Jo Christian Oterhals (oterbloggen)

Sorrig og glæde de vandrer til hobe (om manuelt arbeid, klaging og salmer)

Det skrev Thomas Kingo i sin berømte salme, ca. 1670. Mitt forhold til United Airlines kan etter USA-turen tidligere i vår, sies å kunne beskrives på samme måte.

Etter tumultene på Chicago O'Hare, har United besluttet å donere en reisesjekk på $200 til meg. Dette dekker på ingen måte de faktiske utgiftene jeg hadde ved forsinkelsen, men så er det heller ikke penger i erstatning for forsinkelsen jeg har fått. Det jeg har fått er en slags plaster på såret for mitt møte med udiplomatisk og firkantet bakkepersonell.

Jeg vet ikke om jeg har klagd på noe i hele mitt liv, men denne gangen gjorde jeg det - og fikk altså en reisesjekk jeg sikkert aldri får brukt i erstatning (reisesjekken kan kun brukes hos United og bare som rabatter på en billett). Men det gjorde meg faktisk litt fornøyd likevel.

Konvolutten sjekken kom i, bekreftet derimot en fordom jeg har opparbeidet meg om United: Nemlig at de jobber manuelt og ineffektivt når de kan (jeg raljerte litt om bl.a. bagasjehåndteringssystemene deres, eller mangelen på system, i denne posten).

For reisesjekken inni konvolutten var skrevet ut av en printer, og sjekken var merket IBM. Så der har de fått det til. Utenpå konvolutten, derimot, hadde et menneske - et ekte menneske! - ført på navnet og adressen min med penn. Nå er det mulig at dette er ment å være en rørende gest, men for meg sier det bare noe om at noen ganger er mennesker billigere enn datamaskiner. Fremdeles.

Jeg har sladdet hjemmeadressen min. Ikke fordi at jeg ikke tror den allerede finnes i enhver telefonkatalog på nettet, men fordi at jeg føler det bør være en viss barriere for å bli min pennevenn :-)

En fin onsdagsmorgen som denne burde for øvrig alle ta seg tid til å lese hele teksten setningen i tittelen er en del av. De første linjene er slik:

Sorrig og glæde de vandre til hobe,
lykke, ulykke de gange på rad,
medgang og modgang hinanden tilråbe,
solskin og skyer de følges og ad

1600-talls-salmer blir man glad av, selv når man ikke tror overvettes på innholdet i dem. De er skrevet med en helt usedvanlig intensitet at selv de gangene de er litt dystre, som denne faktisk er, så er de oppmuntrende på sitt vis. For: Oppmuntring er noe jeg trenger i dette øyeblikk, nå når jeg sitter hjemme og venter på håndverkere som allerede er to dager forsinket.

Hjemme igjen

Dette (tror jeg) blir siste post i San Francisco-serien: Da er jeg hjemme igjen.

Bagasjen min, derimot, er ute i verden ett eller annet sted. United Airlines sine datasystemer mener til alt overmål at jeg ikke har hatt noe bagasje verken fra San Francisco til Chicago eller fra Chicago via via via til Oslo. Nå vet jo jeg at det er en grunn til at jeg måtte kjøpe både undertøy og annet mens jeg oppholdt meg i Chicago, så jeg regner med at stashet mitt ligger i kjelleren under O'Hare et sted. Gjemt bort i et lagerrom, omtrent som det lageret amerikanske myndigheter skjulte paktens ark i på slutten av den første Indiana Jones-filmen. Gigantisk rom med titusenvis av umerkede kasser. Security trough obscurity, så å si.

Men alt dette kan jeg leve med, for nå skal jeg legge meg.

Post-SF Dag 2: This is the end (en hyllest til Gardermoen)

Ineffektivt men vakkert:

Den store kulturbegivenheten i vår:

Da sitter jeg ved gate C16 på Chicago O'Hare innenfor security. Jeg er altså sjekket og innsjekket, halvt avkledd og metalldetektert. Med andre ord: Nå, endelig, tror jeg at jeg får dra avgårde.

