Jo Christian Oterhals (oterbloggen)

Digg ditcher Microsoft og begynner med annonsesalg in-house

Da jeg var med på New Media Networks tur til San Francisco i april/mai i fjor, besøkte vi mange selskaper. Men det var bare noen få som kom til oss.  Digg var blant disse.  To personer derfra kom til hotellet vi bodde på og fortalte litt av hva de drev om.

Da noen av oss møttes til middag senere på kvelden, ble vi med Digg som utgangspunkt sittende og prate om hvor enkelt mange av bedriftene vi hadde møtt forholdt seg til det å bygge opp en business: Alt som var non-core leide de inn som tjenester. Manglet du en sekretær? Lei en.  Manglet du en regnskapsfører? For Guds skyld, lei en. Manglet du en teknologi?  Lei den.  Manglet du lagringssystemer?  Lei dem av Amazon.  Osv.  Det de drev med var stort sett programmering og litt markedsføring.  Alt annet var non-core.

I Diggs tilfelle var også annonsesalg regnet som non-core på det tidspunktet.  De hadde mer enn nok med teknologi og det å bygge trafikk, så de hadde overlatt den jobben til Microsoft.  Men de var temmelig eksplisitte på at når tiden var riktig, da skulle de ta jobben selv.

Nå er åpenbart den tiden kommet, og det til alt overmål ett år før planen.  

Personlig tror jeg dette er et svært smart trekk.  Har man kapasitet til det, bør annonsesalg tas inhouse. Det følgende sier jeg ikke bare fordi jeg ikke selv driver et annonsenettverk, men tradisjonelle annonsenettverk for display ads yter ekstremt dårlig fra et utgiversynspunkt.  En artikkel hos Mediapost i påsken hevder at for USAs Topp 20 nettsteder, tjener man 74,7x bedre per sidevisning på å selge annonsene selv.  

Da sier det seg selv at inhouse-salg er en bedre og mer langsiktig løsning for nærmest hvemsomhelst av en viss størrelse.  Det er kult å se at Digg nå er nådd en fase av livsløpet sitt at forretningsdelen av virksomheten deres er blitt core business.

Nå blogger vi fra innsiden av VG Nett

Svært inspirert av NRK Beta, men kanskje med et litt bredere perspektiv på hva vi driver med, har VG Nett startet bloggen VG Meta.  Her skal vi fortelle litt om hva som skjer på innsiden når vi lager VG Nett.

Her skriver vi litt om hva vi ønsker å bruke Meta til.  Siste innlegg per nå er skrevet av meg og er noe så upretensiøst som et hyggelig lite fotoalbum med bilder av de som har laget nye VG Live -- tatt nå under åpningen av fotballsesongen 2009.

Få kunnskap du ikke visste du trengte!

Via The Next Web: Mens jeg venter på at årets tippeligarunde skal starte (28 minutter igjen), brenner jeg av noen minutter på en helt genial tjeneste:

Random Fact Generator.  Enklere blir det ikke: Du får opp en boks med et faktum, og ser hvordan andre brukere har ratet det.  Klikk videre til et nytt tilfeldig faktum når du er ferdig.  Hva med denne?  Meitemarker er ikke naturlige innvånere i USA, de som finnes der ble med over fra Europa i støvel-skitt og jorda på planter kolonistene tok med seg over.

Enkelt og genialt.  Her kan man bruke timer, forutsatt at det er nok fakta å ta av.  Anbefales.

Den eneste Facebook-ansatte jeg (og kanskje du) har møtt, slutter

La meg starte med to observasjoner:

• Saker som på en eller annen måte, enn så indirekte, handler om en selv har en tendens til å være mer interessant enn andre (derav den egosentriske tittelen på dette innlegget)
• Det fine med å skrive en blogg med få lesere, er at man har en god anelse om hvem de kan være (derfor har jeg valgt å skrive om akkurat det jeg skal skrive om nå)

De av dere som var på samme tur som meg med New Media Network til San Francisco i fjor sommer, vil sikkert huske at vi møtte Net Jacobsson hos Facebook (jeg blogget om det).  Net fremstod på meg som en sympatisk, åpen og likefram kar (i motsetning til de mer reserverte opptredenene til Mark Zuckerberg, spesielt i starten).

