Jo Christian Oterhals (oterbloggen)

Apokalypse nå? Om katedraler, aviser og universets sentrum

Påskens opprinnelige budskap handler om døden. Skåret ned til beinet handler det om at en gruppe mennesker så en mann dø, og at de tiden etterpå måtte lære seg å forholde seg til hans lære gjennom tro mer enn visshet. Helt sentralt for dem var oppfatningen av at endetiden var nært forestående. 

Påsken 2009 handlet for meg om noe helt annet, nemlig en langweekend (eller strengt tatt langweekstart) til London. Men det skulle vise seg å bli vanskelig å gjennomføre en slik tur og ikke tenke på aviser -- og hvorvidt avisene står foran sin endetid nå: Min første tur (og, inntil denne påsken, siste tur) fant sted i 2000, da Schibsted skulle shoppe gratisaviskonseptet 20 Minutter til ulike investeringsbanker og -fond. Sentralt i pitchene var ideen om at nettavis- og communityfunksjoner var vesentlige deler i et ellers relativt tradisjonelt print-opplegg.*)  

Den gangen så jeg London fra drosjevinduer, men denne gangen ble det nok av tid til helt ordinær sightseeing.  På tirsdag besøke jeg St. Paul-katedralen.

St. Paul's Cathedral

Et besøk der er på alle måter en mektig opplevelse. I seg selv er kirkebygget en ren makt- og rikdomsdemonstrasjon. Kuppelen går tilsynelatende like opp i himmelen, mange av flatene er dekket av bladgull. Og rekkverket rundt galleriet er utsmykketet av larger-than-life-utgaver av apostlene og "the most relevant prophets".**)

Men det er når man beveger seg ned i kjelleren at makten virkelig kommer til syne. Her finner du krypten. Her er viktige donorer, militære, geistlige og kunstnere hedret. Størrelser som arkitekt Christopher Wren og poet og mystiker William Blake æres her side om side med viseadmiraler og rike enker. Gruppen med viseadmiraler og andre militære er gjerne benevnt som "just men" (just som i rettferdige) og de døde "in Jesus". Kvinnene sies det derimot ikke så mye om alltid, men deres fedre, bestefedre, sønner og brødre er gjerne listet opp med navn. Felles for begge kjønn er at gravskriftene handler like mye om omstendigheter rundt de gravlagte, som de gravlagte i seg selv. Ta f.eks. Christopher Wrens gravskrift:

Subtus conditur Hujus Ecclesias et Urbis Conditor, CHRISTOPHERUS WREN; Qui vixit annos ultra nonaginta, Non sibi, sed bono publico. Lector, si monumentum requiris, Circumspice.

(Under ligger Christopher Wren, den som bygget denne kirke og by; som levde lenger enn nitti år, ikke for seg selv, men for offentlighetens beste. Leser, hvis du søker hans monument, se omkring deg.)

Han, og de andre her, æres ikke som personer men for det de har utrettet.  Enten som arkitekter, koloni-biskoper eller hærførere, eller fordi de har tjenet kirken gjennom donasjoner eller aktivt geistlig virke.  Det meste handler om kirke eller stat, eller en kombinasjon. 

Men når du tror du er ferdig med krypten og minneplakettene, og du nærmer seg souvenir-butikken, kafeteriaen og -- ikke minst viktig når du er kommet så langt -- toalettene, får du kanskje øye på en unnselig plakett på veggen bak standen til katedralens venneforening.  Tonen i den er helt annerledes:

Lord Thomson of Fleet
1894-1976
 
He gave a new direction to the British newspaper. A strange and adventurous man from nowhere, ennobled by the great virtues of courage and integrity and faithfulness.

Meldingen er 56 anslag for lang til å være Twitter-vennlig, så 100 % framsynt var Lord Thomson åpenbart ikke. Men denne avismannens gravskrift er påfallende annerledes enn de fleste andre man finner i krypten.  Teksten er mye mer egosentrert enn de andre, og det han har utrettet står nærmest som et påskudd for å nevne noen mektige og mytiske proporsjoner ved mannen: Lorden kom ingensteds fra.  Han var full av dyder.  Merkelig og eventyrlysten.

Det er noe messiansk over det hele, så til de grader at man kunne mistenke Lord Thomson selv for å ha forfattet teksten og i livet kanskje også ha ergret seg over irriterende forordninger om at man burde være død før ens gravskrift havnet på veggen i krypten. Uansett er det slik at ut fra teksten å dømme har ikke Lord Thomson gjort noe verken for kirken eller fedrelandet, i den forstand at han verken døde i krig, ledet et stort slag eller var biskop i Calcutta. Men han har gjort noe for den britiske avisen, sies det. Essensen: Han ga den ikke bare retning, han ga den en ny retning.

Så med Lord Thomsons gravskrift friskt i minne: Hvordan står det til med den britiske avisen i dag, 33 år etter Lorden av Fleets død? Er den fremdeles preget av nye retninger?  Vel... basert på mine høyst uvitenskapelige obervasjoner har den det ikke godt. 