Det er ni år siden sist jeg var i USA, så da var jeg trolig ikke obs på disse tingene her. Eller så var jeg fremdeles da så vant til Fornebu, og Gardermoen så ny, at jeg ikke reflekterte over det. Og det er ikke det at de amerikanske flyplassene er det verste jeg har opplevd, men man tror gjerne at USA som nasjon er langt fremme i utviklingen av ting (spesielt tror man det etter fire dager i Silicon Valley). Derfor blir flyplass-ineffektivitet ekstra påfallende.

Etter å ha hatt nærkontakt med United Airlines-personell både i Seattle, Chicago og San Francisco, slår det meg at de jobber fantastisk sakte! Hva dette skyldes, er jeg ikke i stand til å si. Men det slår meg at når man sjekker inn eller spør om noe så er det bokstavlig talt ti minutter (minst!) med tasting på tastaturet. De må ha ubegripelig dårlige datasystemer. Alle gangene har det endt med at en eller annen manager kommer bort og kikker din betjening over skulderen og så snakker de sint til hverandre på spansk og gjør oppgitte håndbevegelser, uten at du helt vet om det er systemet de er oppgitte over eller bare deg som reisende. Sannsynligvis en kombinasjon. (I Seattle snakket de ikke spansk)

En annen frekk liten detalj er at også bagasjehåndteringen er fra en annen tid. Dette handler trolig mer om gunstige minstelønnssatser, enn at flyselskapene ikke har skjønt at det finnes bedre måter å gjøre det på. Men bak innsjekkingspersonalet står som regel en eller annen mørkhudet mann ved enden av bagasjebåndet. Hans oppgave er å løfte kofferten din over på et nytt bånd som står i rett vinkel i forhold til båndet fra innsjekkingsskranken. Av og til legger han bagger og sånt noe opp i en eske før han gjør dette. Slik gjorde de det både i San Francisco og Chicago.

Nå er en flyplass som Chicago O'Hare betydelig større enn Gardermoen, så det blir ekstra kaos av sånt. Men når man ser hvor fort og effektivt Gardermoen ekspederer mennesker, så skjønner man at det meste av kaoset her skyldes ineffektivitet. Akkurat dette skal jeg tenke på neste gang jeg lander en lørdag kveld og gremmer meg over at jeg synes bagasjen kommer litt sakte.

Det positive her er at tunellen mellom terminalene er pen om man ser opp, noe jeg tror de færreste tar seg tid til når de styrter avgårde. (Bilde nummer 1 til høyre)

Vårens kulturbegivenhetera
De av dere som kjenner meg godt, vet at jeg neppe kan kalles en kultursnobb. Prøv derfor ikke å lese noen som helst form for kulturkritikk inn i det som nå kommer.

Da jeg ruslet rundt i regnværet i Chicago i går, slo det meg at man både der og i San Francisco sannsynligvis kunne slå fast hva de største kulturbegivenhetene i nasjonen var for øyeblikket, ved å gjøre enkel statistikk på utendørsboards. Basert på det jeg har sett så langt, er det tre kulturfenomener som dominerer de byene jeg har vært i (den største først):

1. Premieren på Indiana Jones IV i slutten av mai
2. Lanseringen av spillet GTA IV
3. At det finnes en jente som heter Sarah Marshall (du skal være litt inne i det før du i det hele tatt forstår at Forgetting Sarah Marshall er en film)

Selv på flyplassen dominerer Indiana Jones landskapet. At GTA IV skulle være slikt et fenomen ante jeg ikke før jeg kom hit. Studinen jeg ventet sammen med på O'Hare natt til i går, fortalte at kjæresten hadde flyttet inn på hotellrommet hennes sammen med en XBox 360 og brukt helgen til å spille GTA IV (at det er sånn man velger å ta farvel med kjæresten sin når man er 19-20 år forundrer meg litt).