Nå skriver Gawker at Net har sagt opp jobben, og de fyller opp med setning etter setning med god rykte- og sladderspredning.  Om halvparten av det som står der er sant, så er trolig artikkelens første setning dekkende: "Facebook is fun to use. But it's not a fun place to work"

De vil de vil men får det ikke til (filmbransjen, altså)

For en ukes tid siden skrev jeg om erfaringene mine ved å prøve å få ut den digitale iPod-versjonen som kom med Blu-Ray-utgaven av filmen Tropic Thunder.  Den opplevelsen var temmelig mislykket, og selv om jeg ikke mistenker filmbransjen for at de ønsker at The Pirate Bay skal vinne krigen om kundene, så hjelper de ikke sin egen sak med et så slett løsningsforslag.

Ved et innfall kjøpte jeg etterpå Will Smith-filmen Hancock.  Den viste seg også å komme med en digital bonusdisk med en digital versjon som kunne spilles på PC eller av alle ting Sony PSP (logisk nok, med tanke på at filmen utgis av Sony).  Alt jeg trengte å gjøre var å stikke inn DVD-ROM-en i PC-en og si at jeg aksepterte betingelsene (ikke noe serienummer eller noe sånt å skrive inn).

Så langt var prosessen alt det Tropic Thunder-prosessen ikke var: Enkel.  Men her stopper det også.  For etter at jeg hadde gjort dette, henger programmet seg opp i en evig loop hvor følgende beskjed reloades hvert andre sekund:

Tropic Thunder-fadesen var i det minste grei nok til å forklare hvorfor jeg ikke kunne få ned filmen, enn så bisarr den forklaringen var.  Men her henger det altså i en evig loop.

Vi er her igjen: Jeg har kjøpt en Blu-Ray med en digital kopi levert med, men det er umulig å konsumere den digitale filen på noen fornuftig måte.  Nå er ikke jeg Pinocchio, men med disse to erfaringene har jeg en viss forståelse for at han i det minste en periode følte oppholdet på Piratøya var morsommere enn å bo hjemme hos Gepetto.

Jeg kommer likevel til å fortsette å kjøpe disse underlige DVD-ene med "digital bonus disk" og skrive om hver eneste mislykkede erfaring her.  Og på samme måte: Snubler jeg over en hvor det lykkes, skal det selvsagt feires her -- behørig!

Kanskje vi trenger Microsoft som monopolist likevel?

Det bruses med fjær igjen. Europakommisjonen sies å skulle starte en anti-monopolist-sak mot Microsoft, begrunnet i at Microsoft pakketerer Internet Explorer med Windows. Mer om dette hos Financial Times.

Utgangspunktet er en klage Opera Software leverte i fjor. Utviklingsdirektør Christen Krogh følger nå opp. I et intervju med CNET hevder han at selv om Explorer ikke har hatt så liten markedsandel på mange, mange år (og for egen regning legger jeg til: aldri har hatt så mange reelle, funksjonsrike og -komplette konkurrenter som nå), mener han likevel at det var mer konkurranse før. Grunn til bekymring er det uansett: «We still think whenever a platform has a sufficiently high market share, it should be open and easy for consumers to choose their component to access the Internet,» sier Krogh til CNET.

Jeg er usikker på hva det er Opera er så bekymret for nå, og ikke minst om det virkelig er slik at konkurransemuligheten er blitt verre. Om det ikke var sånn på store deler av 90-tallet, har de seneste årene vist at konkurrerende produkter har gode muligheter til å konkurrere mot Windows-bundlede produkter. Det eneste man trenger å levere er et produkt som oppleves som bedre enn det bundlede og som gir forbrukeren reelle fordeler.  Se for eksempel på hva Flash progressiv og streaming gjorde mot bruken av Windows Media Streaming; iTunes vs Windows Media Player, GMail/Hotmail vs Outlook Express, og for noen: Firefox vs Explorer.

Jeg innser selvsagt at Opera er bekymret på egne vegne.  Men i et større perspektiv har jeg en følelse av at de nå er nyttige idioter uten at de innser det selv. For en ting er nettleserens sentrale posisjon som applikasjonsplattform -- trolig Operas hovedbekymring.  En annen ting, når man først snakker om monopol, er nettlesernes posisjon som leverandører av trafikk til søk og tilhørende inntekter fra søkeordsannonsering langt viktigere.