Nå kan det selvsagt være at jeg var farget av et relativt apokalyptisk tankesett i utgangspunktet, og at jeg tolket det jeg så i lys av dette.  Grunnen til at ordet "apokalypse" stadig poppet opp hos meg under London-besøket var selvsagt at hver gang jeg satte meg på en kafe og bladde gjennom Google Reader på mobilen, så var det nye nyheter om aviser som legges ned, noen bisarre utfall fra AP som anklager sine egne kunder for ulisensiert bruk av innhold, påstander om at Google dreper avisene, et New York Times som truer en Boston Globe med nedleggelse og en Anders Brenna som twittret at "papiravisene er i steinalderen, nettavisene i bronsealderen og bloggerne i jernalderen. Vi må ta spranget videre".

Men den viktigste grunnen var at jeg flere dager på rad hadde den litt pussige opplevelsen det var å se hvordan de som delte ut gratisaviser her oppførte seg -- og ikke minst se hvordan publikum reagerte på dem.

Fotgjengerne på Oxford Street styrer unna avisutdeleren

Ta en god kikk på dette bildet. Mannen byr avisen rundt seg, men den ellers myggtette folkemengden i Oxford Street danner en halvmåneform rundt ham. Det er ingen liten kunst i en gate hvor det å gå på fortauet tidvis kan minne mest om å være en av tusenvis av sauer som sluses inn til klipp eller slakt. Likevel er det som om avistgutten er anti-magnetisk mot folkemengden. Mengden viker unna.

Innimellom gjør avisguttene uventede utfall, som f.eks. å stikke forbipasserende med sammenrullede aviser. Disse utfallene minner mest om ensidig initierte dueller, hvor avisguttene opptrer som pressens moderne Don Quijoter og påfører sine motstandere kårdestøt i stedet for å se på dem som kunder de burde behandle vennligsinnet.

Jeg vet ikke hva opplagene til disse avisene er, men det slår meg at jeg så avisguttene på fortauene en 3-4 timer av slengen tilsynelatende uten at bunkene deres krympet. Dette skyldtes nok like mye effektiv oppfylling som ueffektiv utdeling, men likevel: Hva slags problemer er det papiravisene da egentlig strir med, når publikum tilsynelatende ikke engang vil ha dem når de er gratis og leveres rett i hendene deres?***)

Det kan selvsagt ha noe med kvalitet å gjøre -- at disse avisene rett og slett er for dårlige til at folk vil ta mot dem. Men jeg tror ikke det er forklaringen. Tatt for det de er, er de hurtige, tett redigerte snapshots av et ikke alt for utdatert nyhetsbilde. En nettavis på boks så å si. Men tilsynelatende er ikke det nok. Og er ikke det nok, da er problemet strukturelt. Det handler ikke lenger om bare noe så lite og overkommelig som at papiravisenes forretningsmodell er feil: Om ingen vil ha avisene, selv med forretningsmodellen "gratis", skal det mye til for å hevde at det faktisk er dagens forretningsmodell i seg selv som er problemet; det er ikke usannsynlig at det er produktet i seg selv som er problemet.****)

Dette var i alle fall tanker jeg gjorde meg da jeg så avisguttene i aksjon.  Men en omvei om Westminster Abbey gjorde at jeg også fikk en liten aha-opplevelse i forhold til en betalt avis: Etter at jeg hadde besøkt St. Paul's, var jeg i humør for flere kirker og satte altså kursen mot Westminster Abbey.

Westminster Abbey

Tilfeldighetene ville ha det til at jeg ankom dit samtidig som noen tusen tamiler hadde stengt broen og t-banestasjonen. Det jeg så av demonstrasjonen virket rett så fredelig, men da jeg gikk videre mot Buckingham Palace ankom opprørspolitiet.  Med tanke på det jeg hadde sett (ingenting spesielt) forundret det meg at opprørspolitiet aksjonerte, og jeg ble etterpå gående å tenke på hva grunnen kunne være.

Litt senere på dagen så jeg at avisen Evening Standard hadde rukket å få det såkalte opprøret på forsiden. Jeg hadde som sagt lyst å få greie på hvorfor opprørspolitiet hadde kommet til stedet, og kjøpte derfor avisen. Jeg ble overrasket over lav pris (50 pence ~ 5 kroner) og ekstra overraskende var prisen da selgeren samtidig forærte meg en 120 sider hardcoverbok med flotte London-foto ("Iconic London").  Det var ikke til å unngå at jeg etter dette brukte mer tid på å tenke på hvordan avisen kan ha tenkt når de mener man må gi bort en gave verdt 50 kroner for at jeg skulle gidde å kjøpe en avis til 5 kroner, enn jeg brukte til å lese om tamil-demonstrasjonen.

Dør avisene nå?  Med tanke på alt jeg leste mens jeg var i London og det jeg selv så, er det vanskelig å tenke at de ikke gjør det.  Til nå har historien riktignok vist at ett massemedium sjelden overtas av et annet.  Men så behagelig tror jeg ikke overgangen blir denne gangen.  Det er i og for seg ikke en katastrofe.  For det er ikke journalistikken som dør; det er et teknologi- og distribusjonsskifte som foregår.  Med det kommer et utall av muligheter vi ikke aner konturene av ennå, både journalistisk og forretningsmessig.  