Jeg er ingen storspiller, så jeg er mest interessert i filmene. På kino i går så jeg trailere for flere filmer, og jeg må si at Indiana Jones-traileren ikke fikk opp pulsen min. Det er litt rart, fordi jeg elsker de tre første. Traileren, derimot, var slappe saker. The Incredible Hulk, derimot, så litt kulere ut. Det skal ikke mye til for å rydde opp i den sumpen av kjedsomhet som Ang Lees første Hulk-film var.

Basert på traileren og publikumsreaksjonen i salen, derimot, ser den sannsynligvis helskrullete Adam Sandler-filmen "You don't mess with the Zohan" ut til å bli et høydepunkt. Zohan er Israels beste anti-terrorsoldat. Men han bærer på en drøm om å bli... frisør! Så Zohan forlater Israel og drar til New York for å leve ut drømmen. Men en dag oppdager hans gamle fiender at han har havnet i New York, og frisøren må slå tilbake med de midlene han har. Som f.eks. hårfønere. Denne filmen så akkurat så idiotisk ut som den sikkert er. Men jeg elsket dysterheten om antiterrorsoldatene i Spielberg-filmen Munich, så det blir sikkert kjempemorsomt å se en antiterrorsoldat-film av det diametralt motsatte slaget. Som med alle store komedier de siste par årene, er Judd Apatow involvert i denne også. Denne gangen som medforfatter. Alt dette tilsammen er nok for meg: Denne skal jeg se.

Post-SF Dag 0 og 1: Det er umulig å gå seg bort når du ikke vet hvor du er

Tulipanbyen Chicago:

Selvportrett blant tulipanene:

Skulptur i Millenium Park:

...hvor tilskuerne selv blir en del av kunsten:

Arkitektonisk maktdemonstrasjon:

Men frimurerne var her først!

Utsikt fra Michigan Avenue-broen:

Et trøstesløst yrke:

Sist jeg skrev her trodde jeg at jeg skulle hjem. Så feil kan man altså ta. Jeg er nå et levende bevis på at en forsinkelse på to og en halv time fort kan bli 40.

Dette har skjedd:

Ved ankomst SF International viste det seg å være lange køer til innsjekkingen, og self service for SAS-reisende viste seg å være umulig (noe jeg opplevde på vei til SF også). Da jeg etter en time kom fram til en person, ble jeg fortalt at flyet til Chicago var to og en halv time forsinket og at det ville gi meg ganske nøyaktig 17 minutter å løpe videre til flyet hjem på. Jeg mente at det i praksis ville være umulig å nå det flyet, men kvinnen bak skranken mente at dette ville gå greit. Problemet denne dagen var nemlig alle stormene og tornadoene i midt-vesten. All vinden var årsaken til denne første forsinkelsen. Men det hadde også, ble jeg fortalt, forårsaket at mitt fly videre var forsinket inn fra Sydney (av alle ting). Derfor ble jeg forsikret om at dette skulle gå greit.

Da jeg landet i Chicago kunne jeg ved bare å kaste ett blikk på skjermene fastlå at flyet videre var i rute, og at jeg kom til å få en natt i Chicago. Hvor kjedelig den natten skulle bli, derimot, visste jeg ikke da. Det viste seg nemlig at de som bestyrte billettkontor og ombookinger slett ikke utvidet arbeidstiden sin bare fordi de hadde en horde med skandinaver stående i kø der. De stengte til den tid de skulle, og vi ble henvist til å vente i terminalen. SAS-representanten på utenlandsterminalen hadde forsikret oss om at United ville gi oss hotellrom, men United-representanten mente på sin side at tornadoer var force majeure og at noe hotell var det ikke frågan om.