Paranoia-modus på: Når Google anbefaler sine GMail-brukere om å velge en annen nettleser enn Internet Explorer... er det utelukkende en teknisk vurdering?  Forhåpentligvis.  Men samtidig er det slik at det blant Internet Explorers konkurrenter er en regelrett monokultur hva søk angår. Firefox, Safari, Google Chrome, Opera og Camino er fem eksempler jeg kommer på som har Google som standard søkeleverandør. *)  Nå prøver riktignok en del av disse leverandørene å fremstå som demokratiske i den forstand at noen av dem lar brukerne velge en annen søkeleverandør skulle de ønske det. Men som Opera godt vet, og som jeg går ut fra er utgangspunktet for klagen til EU: Brukere flest velger ikke alternativt med mindre de har en veldig god grunn.

Og åpen kildekode-nettleseren Firefox er (var?) verst av dem alle: Av en eller annen grunn kunne man sist jeg sjekket ikke velge verdens tredje største søketjeneste (Windows Live), uten å navigere til en eller annen obskur Mozilla-side og laste ned et tillegg. **)  Selv om noen av dem begynte med Google-søk før en forretningsavtale var påtenkt, går jeg ut fra at det i dag er forretningsmessig sunne vurderinger som ligger til grunn for Googles default-posisjoner. Spørsmålet er hva disse nettleserleverandørene gjør om Google desimerer enhver konkurranse og selv begynner å diktere sine betingelser. Eller hva gjør de om alle søk etter Opera eller Safari ender med link til en side hvor man heller kan laste ned Google Chrome?

Slike ting er i ferd med å skje med nyheter. Ikke bare dukker en Google OneBox opp i søkeresultatet, når Google anser det for relevant å vise frem noen nyheter om søket ditt. The Next Web hevder at fra nå vil nå resultater fra nyhetssøk avslutte ethvert vanlig websøk.  Dette er vel og bra.  Men hva er utvalgskriteriene for kildene som får være med i det nyhetssøket?  Uansett hvem som er alene om å dominere søk, får vi uansett bare én portvokter.  I enkelte land, som vårt eget, er det er mulig å hevde at vi kanskje er i en verden med en ensom portvokter allerede.

Om Google har lagt jorda flat innenfor søk, vil det i det hele tatt være noen andre som kan drive et AdSense-aktig nettverk og bidra med inntekter til verdens blogger og småaktører?  Sannsynligvis ikke i stor skala.  Og det gjør at Googles konkurrenter trolig aldri vil kunne gi konkurransedyktige betingelser, med mindre de er villige til å tape penger, fordi mekanismene som gir posisjon og penger er selvforsterkende.

Jeg har ment og mener fortsatt at det er i alles interesse, forbrukernes såvel som andre nettaktørers, at det finnes i alle fall ett annet godt og verdensomspennende reellt alternativ til Google. ***) Eventuelle utfordrere må selvsagt løse det viktigste problemet først: Produsere teknologi som er god nok og en indeks som er stor nok til at man kan levere søk med kvalitet på Google-nivå eller bedre. Der er ingen av konkurrentene ennå (Yahoo nærmer seg, Microsoft sliter). Er det på plass, trenger man et sted å distribuere tjenesten sin. Og med tanke på distribusjon er nettleseren helt sentral. I dag, i Europa og resten av verden, er Microsoft den eneste aktøren som leverer en nettleser hvor defaulten er noe annet enn Google. ****) 

Hadde du spurt meg for fem år siden hadde jeg selvsagt vært enig med Opera i det problematisk med Microsofts bundlingstrategi. Kanskje på begynnelsen av året i fjor også. Men vi er nå i en situasjon hvor i alle fall noen av nettleser-konkurrentene faktisk lykkes godt med å konkurrere, selv med Microsofts "urettmessige" fortrinn (produktmessig hva søk angår har de ingen fortrinn). Jeg lurer på om ikke man i akkurat dette tilfelle burde la Microsoft holde på som de gjør, og faktisk håpe på at monopolistpraksisen deres vil være i stand til å gi oss et Google-alternativ.  Jeg tror ikke de greier det, men akkurat nå -- akkurat her og nå -- lurer jeg på om man burde avstå fra å ta fra dem det lille de har å kjempe kampen med.

Også dét er i vår interesse.

NOTER

*) I den vestlige verden. Firefox har ulike søkeleverandører avhengig av verdensdel. I Asia har Yahoo fått søkeruten, i Russland Yandex. Men det er verdt å merke seg at Firefox ikke balanserer dette av idealistiske hensyn. Kort sagt gis plassen til den som betaler best innenfor de ulike regionene.

**) Jeg tillegger ingen noen skumle hensikter med tanke på at det er sånn. Men det er helt prima at et program som er ett av symbolene på valgfrihet på nett, frarøver brukerne sine et slikt valg. Det er mulig det ligger noen kvalitetshensyn bak, men da snakker vi om noe som er nesten like tøvete: elitisme.