Og når alt kommer til stykket: Er det ikke på høy tid at noe skjer med papirmediet?  Da St. Paul-katedralen ble vigslet var avisen som massemedium omtrent 100 år gammel.  Avisen hadde oppstått i en tid da man fremdeles trodde jorden var universets sentrum.  Men i tiden som gikk mellom utgivelsen av den første avisen og vigslingen, hadde Galilei overbevist de mer opplyste delene av Europa -- den katolske kirke ikke inkludert -- at sentrum var noe annet, noe større.  Solen var Gailileis forslag.

Katedralens arkitekt, den førnevnte Christopher Wren, var selv professor i astronomi og han virket samtidig med Isaac Newton.  Newton skrev på denne tiden sin Principa hvor han påviste gravitasjonen og kreftene som bandt universet sammen, det som holdt sirkulasjonen i gang: Månen rundt jorda, jorda rundt sola, sola rundt galaksens sentrum og galaksene rundt... og så videre.  Ideen om jorda som universets sentrum var definitivt forlatt, og de første små stegene mot romalderen ble tatt.  Jeg sier ikke at denne innsikten lå til grunn for Christopher Wrens arkitektur, men Wrens verdensbilde var preget av slik innsikt.  Og hans verdensbilde var nå, bare noen tiår senere, helt annerledes enn den første redaktørs. 

Wrens kirkebygg ble reist i tradisjonen til andre katedraler før den, men forlot samtidig en del vedtatte sannheter for å reise noe større og bedre.  Også etter Wren har forventningene til hva som konstituerer et kirkebygg endret seg radikalt.  Det er ikke mye som minner om St. Paul's når man går inn i Mortensrud kirke i Oslo, for eksempel.  Men Mortensrud kirke er likefullt et praktfullt bygg.  Til forskjell fra mer tradisjonelle kirker består denne av større bruksflater: Tegnehjørne for barna, omkledningsrom for dåpsbarn, garderobe, osv.  Kirkerommet er bygget med naturen igjen i seg (bergknatter står igjen inne i kirken), og sluttresultatet er mer lavmælt men likevel storslagent, og uendelig mye mer praktisk orientert enn fortidens katedraler.  Mye mer tilpasset sin samtid, så å si. 

Og om vi trekker det hele tilbake til de første kristne jeg innledet med, så er det ikke mye i dagens kristendom som minner om endetidstroen og praksisen de første kristne utøvet.  Den er annerledes, og til tross for hva noen måtte mene så har den kontinuerlig tilpasset seg sin samtid.  Om enn noe forsinket hele veien, så har den vært i endring i 2000 år.  Resultatet er en religion som i dag mer enn utbredt enn den har vært på noe tidspunkt i historien.  Men utøvelsen av religion er i dag delprivatisert*****); katolikker kan skrifte via PC-en, jødene kan oppsøke klagemuren virtuelt og legge igjen sine klager via Internett; skriftene kan studeres elektronisk.  Ingenting er som før.  For kirken er kanskje endring ubehagelig, men for religionen har det slett ikke vært en katastrofe. 

Den moderne avisen, derimot, er rent produktmessig overraskende lik den første avis som kom ut.  Men i mellomtiden er altså mye annet endret.  Religionen er betydelig endret.  Astronomien er endret.  Og den siste nevnte er i ferd med å endre seg enda mere: Den har helt forlatt spørsmålet om hva, om noe, som er universets sentrum, og sysler i stedet med ideer om at det universet vi lever i kanskje ikke engang er det eneste universet som finnes.  Spørsmålet om hva som er sentrum er dermed mindre relevant enn noensinne.  Det eneste vi kan si er at verden ikke er som før mer enn noen gang i historien.

Dette er med andre ord en helt annen verden enn den første redaktørs.******) Dermed er det kanskje ikke så unaturlig at avisene nå også skulle endres uten at det ses på en katastrofe.  Men mange ser på det som dét, selv om det for meg nå fremstår som paradoksalt at det eneste vi ønsker ikke skulle forandre seg er det mediet som skal fortelle oss om alle de andre endringene. 

Den bokstavelige betydningen av ordet apokalypse er "åpenbaring om fremtiden".  I religiøs kontekst er åpenbaringer knyttet til forestillinger om endetiden, men til tross for det har ikke apokalypse nødvendigvis noe med undergang å gjøre.  Apokalypse handler om innsikt i det som skal komme, og er ikke i seg selv noe negativt.  Det handler når alt kommer til stykke om endring.  Og det er derfor jeg har brukt tittelen "Apokalypse nå" i spørsmålsform.  

Jeg tror definitivt det er apokalypse nå, i betydningen av at vi nå kan, om vi vil, skaffe oss en unik innsikt om fremtiden for avisene:  Vi har innsikt nå som gjør at vi kan se det uungåelige komme.  Den analoge avisen er snart historie.  Men den innsikten må vi bruke til å møte endringene med proaktivitet og med den holdning at dette faktisk betyr at et nytt mulighetsrom åpner seg.  