Til alt hell, må jeg si, kom jeg i prat med ei ung svensk jente på flyplassen der. Det fine med forsinkelser er at folk kommer i prat, og jeg tror jeg hadde en ekstra nytteverdi å komme med fordi jeg hadde mobiltelefon sånn at hun fikk varslet foreldrene osv. Siden moren hennes gjerne ville være i kontakt med datteren gjennom natten, slo vi oss sammen og tilbrakte ventetiden fram til billettkontoret åpnet igjen kl 0400 på en stusselig kafe på Terminal 5. Underlig nok var 5 timer på denne kafeen ikke så kjedelig som det kan høres ut som: Jeg gjorde mye research på nettet på alternative ruter vi kunne få hjem, og jeg fikk lest mye i en grusom-god-bok i Bret Easton Ellis-tradisjonen: The Sluts av Dennis Cooper. Dette var noe jeg rasket med meg på flyplassen i SF fordi Easton Ellis ga sin anbefaling på omslaget. Jeg må nok likevel si at jeg nok trodde boken var ca 80-90 % mindre hardcore enn den faktisk er. Fascinerende ekkel er vel den beste beskrivelsen jeg kan komme med.

Da klokka ble fire havnet vi som nummer fire i ombookingskøen, men ombooking skulle vise seg å være så vanskelig at klokka ble fem før jeg havnet i skranken. Klokka seks hadde damen endelig funnet plass til meg: Halvtannet døgn senere om Frankfurt og København. Åpenbart har dette rammet tusenvis av europeere som alle måtte ombookes samtidig.

Jeg må si om meg selv at slike ting ikke greier å gjøre meg verken opphisset eller sint. Men det forundrer meg at United ikke engang kunne dekke hotellrommet jeg nå bor på. Ikke en gang en sandwich spanderte de. Men force majeure er force majeure i deres bok, åpenbart. Jeg skal nå likevel koste på meg å sende en klage når jeg kommer hjem.

Chicago
Da jeg var ferdig i skranken kjøpte jeg en kopp kaffe og ventet til at den svenske studinen var ombooket. Hun måtte få ringe moren en siste gang før våre veier skiltes. Jeg hadde av United fått en rosa lapp med noen hoteller som skulle gi rabattert pris på overnatting, men siden ingen av dem lå 50 meter fra flyplassen i motsetning til Hilton, så gikk jeg direkte til Hilton. Jeg fikk det siste ledige rommet, og kunne gå å legge meg klokken syv om morgenen allerede. $159 koster dette.

Jeg må si jeg er fornøyd med både hotellet og rommet. Stort og fint, og prisen er det lite å si på. Jeg kunne kanskje bodd inne i byen, men enten bor jeg her og betaler transport når jeg skal shoppe, eller så bor jeg der og betaler transport når jeg skal reise. Det kommer ut på ett uansett.

Da jeg våknet igjen noe etter 12, kastet jeg meg i klærne og gikk ned i gift-shopen og kjøpte nye. For kofferten min fikk jeg ikke ut, og er i prinsippet her nå uten noe som helst. (Fikk tannbørste, barberskum og høvel av resepsjonen men tannkrem måtte jeg kjøpe)

Etter et bad og et klesskift hev jeg meg i en drosje og dro til byen. (Jeg er ikke sikker på hvorfor, men toget tar mellom 45 og 90 minutter til Chicago sentrum; drosje tar 10 minutter -- det er da vel ikke mange byer som er slik, vanligvis er det vel omvendt?)

Som jeg forklarte i en tidligere bloggpost fra denne turen så er jeg en dårlig turist, i den forstand at jeg planlegger lite. Men denne gangen var jeg helt skrekkelig, fordi jeg ikke engang hadde kunnet tenke på at jeg burde ha planlagt. Da jeg gikk ut av drosjen hadde jeg ikke en gang et kart, og visste langt mindre hvor jeg var. Det slo meg at det positive i sånt er at så lenge man ikke vet hvor man er, så kan man heller ikke gå seg bort.

Når alt kommer til alt tror jeg nok at alt jeg visste om Chicago før jeg steg ut av drosjen, er det jeg har lært i gullfilmen Ferris Bueller's day off (Skulk med stil):

1. Chicago har en pølsekonge
2. Det finnes et parkeringshus i byen hvor valet'ene tar bilen din på joyride mens du shopper
3. Det pleier å være feiring av en nasjonaldag i byen

Nå fant ikke jeg nummer 1, og nummer 2 hadde jeg ikke bruk for. Men da jeg kom til noe som heter Millenium Park var det Polsk nasjonaldag der, med opptog, dans, folkedrakter og underholdning fra scenen! Så jeg hadde en Ferris Bueller-faktor på ca 33 % i dag.