***) Tenk på det underliggende absurde ved SEO. Selv SEO er med å styrke Google i den forstand at SEO egentlig er GO (Google Optimization); grep man gjør for å lykkes i Google, gavner meg ikke alltid i Windows Live eller Yahoo Search. Ville du anbefalt fetteren din å bruke Windows Live, om du visste at nettstedet ditt hadde bedre synlighet et annet sted?

****) Og ved første oppstart er det så enkelt å bytte til en annen aktør at du sannsynligvis ikke husker at du byttet til Google, langt mindre hvordan.

Windows 7: Dra maksimerte vinduer

NERD ALERT!  Dette er for de spesielt interesserte.  Men jeg er blant dem, så jeg forbeholder meg retten til å skrive om det: Jeg skrev for noen dager siden om hva du kunne bruke Vindu-knappen til i Windows 7.  Nå viser det seg at noen lignende funksjoner kan gjøres med musa.  Dette liker jeg:

Har du et maksimert vindu på skjermen kan du likevel klikke på tittel-linjen og dra i vinduet.  Vinduet krymper da til en mindre størrelse som du kan flytte rundt på skjermen.  Det omvendte er også mulig: Om du flytter rundt på en lite vindu og drar det opp mot toppen av skjermen, vil vinduet maksimeres og fylle hele.  Om du drar vinduet mot venstre eller høyre, vil vinduet forankres til siden du drar det i mot og en passende størrelse for forankring velges.

For de av oss som jobber med flere programmer samtidig, er dette svært nyttige funksjoner.  Etter å ha brukt Windows 7 en ukes tid, gjentar jeg det jeg sa etter 24 timer: Tilsynelatende er Windows 7 en rask Vista, med fokus på virkelig nyttige endringer.  Windows 7 er enklere enn tidligere versjoner, synes jeg, og alle de som mener at Mac OS X er lysår foran Windows (jeg har vært blant dem), vil ha lengre mellom argumentene i månedene som kommer.

Det jeg ikke har fått prøvd, det er de nye funksjonene i Windows 7 for bruk av PC med prosjektor.  Dette kan høres banalt ut, men etter flere år i PowerPoint-helvetet, har det slått meg at den vanskeligste IT-utfordringen vi normalt står overfor, er å få en PC til å virke med en prosjektor.  (Blant annet fant jeg en ikke ubetydelig ironi at man i Google-selskapet YouTube, som er fremst i klassen i det de driver med, også hadde vanskeligheter med å få PC-ene til å virke med prosjektor da jeg var med på en besøk hos dem i vår: se avnittet med mellomtittelen "Selvfølgelighetene").

Google legger ned

I Trondheim, om vi skal tro ryktene.  Fascinerende og utradisjonell begrunnelse: Vanligvis legger man ned når det ikke går bra, her legger man tilsynelatende ned fordi man ikke greier å bli mange nok folk.

Oppdatering 15.1.2009: Da er det bekreftet.  Her omtales nedleggelsen som et konsolideringstiltak, og alle vil få tilbud om å beholde jobben men på annet arbeidssted.

Godbiter i Windows 7-grensesnittet

Etter 24 timer med Windows 7 har jeg funnet noen finesser som gjør brukeropplevelsen tipp topp i forhold til tidligere versjoner av Windows.  På noen punkter t.o.m. smartere enn Mac OS X.

Nå er det mulig at disse funksjonene finnes i Windows Vista også.  Den versjonen av Vista jeg har heter Vista Home Basic, og ettersom jeg har forstått er den en litt “skamfert” versjon i forhold til dyrere versjoner av Vista.  Så om disse funksjonene finnes i andre Vista-versjoner kan dere le av meg og skrive hånende kommentarer i kommentarfeltet under her.  Hvis ikke: Her kommer mine favoritter.

Windows-tasten + piltastene

Ta f.eks. Windows-tasten.  Du vet, den tasten du aldri bruker mellom CTRL og ALT-tastene.  Du har muligens prøvd tastekombinasjonen Vindu+M før.  Den funksjonen minimerer alle vindu til oppgavelinjen og gir deg Skrivebordet direkte.  I Windows 7 oppdaget jeg ved en tilfeldighet at du også har fått Vindu+PILTASTENE. 