Louis Gray er inne på noe av dette, når han i påsken hevdet at det som dreper avisene nå ikke er Google, men at avisene ikke utvikler seg.  Samtidig hevder Stephen E. Arnold at tradisjonelle medieselskaper ikke er i stand til å utvikle seg.  Jeg tror kjernen i problemet ligger i paradokset mellom Grays og Arnolds syn på saken.  Jeg har ikke et umiddelbart svar på hvordan man kommer seg ut av dette paradokset, men jeg tror det vil måtte skje gjennom at man omfavner apokalypsen og ser på den som en mulighet og ikke som en katastrofe.

NOTER

*) Fortellingen om den unge og relativt uerfarne programmerer Oterhals ufrivillig ikledd dress og fremstilt som Internett-ekspert hos britiske og sveitsiske investorer, er i seg selv en mye morsommere historie enn temaet for denne posten. Men den sparer jeg til en senere anledning.

**) Begrepet ble benyttet av en av prestene i katedralen. Jeg går ut fra at han med det mente de profetene som tydeligst forutså Jesus.

***) For mange gratisavistitler kan ha noe med saken å gjøre.  Eller så er det som en kommentar jeg fikk til bildet på Flickr antydet: At dette handler om storbydynamikken som ender med at vi lukker øynene for "the less fortunate" mer enn at vi avviser produktene de deler ut.

****) Eller at produktet er erstattet av andre og mer tilgjengelige produkter.

*****) Bibelen ble oversatt til de ulike folkespråkene i verden; tilbedelsen flyttet også inn i private hjem og i bedehus, og religiøsitet som en privatsak og til og med en privat konstruksjon er en forholdsvis ny ide.

******) Det aner meg at noen kan komme til å innvende at papiravisene har forandret seg på de 400 årene som har gått.  Trykketeknikken er forbedret, distribusjonen har blitt mer effektiv med tog, fly og biler; fargetrykk har kommet; flere daglige opplag; telegrammer og datateknikk har gjort hjemsendelse av stoff fra alle verdenshjørner til en triviell affære, osv.  Men essensen av avisen -- papiret, skriftligheten, trykken, enveiskommunikasjonen, definitiviteten og håndgripeligheten -- er relativt uforandret, og det er den jeg snakker om.

Kan Google AdWords si oss noe om finanskrisen?

Selv om jeg har en jobb, slår det meg stadig vekk at det jammen er mer enn nok av annet man kunne pusle med om man ikke hadde hatt en.  Typisk sånt som å skrive den store romanen eller bo og leve et år i en italiensk middelhavslandsby.  De to ideene henger gjerne sammen.  Men innimellom hender det at jeg også kommer på ting å gjøre om man hadde han nok tid, som innehar noe mer nytteverdi enn det. 

Data mining er en sånn ting: Hva kunne vi lært om finanskrisen om Google hadde frigitt anonymiserte AdWords-transaksjonsdata fra et par år tilbake og frem til akkurat nå?

Jeg har en teori at man ved å følge klikkpriser for et stort sett nøkkelord, og jamført disse med de klikkede og viste annonsenes quality score, ville kunnet si med god nøyaktighet når finanskrisen inntraff (kanskje til og med at den var på vei), når den var på høyden og når den var avtagende.  Man kunne sett på klikkrater i lys av hvorvidt forbrukernes kjøps-/drømmemønster var i endring, og tilsvarende loddet når optimismen var avtagende eller stigende (noe man skulle tro inntreffer med forsinkelse i forhold til når krisen faktisk er i endring).  Markedsmessig: Endres forbrukernes klikkmønster fra lån- til spareprodukter i krisetider?  Taper flatskjermene for varmepumper?  Og med tanke på investeringer: Kunne man når krisen avta se noe om nye bransjen er på vei opp? 

Jeg kan ikke mye om statistikk og slike ting.  Likevel slår det meg at Googles AdWords-data er så omfattende at man ville kunne finne indikatorer på disse tingene.  Spørsmålet er om de ville vært sikre nok til at man kunne brukt dem til spådommer ("prognoser") så sikre at man kunne brukt de som grunnlag for forretningsmessige beslutninger.  AdWords-loggene hadde vært et eldorado for forskere ville jeg tro.  Men siden disse er forretningshemmeligheter av høy klasse tviler jeg på at forskere noen gang vil få tilgang til dem.  I alle fall ikke til ferskvaren.

Langt mer prosaisk og praktisk forskningsarbeid pågår likevel as we speak.

Ikke at jeg tror Google sitter i kontorene sine og regner på når finanskrisen er over eller hvilke bransjer som går til helvete eller vinner i klimaet som er nå.  Men trolig går kalkulatorene varme der i gården for å finne ut av hvordan de kommer seg best gjennom finanskrisen. 