Med tanke på at jeg virkelig ikke visste noe som helst bestemte jeg meg for å gjøre tre ting:

1. Se filmen "Iron Man" på kino.
2. Besøke Sears Towers.
3. Ha et tema for shoppingen, nemlig besøke alle concept stores jeg kunne finne på Michigan Avenue.

Nummer en greide jeg fint. Om Iron Man er det det å si at det er en superheltfilm, og som med superheltfilmer flest hjelper det nok å være litt interessert i dem i utgangspunktet. Det beste med denne var likevel at denne superhelten var relativt gammel (altså over 40) og slett ikke noe dydsmønster (whisky og damer var hovedinteressene). Skikkelsen ble gestaltet av den supre Robert Downey jr. Hva kan jeg si? Robert Downey jr. gjør maksimalt ut av rollen sin, han er rett og slett veldig god. Filmen makter også å ha Taliban og Afghanistan som bakteppe uten at det blir propaganda av det (Iron Man har riktignok et oppgjør med opprørerne, men det er for å rydde opp i et problem han selv har skapt). I det hele tatt: Liker du superheltfilmer, er dette slett ikke den verste. Den har mer hjerne enn Fantastic Four-filmene men er ikke så dyster som Batman Begins. Med andre ord: Slik skal det være!

Når det gjelder punkt nummer tre så greide jeg det også. Jeg besøkte Nokia Store, Disney Store, Lego Store, Nike Store og, for tredje gang på turen, Apple Store. Felles for de alle er at de har store lokaler og er relativt minimalistiske; det er ikke Mikke Mus fra gulv til tak, f.eks. Apple Store skiller seg likevel veldig ut ved at det er veldig intenst der inne, lokalene er fylt av en energi ingen av de andre kan vise tilsvarende. Da jeg stod der og tenkte på at det var svært synd jeg ikke hadde bruk for noe av det de solgte, så tenkte jeg at der Google for meg fremstår som en kult så fremstår Apple (Store) som en religion. Sistnevnte er utadvendt med budskapet sitt på den måten at de bygger "kirker" rundt omkring i verden der folk befinner seg og bygger et presteskap ("Apple Experts") som skal formidle budskapet. Fascinerende!

Men å besøke Sears Towers, det greide jeg ikke. Tid var en årsak, men også at serveringsdamen på Subway, hvor jeg dessverre valgte å spise lunsj, mente at det var ren galskap å gå så langt. Akkurat da høljet det ned ute, og jeg valgte å lytte til budskapet hennes.

Siste stopp på shoppingen var bokhandelen Borders. Dette var en bokhandel over fire etasjer. Da jeg rotet rundt oppe i fjerde etasje med en bok, en CD, et blad og et postkort i handlekurven slo det meg at jeg ikke hadde kjøpt noe som helst på de konseptsjappene jeg hadde besøkt. Men i en god gammel bokhandel, der fikk jeg til å bruke penger. (Jeg hadde før dette også brukt $10 på et sånt strømadapter fra Radio Shack)

Jeg er ikke skapt for shopping på Michigan Avenue tror jeg, men om jeg hadde hatt med fruen hit en gang tror jeg nok at i det minste en av oss ville hatt dagene fulle i flere dager bare langs denne ene gaten.

Jeg dro hjem i halv åtte-tiden og da jeg satt og spiste middag kjente jeg at jeg var varm i ansiktet. Chicago har i dag vært en veldig kald by, synes jeg, med mye vind og mye regn. Da jeg dro fra San Francisco lurte jeg på om jeg skulle ta vindjakken eller den andre jakken, og valgte det første (tenkte det kunne bli kalt når jeg landet i Oslo). Det valget har jeg vært glad for i dag!