Disse kombinasjonene med pil opp, høyre, ned og venstre får vinduet du jobber i til å hhv maksimeres, gjøres mindre og justert mot høyrekanten av skjermen, litt større og sentrert eller mindre og justert mot venstre.  En svært fiffig funksjon når du ofte bytter mellom programmer, og kanskje er avhengig av å kjapt se innholdet fra et av programmene som ligger bak det du jobber i for øyeblikket.

Vindu+Pil Opp	Vindu+Pil Ned
Vindu+Pil Venstre	Vindu+Pil Høyre

Fiffig er et pussig ord, men jeg synes det er veldig dekkende for følelsen jeg har for denne funksjonen.  Den er liten og uendelig mer nyttig enn du vil tro før du har prøvd den.

Windows-tasten + TAB

En annen nyttig Windows-tast-kombinasjon, er Vindu+TAB.  ALT+TAB er den gamle klassikeren som lar deg bla gjennom vindu.  Vindu+TAB ligner litt på Mac OS X sin Exposé på den måten at alle vinduer krymper og samler seg i pen orden, og du ser “live” miniatyrversjoner av vinduene. 

Du kan klikke på det du vil åpne, eller fortsette å holde Vindu-tasten nede mens du gjentar klikkene på TAB.  Da blar du gjennom listen, slik du kjenner fra ALT+TAB.  En bra funksjon og et fremskritt (synes jeg) i forhold til Exposé, som strengt tatt kan være forvirrende. 

Merk deg at Skrivebordet faktisk er ett av vinduene du kan velge.

Oppdatering: Etter at jeg skrev denne posten, oppdaget jeg en bloggpost på MSDN med flere titalls Windows 7-tips i tillegg til disse.  Inkludert her er noen svært nyttige for å svitsje mellom skjerm og prosjektor, samt mine favoritter Vindu+H (fjern alle andre vinduer enn det du jobber i nå) og å holde CTRL nede mens du klikker på et programikon i oppgavelinjen (hurtig blaing mellom et programs vinduer).

Ny oppgavelinje og Start-meny, mer ryddighet

Oppgavelinjen er flunkende ny.  Og større.  Tidligere har du vært vant til å se programmer du kjører som brede knapper på oppgavelinjen, med et lite programikon og tekst (vindustittelen).  Nå er teksten borte, og knappene er blitt helt kvadratiske.  Til gjengjeld er ikonet større.  Dette gir plass til flere programmer på oppgavelinjen samtidig.

På sett og vis er oppgavelinjen nå mer lik Mac OS X’ Dock.  Men førsteinntrykket mitt er at denne er bedre løst.  Det beste med den nye oppgavelinjen er igjen de små endringene. 

Det ene er en funksjon jeg har savnet siden Windows 95: Muligheten til å flytte knappen for et kjørende program til et annet sted på oppgavelinjen.  Jeg antar dette er ekstremt nerdete av meg, men jeg pleier å starte programmer i en viss rekkefølge for å få knappene på bestemte steder i oppgavelinjen.  Men nå kan du flytte ikonene frem og tilbake på oppgavelinjen etterpå og få den rekkefølgen du vil.

Dette er vel funksjonen som gjør meg og tre andre i verden glad.  Langt nyttigere for flere vil jeg tro funksjonen for å velge mellom enkeltvinduer i et program er. Ja, for nå er det ikke lenger slik at hvert enkeltvindu får en egen knapp på oppgavelinjen (i Vista samles vinduene under en knapp når det blir for mange vinduer på oppgavelinjen).  Hver knapp representerer nå programmet, og du må klikke knappen for å velge blant enkeltvinduene.  Imidlertid er det slik at det du får opp er grafiske, live-representasjoner av vinduene med innhold.  Det gjør det enkelt å velge blant vinduene.

Desto bedre: Lar du musepekeren hvile over ett av minivinduene, blir alle andre vinduer på skjermen usynlige, og bare vinduet du peker på er synlig.  I full størrelse.  Igjen: Veldig fiffig.

Start-menyen (om det fremdeles er det den heter) er også forbedret litt.  Den er ikke betydelig annerledes enn den i Vista, men den har en forbedring jeg liker.  Om du holder musepeker over ett av programmene på startmenyen, åpner den en liten ekstrameny som viser dokumenter du nylig har hatt åpent i det programmet.  Tilsvarende: Holder du muspekeren over Internet Explorer-ikonet, kommer en meny med siste besøkte nettsider.

Det der er også en praktisk forbedring.  I det store og hele er det så langt jeg kan se mange slike små men praktiske forbedringer i Windows 7.