I en artikkel fra i går skriver SFGate at Google nå øker annonseomsetningen sin.  Ikke nødvendigvis fordi annonsører er interessert i å betale så veldig mye mer, men blant annet fordi annonser er ekspresslansert på bildesøket deres og på Google Finance.  Ikke nok med det: Nå vises det i snitt 4,39 annonser på hvert Google-søk, opp fra 2,57 for seks måneder siden.  I tillegg har Googles velkjente tilbakeholdenhet overfor alkohol- og gamblingannonsører er nå en saga blott (det er åpnet for spritannonser i USA og gambling i Storbritania). 

Google Finance-annonsene er relativt interessant i den forstand at de litt utypisk til å være Google dukker opp før du har gjort et søk.  Kan den ideen benyttes andre steder, som forsiden deres?  Eller: Når vil vi se Google bruke søkehistorikken din til å levere annonser tilpasset til deg når de ikke ellers har noe relevant å vise?  Slike annonser ville ikke være relevant på den tradisjonelle Google-måten, men jeg tror kanskje vi som forbrukere ville opplevd dem som hjelpsomme likevel. 

I det hele tatt: I harde tider er det like tungt å være idealistisk som det er å være idealist.  Artikkelen forteller at all denne nye real estaten har resultert i 18 % flere annonseklikk, så det skal bli interessant å se hva det ender med i omsetning til slutt. 

Når det går utfor med avisene, hva gjør Supermann da?

Av de mange tingene i verden jeg har en spesiell forkjærlighet, er Supermann en viktig ting.  Jeg har i større og mindre grad elsket Supermann siden jeg var liten gutt, noe som i sommer f.eks. ga seg utslag i at jeg bød i en auksjon og fikk tilslag på en original av en Supermannside tegnet av Curt Swan.  Eller at når jeg skal har eksperimentert med å lage fotografier av meg selv som "tvilling", så er Supermann-motivene også høyst tilstede.

To av tingene som alltid har appellert til meg med Supermann, er det faktum at han har hemmelig identitet og at han jobber som en beskjeden reporter (i den grad sånne finnes) i avisen Daily Planet.  Det siste har vært en søyle i Supermann-mythoset siden 1939, fordi det gir en fin-fin forklaring til Supermanns omgivelser på hvorfor Clark alltid er i begivenhetenes sentrum der Supermann dukker opp.

Nå når avisdøden ser ut til å ha fått fart på seg i USA og selv erværdige New York Times i prinsippet ikke har mer enn 46 millioner dollar i banken og må nedbetale lån i størrelsesorden 400 millioner i mai -- vel, da er det ingen grunn til å tro at selv Supermanns fiktive Daily Planet skal ha mindre problemer enn dette.

Derfor har jeg tenkt mye på hvordan tegneserien skal ta opp i seg det faktum at Clark ikke lenger vil ha en avis å jobbe i. *)  Eller i det minste at avisen Clark jobber i trolig ikke vil ha økonomi til å sende ham rundt omkring i verden for nettopp å være i begivenhetenes sentrum. **)  Derfor gleder det meg veldig at også The Next Web har gitt denne problemstillingen en grundig behandling.  De har laget en tegneseriestripe som forteller hvordan Clark får sparken fra avisen og begynner som blogger.

Se hele siden.

NOTER

*) På 70-tallet ble avisen kjøpt opp av den kyniske forretningsmannen Morgan Edge, som fusjonerte den med en tv-stasjonen. Det medførte at Clark ble tvangsflyttet over i TV-stasjonen, hvor han både fungerte som ankermann og utegående, selvutstyrt TV-reporter (han filmet, klippet og sendte stoffet hjem selv -- en slags ur-nettjournalist med andre ord).  Så hadde det ikke vært for at Supermann-forlaget bestemte seg for å glemme all forhistorien til Supermann i 1986 og starte serien på nytt med all historie visket ut, ville Clark nå har i det minste erfaring på CV-en som kunne ha gjort ham attraktiv i andre deler av mediebransjen.

**) Supermann kan jo alltids fly selv, men hvordan skal Clark forklare at han plutselig har vært og dekket et jordskred i Venezuela f.eks. uten å presentere en eneste reiseregning?

Typepad med utstrakt hånd til oppsagte journalister

Hvor dyp krisen er for amerikanske aviser egentlig er, vet kanskje ingen.  Men at de er i krise, og at folk sies opp, det vet vi. Typepad, bloggtjenesten som hoster blant annet min egen blogg, kommer nå med en utstrakt hånd til oppsagte journalister.  Presumptivt amerikanske vil jeg tro:

Hello, recently-laid-off or fearful-of-layoffs journalist! We're Six Apart (you know us as the nice folks who make Movable Type or TypePad, which maybe you used for blogging at your old newspaper or magazine) and we want to help you.

We're a company founded by bloggers, and we've supported online journalism from the beginning. During a time when so many great journalists are worrried about losing their jobs, we want to do what we can to help. So we've put together a program to put you on your first steps towards independence.

Les mer om The Typepad Journalist Bailout Program her. Kortversjonen er at de gir deg det jeg betaler penger for gratis, om du er en oppsagt journalist. I tillegg blir du en del av annonsenettverket deres, og får beholde alle pengene selv.