Byens flotteste bygning
Uansett... Noe av det fine med å være helt uforberedt på hva man skal oppleve, er at man ikke er forutinntatt når det gjelder hva man tror man skal like. Og når det gjelder byens bygninger, synes jeg Standard Oil-bygningen (se bildet "arkitektonisk maktdemonstrasjon") var det flotteste. Les alt om bygningen på Wikipedia.

Grunnen til at jeg falt for det er nettopp fordi det er en maskulin og moderne maktdemonstrasjon. På avstand er det ingen utsmykning, ingen ornamentikk. Det er bare en kjempelang, firkantet og bein fallos. Ikke bare lettere erigert, men beinhard. Sett fra andre siden av Millenium Park danner taket på utendørsscenen til og med en slags pubes. Sannsynligvis utilsiktet, men påfallende om man først er i det humøret at man trekker falliske slutninger om skyskrapere.

Når man kommer nærmere blir bygningen faktisk mykere. Den italienske marmoren får et helt annet preg på kloss hold, og man ser da også at det er flere detaljer enn man tror når man ser det hele fra avstand. Det beste med bygningen er likevel at den ikke å prøve å være noe fra en annen tid. Her er det ingen søyler eller spir. Denne prøver å se ut som den er fra 1973 og greier det til fulle.

Dette i sterk kontrast til noe som er oppført på hjørnet av Millenium Park (som ligger foran denne bygningen). Jeg har allerede glemt hva formålet var, men det er i alle fall reist et bygg som ser ut som en hellensk eller romersk ruin av ett eller annet slag. Bygningen er blant annet sponset av McDonald's. Hvorfor man velger å reise bygg som ser ut som en annen tid er for meg en gåte. Vinmakeriet i Napa tidligere i uken var et annen eksempel.

La oss si en katastrofe rammer menneskeheten i morgen og sivilasjon og kunnskap skal bygges opp på nytt. Så begynner våre etterkommere om 5000 år å grave ut Chicago med skje og spade, og finner dette sammen med skyskraperne? Jeg vil tro de vil mene de må skrive om historien og slå fast at romerne trolig oppdaget amerika (eller så har de lest den andre boken jeg leser nå, en sånn frimurerkonspirasjonssak, som mener at ikke bare var Jesus og Moses frimurere, men at frimurerne var trolig i amerika lenge før kristus. Om historiekunnskapene til våre arkeologer om 5000 år er bygget på innholdet i den boken, kunne man nok tro at disse fremtidsarkeologene ville konkludere med at alle disse underlige moderne-klassisitiske byggene ble reist av frimurerne i førkristen tid).

Annet, 03.05.2008:
Frokost:
Søvn

Lunsj:
Tuna wrap, potetgull og cola
(fra Subway; akkurat så gyselig som det kan høres ut)

Middag:
I går ble det "ham on white" og sur kaffe på en trøstesløs kafeteria på Terminal 5 på Chicago O'Hare-flyplassen. I dag ble det en Kobe-hamburget med Wisconsin Cheddar og en Sierra Nevada Pale Ale (feilaktig omtalt av meg som San Jose Pale Ale i en tidligere bloggpost)

USA Todays førsteside:
Ikke godt å si. Fant bare gratisaviser hele dagen.

SF Dag 4: Shopping, burritos, mer shopping og noen drinker

Til Hilde: Som bestilt!

Restaurantanbefaling:

Noen ganger sier lokalene ingenting om kvaliteten på maten...

Turens fjerde og siste offisielle programdag var en oppsummerende dag, som også prøvde å se litt fremover på hva som kanskje kommer: Virtuelle verdener og konvergensen mellom spill og slike verdener. Programmet på denne dagen kan kanskje oppleves som den mest abstrakte eller minst interessante så langt, men på den annen side var dette den dagen hvor programmet, tematisk sett, hang best sammen fra A til Å.

Det viktigste var likevel sekvensen som innehold plenumsoppsummeringen av turen. Det virket på meg som om alle var genuint fornøyde med det som har foregått her og det vi har fått se.