Windows Live Writer

Det siste er strengt tatt ikke en del av Windows 7, men er en del av Windows Live Essentials.  Dette er en gratis tilleggspakke du laster ned fra nettet som inneholder Mailprogram, Messenger, Movie Maker og annet som har vært en del av Windows tidligere. 

Jeg bruker ikke spesielt mange av disse programmene, men Windows Live Writer er fin.  Dette er rett og slett et program for å skrive bloggposter.  Nå finnes det drøssevis av slike fra før av, men jeg har i grunnen bare prøvd en del av dem som finnes for Mac.  Jeg har aldri likt dem noe særlig.  Men den her synes jeg faktisk er god.

Jeg tastet inn URL-en til denne bloggen (www.oter.net) og programmet skjønte selv at dette var en Typepad-blog.  Den ba om brukernavn og passord, og lastet ned noen greier.  Der har jeg plutselig oppe et enkelt tekstbehandlingsprogram for bloggposting.  Det som gjør programmet spesielt er derimot at preview-funksjonen har lastet ned bloggtemplatene mine og lar meg se posten nøyaktig som den vil se ut på bloggen min.  Dette er en funksjon som selv ikke Typepad har selv, så det i seg selv er en kraftig forbedring.

Nå vet ikke jeg om dette er et program jeg kommer til å bruke mye, men en helt presis preview-funksjon er noe jeg har savnet.  Så jeg skal i alle fall gi Live Writer en sjanse.

Nerd alert: Windows Live Writer produserer forresten mye bedre HTML-kode enn WYSIWYG-komponenten i Typepad, så må du av en eller annen grunn redigere teksten i kildekodefeltet, er koden her mye mer lettlest og lettredigert enn tilsvarende hos Typepad selv.

De andre tingene

Ellers har jeg vel tidligere sagt at det jeg egentlig er interessert i, er hvordan Microsoft kobler programmene sine med Facebook og egne nett-tjenester (typisk Windows Live).  Jeg har ikke kommet så langt at jeg har fått undersøkt det ennå, men kommer sikkert tilbake med en rapport når jeg har gjort det.

Windows 7 tilgjengelig NÅ

I går var det umulig å komme igjennom, men nå er nedlastingen av Windows 7 beta tilgjengelig HER.  Jeg har en nedlasting i gang selv og har fått tildelt produktnøkkel.  Microsoft skal dele ut hele 2,5 millioner produktnøkler, men med den pågangen som var i går er det vel grunn til å rappe seg om man vil ha en.

OBS! Jeg prøvde å laste ned via en Mac først.  Det bør ikke du gjøre.  Nedlastingen krever en Java- og/eller ActiveX-basert download manager. 

Så jeg anbefaler faktisk at du gjør nedlastingen på en Windows PC og at du bruker Internet Explorer. 

Nedlastingen skjer fra Akamais content delivery network, og det er derfor Akamais download manager som brukes for å gjøre nedlastingen.  Fordelen med å bruke en slik manager er at om nedlastingen skulle bli avbrutt, kan du ta den opp igjen ved et senere tidspunkt.  Du har altså ikke misbrukt en sjanse om noe går galt.

Av andre nyttige ting å vite: Du trenger også en Windows Live-pålogging.  Det har du f.eks. om du har en Hotmail-adresse eller du bruker MSN Messenger.  Vær også forberedt på å verifisere deg via epost om du ikke allerede har gjort det.

Når du kommer så langt at du får en knapp å trykke på for å laste ned Windows 7, får du også tildelt serienummeret.  Det får du bare tildelt denne ene gangen, så skriv det ut eller kopier det og send i en epost til deg selv eller oppbevar det på en annen måte.

Det høres byråkratisk ut det hele, men det var fort gjort. 

Merk deg for øvrig at det du laster ned er et ISO-image, dvs en fil som må brennes over til DVD.  Du trenger derfor en DVD-brenner, og ikke minst software som kan brenne ISO-filer.  Om du ikke har et slikt program fra før, foreslår Microsoft at du søker opp og laster ned ISOBuster eller Active ISO Burner.  Microsofts installasjons-instruksjoner finnes her.

Nå kan du sikkert spørre om hvorfor jeg er så opptatt av dette.  Vel, i tillegg til at Windows 7 i teorien høres ut som en forbedring i forhold til Vista, har 7-ern tilsynelatende funksjonalitet som går direkte på maktforhold i min bransje.  Det jeg er mest nysgjerrig på å finne ut av er hvordan de denne gangen bruker operativsystemet til å binde Windows Live-tjenestene sammen med Facebook.