Nå er det jo sånn at man strengt tatt ikke trenger en aktør som Typepad til å hjelpe seg i gang med bloggingen, uansett om man er oppsagt journalist eller ikke. Mange tilbud er uansett gratis. Men det dette viser er i det minste at teknologibarrieren for å komme i gang med noe nettavislignende *) i dag er minimal sammenlignet med da vi startet opp VG Nett. (Men utfordringen med å skaffe nok trafikk er vel den samme nå som da, antar jeg; engelsktalende journalister burde i det minste teoretisk sett ha en større sjanse enn norsktalende)

I årene som kommer skal det bli spennende å se om den strukturelle endringer vi nå ser for papiravisene, faktisk ender med nye og spennende og kanskje mer strikt vinklede privatfinansierte journalistiske tjenester på nett.

NOTER

*) Mange nettaviser har de siste 10-12 årene vokst og blitt mye mer enn nettaviser, så jeg påstår ikke at bloggerne får et "komplett" tjenestetilbud gratis tilgjengelig. Men noe som kan betjene brød-og-smør-delen av publisering, det ligger der. Gratis.

Angående foredraget jeg holdt på Telemedia-konferansen i dag

Jeg holdt en kort presentasjon med tittelen "VGs mobilstrategi" på Telemedia-konferansen på Latter (Aker Brygge) i formiddag.  Kampanje har referert fra presentasjonen (samme sak er også publisert på E24 og Kreativt Forum).  Det er ikke direkte feil noe av det som står der, men jeg tenkte jeg for ordens skyld skulle presisere et par småtterier for de spesielt interesserte:

1. Om sidevisninger på VG Mobil.  Tallene for sidevisninger jeg oppga var kun for VG Mobil-forsiden per uke; i ingressen skriver de at VGs mobilsider (altså ikke utelukkende forsiden) inntil nylig hadde 50.000 sidevisninger per uke.  Tallene er rett referert i selve brødteksten, derimot.
2. Jeg har sikkert vært litt utydelig da jeg snakket om hvordan mobilen benyttes som betalingsmiddel.  Nettby Max-medlemsskap betales med mobiltelefonen.  En av mange fordeler man får med Nettby Max er at man også kan bruke Nettby i egen mobilt internett-utgave.  For noen av kundene har denne funksjonen vært utløsende for at de kjøper Max-medlemsskap, men for langt de fleste er nok de andre fordelene man får viktigere.  I Kampanjes artikkel kan man få inntrykk av at det man kjøper utelukkende er tilgang på mobilen; det er det ikke.

Jeg hadde aldri vært på Latter før, og ble overrasket over hvor stort det var der.  Det er litt morsomt å ha vært der, for nå kan jeg uten å lyve så alt for mye hevde at jeg har stått på samme scene som Anne-Kat Hærland ;-)

Roy Batty: Originalen er best, på alle måter. (Jepp, bildet er manipulert)

PS! Jeg tror jeg har nevnt det her før, men det bildet Kampanje bruker av meg er ett av de jeg liker minst.  Jeg ser vel arisk ut, om jeg kan si det på den måten (jeg er blåøyd, men ikke så blåøyd); jeg synes bildet gir meg litt av det samme gale blikket som Rutger Hauer hadde da han spilte replikanten Roy Batty i Blade Runner.

Jeg er for øvrig en av de to eneste jeg kjenner som liker kinoversjonen av Blade Runner bedre enn de senere director's cut-utgavene (den andre er en indisk-ættet Malaysier jeg traff på Filipinene i fjor).  Blu-Ray-spesialutgaven av filmen (som jeg scoret til 4,5 av 5 på bildekvalitet på Blu-Ray-lista mi) er den eneste boksen jeg vet om hvor du kan få tak i originalversjonen fremdeles.  Der finner man t.o.m. en egen pre-kinoversjonutgave ("work print"-utgave) for de helt spesielt interesserte.

Her er mine delte elementer i Google Reader

For noen dager siden leste jeg til min forundring at Carsten Pihl ville være interessert i å lese hvilke bloggposter jeg fant interessant.  Dette kom fram i en post med tittelen "Ekspertene er de nye redaktørene".  Det han i praksis etterlyste var at jeg skulle bruke delingsfunksjonen i Google Reader og vise omverdenen hva jeg følger for øyeblikket.

Jeg tror jeg er en utypisk Google Reader-bruker, i den forstand at jeg bruker det tradisjonelle webgrensesnittet i Reader minst av alt.  Jeg leser som regel feedene mine med iPod Touch.  Det grensesnittet er virkelig kjapt og effektivt, og etter mitt syn bedre egnet (merkelig nok!) til å vade gjennom store informasjonsmengder enn det vanlige.  Når jeg finner noe som er interessant og som kunne deles, gjør jeg noe så 90-talls som å klikke på "Del via epost"-funksjonen.  Jeg mailer altså ting til meg selv.

Men siden Carsten nå engang har lyst til å følge med på hva jeg interesserer meg for, skal jeg prøve å endre vanen min.  Mine delte bloggposter kan fra og med nå følges her på min Reader-side.  Såvidt jeg skjønner kan også dette innholdet abonneres på i en RSS-leser.  For dere som er mindre hardcore interessert i hva jeg har i hodet for øyeblikket, holder det sikkert lenge å stikke innom denne bloggen nå og da kikke i "Leselista"-boksen (nest nest nederste boks i spalten til høyre her).