For noen av oss var det kanskje likevel vel så viktig at nå begynte de eneste få timene man egentlig hadde hatt så langt til å være turist. Jeg slo meg sammen med to andre og tok veien til Fisherman's Wharf (men rakk innom Apple Store og Armani Exchange på veien). Jeg har hørt mye om Fisherman's Wharf tidligere, men jeg vil vel si at nærmere et høl kommer du vel ikke i San Francisco; en San Francisco-versjon av boardwalken i Blackpool, på en måte. Målet med turen var likevel ikke å tilbringe tid der, men fordi det gikk et rykte om at enkelte kameraer kunne kjøpes opptil $100 billigere der nede enn oppe i byen. Noe som viste seg å stemme, for øvrig.

Etterpå var tiden kommet for å være homo-turister og få tatt det bildet Hilde bestilte (se kommentarene i gårsdagens rapport). Hilde: Bildet finner du til høyre her. Det er dedikert til deg, som du ønsket.

I Castro rakk vi også noe shopping på en slags altmuligbutikk der, en kombinert jernvare- og leketøysbutikk, og slo oss ned på en kafe som heter "Twin Peaks". Stedet var koselig, men vi syntes kanskje det var noe overraskende at de fleste av gjestene var pensjonister eller i alle fall ikke langt unna.

Tidligere i uka snakket noen av oss litt om at vi nesten ikke hadde sett gamle mennesker siden vi ankom. Et par restaurantgjester sa at eldre ofte ikke gikk ut fordi de har stramme budsjetter å leve av. Derfor var det hyggelig å komme til Castro og se at det i alle fall er ett sted i byen hvor de gamle tilsynelatende lever gode liv.

Til middag hadde vi bestemt oss for Mexicansk. Sesam-Hanne hadde fått en restaurantanbefaling av en venn, og vi ruslet oppover mot Haight Ashbury. Da vi endelig kom frem (og nok en gang erkjente at 13 kvartaler på kartet er noe helt annet enn 13 kvartaler på beina i denne byen) viste stedet seg å være det som i beste fall kan kalles en sjarmerende men slitt restaurant. El Balazo, som restauranten heter, går for å ha god mat. Men om lokalene kan vi vel bruke begreper som loslitt gatekjøkken. Bildet til høyre er av doringen på toalettet der. Toalettet var fullstendig nedgriset av grafitti, også undersiden av doringen.

Likevel var maten der svært god, og at jeg det kommer fra meg, sier ikke lite -- jeg synes i utgangspunktet slik mat er noe søl. Det betyr at man som vanlig ikke skal skue hunden på hårene. Når jeg legger til at middag med øl kostet $13, så er det lite å si på prisen. Bang per buck var formidabel her uansett. Det hele ble rundet av med mer shopping og atter shopping, før kvelden landet med først to øl på baren Thirsty Beer og en margharita på baren Chelsea (hvor røyking er tillatt, eller snarere: forbudet ikke håndhevet, og derfor av enkelte av tur-kollegaene utelukkende omtales som "røykebaren").

I morgen går jeg på flyet i halv to-tiden og er hjemme på lørdag ettermiddag.

Annet, 01.05.2008:
Frokost:
Osterundstykke med kalkunpålegg og ost, cappucino

Lunsj:
Osterundstykke med kyllingfilet, potetsalat, to cola og to små potetgullposer

Middag:
Carne Asado, Corona Extra

USA Todays førsteside:
For et par dager siden nevnte jeg her at om man nå kunne bevise at man ikke stod på et overvåkningsliste over terrorister, så kunne man få litt forenklet sikkerhetssjekk. Dagens førstesidesak jeg har plukket fra USA Today, er en sak om at Nelson Mandela i alle fall ikke kan forvente seg forenklet sjekking, fordi han står på en slik terrorliste. Tross Condoleeza Rices forsikringer om at dette er pinlig, er det tilsynelatende vanskelig å få fjernet han fra listen. Dette gjelder også flere andre fremstående ANC-medlemmer. Som en eller annen sier i artikkelen: Dette belyser hvor vanskelig terrorist-definisjonen egentlig er.