte er i ferd med å endre seg enda mere: Den har helt forlatt spørsmålet om hva, om noe, som er universets sentrum,
og sysler i stedet med ideer om at det universet vi lever i kanskje ikke engang
er det eneste universet som finnes. Spørsmålet om hva som er sentrum
er dermed mindre relevant enn noensinne. Det eneste vi kan si er at
verden ikke er som før mer enn noen gang i historien.
Dette er med andre ord en helt annen verden enn den første redaktørs.******) Dermed er det kanskje ikke så unaturlig at avisene nå også skulle endres uten at det ses på en katastrofe. Men mange ser på det som dét, selv om det for meg nå fremstår som paradoksalt at det eneste vi ønsker ikke skulle forandre seg er det mediet som skal fortelle oss om alle de andre endringene.
Den bokstavelige betydningen av ordet apokalypse er "åpenbaring om fremtiden". I religiøs kontekst er åpenbaringer knyttet til forestillinger om endetiden, men til tross for det har ikke apokalypse nødvendigvis noe med undergang å gjøre. Apokalypse handler om innsikt i det som skal komme, og er ikke i seg selv noe negativt. Det handler når alt kommer til stykke om endring. Og det er derfor jeg har brukt tittelen "Apokalypse nå" i spørsmålsform.
Jeg tror definitivt det er apokalypse nå, i betydningen av at vi nå kan, om vi vil, skaffe oss en unik innsikt om fremtiden for avisene: Vi har innsikt nå som gjør at vi kan se det uungåelige komme. Den analoge avisen er snart historie. Men den innsikten må vi bruke til å møte endringene med proaktivitet og med den holdning at dette faktisk betyr at et nytt mulighetsrom åpner seg.
Louis Gray er inne på noe av dette, når han i påsken hevdet at det som dreper avisene nå ikke er Google, men at avisene ikke utvikler seg. Samtidig hevder Stephen E. Arnold at tradisjonelle medieselskaper ikke er i stand til å utvikle seg. Jeg tror kjernen i problemet ligger i paradokset mellom Grays og Arnolds syn på saken. Jeg har ikke et umiddelbart svar på hvordan man kommer seg ut av dette paradokset, men jeg tror det vil måtte skje gjennom at man omfavner apokalypsen og ser på den som en mulighet og ikke som en katastrofe.
NOTER
*) Fortellingen om den unge og relativt uerfarne programmerer Oterhals ufrivillig ikledd dress og fremstilt som Internett-ekspert hos britiske og sveitsiske investorer, er i seg selv en mye morsommere historie enn temaet for denne posten. Men den sparer jeg til en senere anledning.
**) Begrepet ble benyttet av en av prestene i katedralen. Jeg går ut fra at han med det mente de profetene som tydeligst forutså Jesus.
***) For mange gratisavistitler kan ha noe med saken å gjøre. Eller så er det som en kommentar jeg fikk til bildet på Flickr antydet: At dette handler om storbydynamikken som ender med at vi lukker øynene for "the less fortunate" mer enn at vi avviser produktene de deler ut.
****) Eller at produktet er erstattet av andre og mer tilgjengelige produkter.
*****) Bibelen ble oversatt til de ulike folkespråkene i verden; tilbedelsen flyttet også inn i private hjem og i bedehus, og religiøsitet som en privatsak og til og med en privat konstruksjon er en forholdsvis ny ide.
******) Det aner meg at noen kan komme til å innvende at papiravisene har forandret seg på de 400 årene som har gått. Trykketeknikken er forbedret, distribusjonen har blitt mer effektiv med tog, fly og biler; fargetrykk har kommet; flere daglige opplag; telegrammer og datateknikk har gjort hjemsendelse av stoff fra alle verdenshjørner til en triviell affære, osv. Men essensen av avisen -- papiret, skriftligheten, trykken, enveiskommunikasjonen, definitiviteten og håndgripeligheten -- er relativt uforandret, og det er den jeg snakker om.