Som dere vil se er det ikke mye ferskvare på denne lista, men jeg antar det bedrer seg når jeg er i gang. Og med tanke på mine egne vaner... hva skal jeg gjøre selv nå da, når mine epostbaserte delingsvaner går i oppløsning?  

Jeg antar jeg må finne en webservice som mailer nytt innhold i RSS-feeder til meg selv.  Er det noen av dere som leser dette som kjenner til noe sånt?

Oppdatering dagen etter: Svaret på mitt eget spørsmål er å bruke en tjeneste som SendMeRss. Tjenesten utvikles og leveres av det amerikanske tv-selskapet NBC (pussig nok).

Om VG og Twingly

Jeg har lovet meg selv å ikke blogge mye om VG Nett siden jeg jobber der.  Men i dag gjør jeg et ørlite unntak.  Selv om det strengt tatt ikke er mitt bord, tenkte jeg at jeg skulle rydde opp i en liten myte som er i ferd med å oppstå om VG, Twingly og det noen kaller sensur.  

Noen hevder at VG Nett driver med en eller annet form for sensur av bloggere som Twingly-pinger VG-nyheter.  Norske Plugins hevder blant annet at VGs søstersite Dine Penger konsekvent sletter. Nå kjenner jeg ikke til hva som hender i Dine Penger-tilfellene, men dere kan godt få vite hva policyen er generelt:

Vi tar i mot alle blogglenker med takk.  Men irrelevante blogglenker fjerner vi så godt det lar seg gjøre. Vi ser noen eksempler på ren spam -- folk som reklamerer for forbrukslån og denslags eller folk som er Twingly-horer i den forstand at de blogger om hva som helst og legger en lenke til en VG-sak der utelukkende for å få trafikk.  Slikt fjerner vi.

Vi har en liten moderatorstab som gjør denne jobben.  Enkeltjournalister, derimot, har ikke tilgang til Twinglys administrasjonssystem (per i dag har vi ikke noe finkornet tilgangskontroll der, så det er årsaken).  Om en journalist oppdager noe upassende når moderatorene jobber, får moderatorene beskjed om å ta seg av det.  Utenom moderatorenes arbeidstid, fjerner journalisten Twingly-boksen fra saken.  

Dette er ikke en optimal løsning, da dette selvsagt fjerner gode såvel som irrelevante lenker fra saken.  Men inntil vi får fikset dette med finkornet tilgangskontroll i Twingly, er det sånn vi kommer til å gjøre det.

I tillegg har Nettnovisen undret seg over noe av det samme: Hvorvidt vi driver sensur mot enkeltblogger.  Nå viser det seg at den ene bloggen hans ligger på .info-domenet.  Ifølge Hans Petter som blogger på fosseng.info er det slik at Twingly i utgangspunktet regner alt på .info for spam, og at man må be om å bli oppfattet som ikke-spam for å unngå å bli stoppet av Twingly.

Så som hovedregel vil jeg hevde det verken noe mystisk eller spesielt konspiratorisk med VG og Twingly.  Dette er altså hovedgrunnene til at Twingly av og til forsvinner fra artiklene våre.  Vi hari tillegg en sjelden gang litt teknisk krøll og slikt som kan få enkle ting til å fortone seg mystisk.  

Om dere skulle oppleve noe pussig dere får lyst til å blogge om i den forbindelse, så er VG Multimedia en svært åpen mediebedrift.  Vi har som policy å besvare alle henvendelser vi får. For eksempel står min egen mailadresse, samt ansvarlig redaktørs, nederst på alle sider på VG Nett.  Der står også nummeret til sentralbordet vårt.  Det kan hende at mye er oppklart med en mail eller en telefon.

En uunngåelig OL-rekord?

VG Nett *) skriver i dag at OL i Beijing har satt TV-tittingsrekord i USA.  Hele 214 millioner seere har fått med seg dette ett eller annet fra arrangementet i løpet av de 17 dagene lekene varte.

Det jeg spør meg om er hvorvidt dette er en reell refleksjon av interessen, eller om det rett og slett har vært umulig å unngå og se på OL.  Enten man vil eller ikke.

Før lekene skrev CNBC dette om tv-dekningen:

The company is presenting 3,600 hours of coverage, which Zucker [Jeff Zucker, sjef for NBC Universal som sendte OL i USA] says is more than the combined total of every Summer Olympics ever televised in the US.

Hvis det er sant som han sier at NBC i år sendte mer OL tilsammen enn noen av de andre Sommer-OL-ene som har vært tilsammen, må jo det bokstavlig talt ha vært umulig å unngå å få med seg OL på tv.  Om dette stemmer er jeg vel ikke helt imponert over at det er blitt satt rekorder.

*) Disclaimer: Jeg jobber selv i VG Nett, men grunnen til at jeg lenker til saken er at jeg finner den interessant -- ikke at jeg jobber der.

Nyheter er nyheter når de skjer, ikke sant? Som regel, men kanskje ikke under OL

OL i Beijing er også OL i USA.  NBC har kjøpt rettighetene for en vanvittig sum, og disse rettighetene utnytter de til fulle på TV.  Å utnytte tv-rettighetene til fulle innebærer blant annet å utsette visning av viktige øvelser for amerikanerne -- som Michael Phelps' svømmeøvelser -- og i stedet sende dem i opptak i primetime.

Twitter, derimot, handler om de hurtige oppdateringene.  Det som skjer, når det skjer, osv.  Jeg er selv ikke på Twitter, men jeg har ikke unngått å legge merke til hvordan de som er der ofte fremholder seg selv som de mest fremskutte blant oss.  Det er derfor ikke uten en viss skadefryd jeg observerer at Twittrere nå anklager Twittreren "cnnbrk" (en av de tidligste eksemplene på botter som leverte nyheter på Twitter) for spoiling, i og med at cnnbrk gjør det cnnbrk har satt seg som mål å gjøre: Videreformidle breaking news fra CNN.  Forbytelsen?  "cnnbrk" fortalte de som følger seg at Michael Phelps tok gull idet han tok gull.

Les mer på TechCrunch om denne (for meg) rasende festlige saken.  Den beviser for meg at noen av våre mest bakstreverske medmennesker innimellom er de som går i front for oss andre: At noen tør å fortelle omverdenen at de i 2008 mener at ting ikke har skjedd før det har vært på TV, er relativt modig -- om ikke smart :-)

Oppdatering: En kort beskrivelse av hvordan NBCOlympics har løst streamingen av OL på nettet og hvorfor ikke den store publikumsinteressen "smelter" internett.

Filmtrailer-"lekkasjer": Tror vi selv det vi skriver?

Har du lagt merke til hvor ofte bloggere skriver at "trailer til film X har lekket på nettet"? Det jeg spør meg om når jeg leser sånt, er hvor dumme vi bloggere kan tillate oss å være.

Jeg har to eksempler fra de to siste dagene alene.

I helga ble Comic-Con arrangert i San Diego. Av en eller annen besynderlig grunn har denne opprinnelig litt nerdete tegneseriekonferansen blitt et viktig lanseringssted og/eller temperaturmåler for underholdningsbransjen. Her benytter film- og fjernsynsselskaper anledningen til å vise klipp fra kommende filmer og serier. Noen ganger kan mottagelsen på konferansen være en indikator på om endringer må gjøres i filmen. Og noen ganger viser filmselskapene rene konsepttrailere for å se om materialet har livets rett i det hele tatt (litt som jeg skrev om her, men ikke helt).

Alt dette er markedsføring: Kommersielle selskaper kommer med sine kommersielle produkter for å markedsføre dem og/eller få en uoffisiell markedsundersøkelse. Det er ingen hemmeligheter her: Hovedideen er å få spredt budskapet om at en film kommer, og man viser ingenting her uten at man ønsker å få det hele omtalt og spredt.

Men likevel plumper blogger etter blogger uti det med begge beina, og skriver tøv som at Wolverine-traileren er lekket på nett (Slashfilm) og i helga at Tron 2-traileren er bootlegget og tilgjengelig (Gizmodo).

Ja, disse videoene er tatt opp med håndholdt videokamera -- trolig mobiltelefoner -- i salen på Comic-Con. Og de er ikke offisielle releaser fra filmselskapene. Men lekket? Vi må bare regne at slike opptak og publisering ikke bare er noe filmselskapene regner med, men håper på.

Det er i mitt hode for øvrig forskjell på blogger X -- en Wolverine-blodfan som blogger om favorittfiguren sin -- og erfarne, profesjonelle nettsteder som Gizmodo og Slashfilm. At de to sistnevnte kaller slike ting for lekkasjer og gjør en (for nerder) ørliten sensasjon ut av det, bidrar bare til hypen på en eskalerende måte. Jeg har ikke noe i mot at man forteller om at disse trailere finnes, men ved å rapportere det som sensasjonelle lekkasjer har man ikke gjort annet enn å gjøre seg selv til en del av markedsføringsapparatet til filmen. Med andre ord: Man har gjort akkurat det filmselskapene håpte på.

Man kan selvsagt argumentere at også denne bloggposten er en del av hypen. For å virkelig bevise at jeg slett ikke lever som jeg lærer, skal jeg helt på tampen hype noe selv: Jeg var på kino og så The Dark Knight i går. I motsetning til svært mange synes jeg den forrige Batman-filmen var direkte kjedelig (god Batman, elendig skurk), men denne... Vel, hva kan jeg si? Denne overgikk enhver forventning jeg hadde. Mektig, dyster, dyp, stappfull av action og ikke minst: interessante skurker. Med andre ord, denne filmen er alt det den forrige ikke var. Dette er rett og slett tidenes superhelt-film, og kanskje den beste actionfilmen jeg har sett siden Terminator 2. Den er kanskje til og med bedre. Og dette kommer fra en Terminator 2-blodfan! Kort sagt: En gigantisk filmopplevelse på alle måter.